«Sju minutter over seks», sa sykepleieren stille, og det var som dommedag.

9. februar. Morsdag.
Sykehuset i Vestfold.
Da jeg kom på sykehuset den formiddagen, møtte Mona meg ute i korridoren. Hun geleida meg til rommet «sitt» – og der ventet det en overraskelse. På det slitte lille bordet var det dekket på med duk: en hvit sykehus-serviett, glass og asjetter. Hun hentet stillferdig et krus kaffe til meg fra pasientkjøkkenet, og tok lokket av et fat med – sjokoladekake.

Dagen før, da hun var hjemme for å se til pus, hadde hun altså fotet seg forsiktig ned i kjelleren og fryseskapet, hentet frem kaken og tatt med tilbake til sykehuset for å glede meg.

Sjøl klarte hun bare å svelge en liten bit. 

En omtenksom kraftanstrengelse for å overraske meg. 

Neste søndag var hun borte.
 

13. februar. Nøtterøy, hos Mona.
Støttet av et palliativt team som skulle komme innom daglig skulle jeg bo sammen med henne i tida framover, til den dagen hun ble så dårlig at hun måtte innlegges.

Den dagen skulle komme fortere enn vi ante: Denne første dagen i vårt samboerskap skulle også bli den siste. 

Dagen og kvelden ble merkelig, uforutsigbar, rar.

Mona var skrevet ut fra sykehuset kvelden før. Tidlig på morgenen teksta jeg Mona og spurte hvordan det gikk. Litt merkelig, egentlig, ingen av oss var kjent som morgenfugler, akkurat.

Klokken. 06.56 fikk jeg en sms fra Mona. Den siste, og som jeg ikke sletter:

Torsdag formiddag. 
Jeg dro hjem til henne i 10-11-tida. Vi leste aviser, preika om det vi leste, spiste formiddagsmat. Alt var vanlig og kjent. 

Utpå ettermiddagen ble jeg vàr at hun satt ved skrivebordet og flyttet på papirer, uten mål og mening, så det ut for. – Hva gjør du? spurte jeg. Et nølende svar: – Ne-ei … Leite … etter … Så sa hun ikke mer.

Jeg foreslo hun skulle sette seg i sofaen og slappe av litt, og hun satte seg med bena oppi sofaen. Hun satt med veldig rak rygg, stirret rett ut i lufta, litt søvngjengeraktig, slo det meg. Men etter noen minutter slappet hun av, og vi snakket litt om hva vi skulle lage til middag, hva pus skulle få og hva hunden skulle få.

Stundevis var hun klar, oppegående og velformulert, stundevis viste hun en slags barnlig hjelpeløshet (ikke barnslig), smilte litt, var vanskelig å få skikkelig kontakt med, snakke med. Forvirret og fraværende. Eller bare tankefull? Det var akkurat som om hun ikke husket hva hun skulle gjøre, hun virket så hjelpeløs. Som et barn.

Min egen forvirring foregikk på et annet plan:
Fordi jeg trengte noen som kanskje kunne se det samme som meg, se at noe var galt, at dette var ikke den Mona vi kjente, sa jeg til henne at jeg ville hente vertsfolket.

Mona ble rasende, og ga i klartekst uttrykk for at dét ville hun ikke ha noe av; «Det skal du fa´an ikke!» nesten ropte hun. Jeg ble stum. Mona var ikke en som bannet, så jeg sto nesten og måpte. Samtidig virket hun jo i det øyeblikket helt klar, og jeg ble opprådd igjen. Det var jo forståelig at hun brølte hvis hun mente jeg var helt på jordet, hvis hun var som hun pleide å være.

Klart hun ble sint, da. Eller?

Jeg tok sjansen på å ringe vertskapet likevel. Verten kom ned, sto i ytterdøra og så inn til Mona som satt på do, en meter fra ham. Trusene på knærne.

– Går det bra med deg, Mona?

Dette barnlige smilet igjen:

– Ja, det går helt fint.

 – Ok, sa han, og gikk.

Ok? Mente han det var ok at hvem som helst kunne stå i åpen dør mens hun satt halvt avkledd på do? Det var vel et snarere et tegn på at ting ikke var som de skulle. Den Mona jeg kjente ville aldri tillatt noe sånt.

Jeg begynte å trave rundt i leiligheta igjen. Hunden hadde lagt seg i buret og fulgte forundret med.

Fem timer senere. 
Jeg bestemte meg. Dette var ikke som det skulle være. Og selv om jeg var redd for å overreagere, misforstå, være dum og ta feil, gikk jeg i all stillhet ut på verandaen for å ringe sykehuset. Men jeg slet med å forklare, ga halve setninger, hoppet hit og dit når jeg skulle gi eksempler på det som virket «rart», jeg hadde ikke pust, hadde tårer som sprengte på, angst, redsel, sorg – gud veit. Jenta mi.

Jeg ble satt over fra den ene til den andre, og til slutt tilbake til vakthavende sykepleier. Av stemmen hennes mente jeg å kunne høre at hun syns jeg pratet tøv, rett og slett. Men hun fant ut hun skulle snakke med legevaktlegen, som så skulle ringe meg tilbake.

Da legen endelig ringte, fikk jeg fortsatt ikke forklart tydelig nok hva som foregikk – ikke før jeg spurte om de ikke kunne ta kontakt med hennes «kreftlege». Da utbrøt legen – Er det palliativt? og jeg nesten ropte av lettelse. Der kom ordet og forklaringa som endelig fikk dem til å forstå at dette var alvorlig.

Sju forvirrede timer senere.
Etter mer enn sju forvirrede timer med vaklinga mellom «Hun er veldig syk». «Nei, hun er ok». «Nei, noe er galt. Hun er forvirret, syk, jeg må gjøre noe, hva skal jeg gjøre?» ble det endelig fart i sakene.

Ambulansen kom i løpet av et kvarter.

Mona virket helt uberørt av at det plutselig sto rødkledde ambulansefolk i gangen, spurte ikke hvorfor de var der, svarte klart på spørsmål om når hun var født og at det var torsdag og at Solberg var statsminister, bare smilte og smilte med den samme barnligheten, famlet litt med hendene rundt seg, som om det var noe hun ville ta i, men ikke helt visste hva det var og hvor det var, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av ansiktet mitt for å skjule tårene og forferdelsen.

Hun ble lagt på båre uten protester, kanskje hun rett og slett var lettet, hun også, at noe skjedde, at noen visste og kunne ta tak, og vi dro av gårde inn på akuttmottaket.

Natt til fredag.
Klokka viste midnatt. Jeg var gåen av redsel – og anger. Jeg burde ha ringt sykehuset før. Hvordan kunne jeg være så blind, så lite trygg på egne observasjoner? 

Etter at hun hadde fått anvist seng og fikk lagt seg ned, etter målinger og blodprøver av alle slag, kviknet hun til, hun «kom tilbake», liksom, og vi pratet igjen helt vanlig sammen. Hun sa at hun nok hadde fortrengt hvor syk hun var, og dermed ikke hadde sagt noe om det til andre heller. Som legen hennes sa til meg måneder senere; hun så så frisk ut, bar ikke preg av årevis med kreft. Men kanskje det skyldtes de siste månedene med ukentlige tilførsler av blod og blodplater? Eller var vi, siden 2013 da hun fikk diagnosen, blitt så «fartsblind» at vi ikke så hvor dårlig hun nå var? Var vi blitt så vant med gode perioder som ble etterfulgt av dårligere perioder, for så å gå over i en bedre fase igjen, at vi ikke så?

Den natta ble lang og tung. Mona hadde fått noe å sove på, så i firetida på morgenen dro jeg hjem – til min hund og hennes katt. Jeg var forvirret, skremt, angerfull, sorgfull. Alt.

Jeg burde sagt til legen for mange dager siden at hun burde få være hjemme hos seg selv sammen med meg og med palliative hjelpere som daglig og faglig støtte.

14. februar. Sykehuset i Vestfold.
Om morgenen denne fredagen hadde jeg fått mail fra Mona. Hun spurte «Kommer du i dag? Yess-yess!» som i vårt «språk» betyr «Ja! Ja, si at du kommer!»

Noen ganger blir jeg helt forkommen i tårer når jeg tenker på det spørsmålet, og utforminga. Hun ville så gjerne ha meg på besøk og ga så uvant klart uttrykk for det, – og uten tvil må det bety at hun innerst inne hadde skjønt at vi sammen hadde kort tid igjen.

Jeg fikk ordnet kennelplass til hunden, og dro så til sykehuset.

Mona var trøtt og slapp, spiste ikke, men var tørst. Kanskje ikke slappere enn hun hadde vært den siste måneden til og fra, etter at heller ikke den siste cellegiftmedisinen ga lindring og håp. Eller – var hun slappere?

Hun var betuttet over at hun var så kraftløs at hun ikke klarte å få trykket disse nye pillene ut av medisinbrettet, men vi lot begge som om det var en ny type tablettbrett som gjorde det vanskelig. Jeg måtte hjelpe henne med å trykke ut flere så hun hadde nok til den dagen og slapp å frustreres over slike bagateller. Det var vel egentlig personalets oppgave?

Hun hadde disse overveldende smertene og hevelsen i kjeven som ingen fant riktig ut av – iblant gjorde det så vondt at hun måtte holde seg fast i noe. Tannlegen skjønte ikke hva det kunne være, sykehuslegene heller ikke. De prøvde med en operasjon i nesen, husker ikke helt hva den gikk ut på. Etterpå stappet de en halvmeter lang smal remse opp i nesen på henne, en gas-strimle som var innsatt med noe smertestillende. Uansett, de klarte ikke å få ut hele gas-remsa, og måtte rote og grave oppi nesen på henne for å få den ut.

Stadige neseblødninger og liten koaguleringsevne hadde ofte medført turer til legevakta. Under huden var det store blåsvarte flekker, og ikke bare på steder der det var tatt blodprøver og satt sprøyter. Hun hadde så fortvilende mye vondt.

Fredagen ruslet og gikk.

Mona ga uttrykk for at hun var engstelig for hvordan det skulle gå med pusen der hjemme. Jeg skjønner nå at det ikke bare var fordi hun ikke kom seg hjem til pusen den kvelden, men at hun tenkte lenger frem i tid, til når hun selv ikke var mer.

Vi snakket ikke så mye om at utgangen av denne hersens sykdommen var kommet så mye nærmere enn vi hadde forutsett – fortregninga hos oss begge var stor. Vi hadde en gang snakket om at hun ville kremeres, men vi gikk ikke videre derfra og diskuterte hvor hun ville ha urnen satt ned. I Tønsberg? I Tromsø? På Nøtterøy? Vi tenkte vel at det ennå var tid nok til å komme inn på så vanskelige tema, og selv fikk jeg meg aldri til å si «Når du dør …».

Hun nevnte ikke mye om at hun følte seg oppblåst. Kanskje hun hadde resignert? Hun så ut som om hun var i 6. måned, og jeg ga flere ganger uttrykk for at hun måtte be sykepleierne om klyster. Fikk til svar at hun hadde prøvd, men ikke fått det til, hadde ikke kraft nok til å klemme sammen tuben og få ut innholdet. Når jeg ba henne få sykepleier til å sette klysteret på henne, sukket hun bare.

I dag lurer jeg på hvorfor, syns hun det var ekkelt, var hun sjenert? Hadde hun spurt, men blitt bedt om å gjøre det sjøl? Eller hadde hun forstått at det hadde liten hensikt, at det ikke var en vanlig forstoppelse?

Fredag ettermiddag.
Jeg dro hjem utpå ettermiddagen, med et bilde på netthinna av barnet mitt som satt i senga, så hjelpeløst opp på legen og sa:

– Æ é så sliten, så bedende og oppgitt at det var vondt å høre.

Hun ba om mer smertestillende, husker jeg, men fikk til svar at hun hadde nettopp fått en dose og måtte vente den reglementerte tida mellom dosene.

– Æ har jo ondt!», men det hjalp lite.

Og jeg, jeg burde vært løvemamma og forlangt at hun fikk mer smertestillende, men jeg skjønte ikke helt. Jeg trodde ikke man kunne forlange slikt, tenkte at pleierne visste hva de gjorde. Nå er jeg etterpåklok, men vet ikke om jeg er såpass til løvemamma at jeg ville våget det i dag heller. Og det gjør vondt å vite.

I ettertid har jeg fått vite at kreftlegen hadde skrevet i journalen hennes at hun skulle få de smertestillende medisinene hun trengte, og når hun trengte det og så mye hun trengte; det var palliativ, smertelindrende behandling, og absolutt ingen grunn til å mistenke henne for misbruk og mulig avhengighet.

Og dette hadde avdelingspleierne ikke fått med seg? Som nidkjære moralister passet de på at hun bare fikk smertestillende til de tider det «skulle» være. I samtalen min med legen måneder senere, kom det også frem at det i etterkant var blitt diskusjoner om dette på avdelinga der hun lå; man hadde liten erfaring med kreftpasienter i så sent forløp, og trengte rett og slett å oppdateres faglig. Og dette gikk ut over min datter.

15. februar. 
Sykehuset i Vestfold.
Ganske tidlig lørdag morgen var jeg på sykehuset. Hadde tatt med noe tøy som jeg senere skulle hjem til henne med, men først ville jeg vente på legevisitten. Hun var så varm. Jeg brukte en avis som vifte foran ansiktet hennes. Jeg følte meg litt dum, men hun sa det var deilig med luftstrømmen.

Jeg prøvde å manne meg opp, men var på gråten da jeg pekte på magen hennes og spurte om legen mente det var normalt at hun skulle se slik ut. Han dro litt på det, klemte litt på magen hennes, og sa han skulle hente en lege til.

Etter litt mer klemming på magen, nok et sårt øyeblikk der hun så på legene og sa bedende: «Æ e så sliten» – med en stemme som fremdeles får tårene mine til å renne, ble de enige om en CT-undersøkelse. Og jeg var så glad. Nå skjedde det noe, liksom, nå ville hun kanskje ikke ha det så fortvilende vondt og vanskelig når undersøkelsen var tatt.

Jeg husker at mens hun lå i senga og samtalte med legene, før CT-undersøkelsen, lå dyna slik at hun ikke var ordentlig tildekket, hun var truseløs, men reagerte ikke selv på det.

En sykepleier som sto ved senga hennes trakk i dyna, la den tilbake så Mona lå tildekket igjen. Hadde jeg tenkt meg om da, ville jeg skjønt at hun var for langt faren til å legge merke til og tenke på slikt, fordi hun var sykere enn jeg forsto. Jeg burde skjønt.

Etter undersøkelsen var hun blitt flyttet til overvåkninga, tilknyttet alle mulige slanger og rør slik at legene kunne følge med på sine monitorer på blodtrykk, hjerteslag, puls, temperatur, – og jeg fikk vite at undersøkelsen hadde påvist tarmslyng. Det også!

Men – burde ikke det vært oppdaget før? Hun hadde fortalt meg hvor plent umulig det var å få i seg litt vann for å svelge en tablett, – magen kjentes sprengt og full selv om hun nesten ikke spiste. Og, fortalte hun, nettene var søvnløse og strevsomme, men hvis hun lå på venstre side var det litt mindre ondt og hun kunne få sove ei kort stund. Burde ikke slikt gitt et varsko til legene om at noe var rivende galt?

Personalet på overvåkninga forklarte meg at hun var for svak til å opereres for tarmslyngen, hun ville ikke tålt en slik operasjon. Men de hadde satt inn et rør eller slange ned spiserøret, det skulle lette trykket rundt området der tarmslyngen var, åpne opp så eventuell mat og drikke kunne passere litt friere.

Det var vanskelig å få kontakt, men jeg tror vi hadde øyekontakt. I alle fall smilte hun litt da jeg kom, klarte å klemme meg i hånda.

Jeg kan ikke huske at hun snakket noe om det undersøkelsen hadde vist. Den burde egentlig ikke vært foretatt. Jeg som først var så lettet da de sa de ville ta en CT-undersøkelse, jeg var nå fortvilet da det etter hvert gikk opp for meg at undersøkelsen bare hadde gjort galt enda verre. To erfarne leger og en mamma – vi ødela henne.

Klokken 18. Lørdag kveld.
Pleierne sa hun var trøtt, også fordi hun var påvirket av smertestillende, og de forsikret meg om at de først og fremst var opptatt av at hun ikke skulle ha vondt, at de ville følge nøye med på det de kunne lese ut fra overvåkningsmonitorene, at de ville gå ofte inn på rommet til henne. Selv om hun ikke kunne si noe, ville de kunne se på ansiktet hennes dersom hun hadde vondt, og da gi henne mer smertestillende. De var varme, omsorgsfulle mennesker.

Så jeg dro hjem – fremdeles ikke til fulle klar over hvor alvorlig utviklingen var, eller hva det faktisk innebar. Jeg trodde det var en naturlig del av en CT-undersøkelsen at hun var på overvåkninga, tenkte ikke på at det var fordi hun var blitt mye, mye dårligere, uavhengig av undersøkelsen, selv om den hadde vært vanskeligere enn ventet. På overvåkninga sa de at jeg bare skulle dra hjem og komme tilbake neste dag. Dumme meg, da regnet jeg med at hun til da ville være litt kvikkere.

Fremdeles klarte jeg ikke å innse at det ikke ville bli noe av det planlagte palliative samboerskapet hjemme hos henne, vi to sammen og med besøk av smertelindringsteamet.

De hadde jo sagt de skulle vurdere om det var noe i leiligheten de kunne tilrettelegge bedre, kanskje få et bedre rekkverk i kjellertrappa.

Klokken 22, lørdag kveld. Det ringer fra sykehuset.
Situasjonen var brått og uventet blitt verre, jeg måtte komme raskt.

Det skremte vettet av meg. Jeg husker uklart at jeg var avvisende ovenfor en av pleierne som kom bort og spurte medfølende hvordan det gikk med meg. Jeg er sånn laga at når jeg møter sånn omsorg, tar jeg øyeblikkelig til tårene, og for å unngå det må jeg gjøre meg tilknappet og kald. Jeg fikk sagt til en annen pleier senere at de måtte be om unnskyldning fra meg, jeg mente ikke å være uhøflig, men jeg måtte jo sørge for å ikke gråte når jeg skulle møte Mona, var tanken. 

Det var en unødvendig bekymring.

Hun så meg ikke. Var iskald på hendene. Pustet litt tungt, jeg kan ikke huske at hun klarte å klemme hånda mi. Hun lå urørlig med øynene lukket.

To sykepleiere ruslet rundt, satte en seng tett inntil Monas slik at jeg fikk ligge nært henne, ikke bare sitte i en stol ved siden av senga og se på henne på avstand. Idet senga ble manøvrert på plass slo det til fulle inn over meg hvor galt det sto til, hvor dårlig hun var, hvor nær døden hun var, – og det var som å få et slag i magen!

Jeg kunne ta på henne, stryke henne over håret, hviske til henne.

Pleierne sa jeg ikke skulle være redd for å ødelegge slanger og rør, bare legge meg godt til rette. Men hvem kan klare å se bort fra slike rør og slanger og ikke være redd for å skade henne om noe kom ut av posisjon? I ettertid har jeg tenkt at de burde vist meg hvordan.

Pappaen og søsknene bodde langt fra oss. Det var meninga de skulle komme nedover på besøk søndag eller mandag. Utpå natta ringte jeg dem etter tur, faren og søsteren i Tromsø, broren og ei nær venninne. Sa til dem at jeg ville holde telefonen mot øret hennes så de kunne ta farvel.

Jeg så på munnen hennes. Hun hadde i det siste hatt store problemer med å få leppene fra hverandre når hun skulle begynne å snakke; hun måtte først lage en liten vridning med overleppa for å få åpnet munnen og snakke. Jeg så den lille bevegelsen, og jeg skjønte at hun hørte dem og at hun prøvde å svare, men klarte ikke.

Et par timer senere spurte jeg en av pleierne om hun kunne ta et bilde av Mona og meg. Jeg var litt engstelig da jeg spurte. Det var nok tillatt, men kanskje pleieren ville synes det var «smakløst» av en eller annen grunn. Men for henne var det takk og pris en selvfølge.

En eller annen gang i løpet av natta holdt jeg mobilen foran munnen hennes for å ta gjøre opptak av pusten hennes. Jeg ville ha noe jeg kunne ha for meg sjøl, noe jeg kunne holde henne fast med, liksom. Det er Monas pust, og selv om det er vondt å høre, hjelper det meg på en måte. Jeg vet det er rart, men.

Utpå morgenkvisten må jeg ha sovnet av, til tross for at jeg lå svært ukomfortabelt. Hodet mitt var tett ved Monas, og jeg lurte på hva jeg hadde våknet av. Så fikk jeg en følelse av panikk.

Mona pustet ikke – kanskje hun var død, og jeg hadde sovet!

Det er noe av det verste jeg husker, den skamfulle panikken. Sov jeg, mens jenta mi lå ved siden av meg og døde?

Jeg ringte på klokka, en pleier kom inn veldig raskt. De hadde vel sett på monitoren at noe hadde endret seg. Han sto der ei stund, tok pulsen, sto lyttende.

– Sju minutter over seks», sa han stille, og det var som dommedag.

Jeg vet den dag i dag ikke om jeg hadde sovet de siste minuttene hun levde, om jeg ikke var våken da hun utåndet. Jeg vet ikke hvem jeg skal spørre om sånt, og jeg vet ikke om jeg vil vite. Kanskje er usikkerheta best, da er det liksom et lite håp der om at jeg ikke sviktet, ikke sov mens hun gikk bort.

Men nå, mens jeg skriver, går det opp for meg at så fælt var det kanskje ikke likevel. De som overvåket henne ville ha kommet inn på rommet og vekket meg hvis de så at målingene endret seg dramatisk, men det var jeg som hadde bedt dem komme, og hun døde etter at pleieren var kommet inn. Det var jeg som hadde ringt på dem. Jeg var på en måte lettet, men likevel fortsatt urolig, for jeg vet ikke. Jeg er ikke sikker. Og det får meg til å føle meg som et avskyelig menneske. Ei avskyelig mamma.

Jeg klarer ikke å huske hva som hendte etter det. Jo, jeg satt ute i resepsjonen mens hun ble stelt, og så fikk jeg komme inn og være sammen med henne. Rør og slanger var fjernet, håret var børstet, sengen redd.

Jeg hadde mistet min elskede Mona.

For noen uker siden hadde jeg en oppfølgersamtale med legen hennes. Han sa noe sånt som at hjernen iblant kunne trappe ned i kortere og lengre perioder de siste dagene, som et slags forvarsel. Jeg skulle ønske jeg hadde fått vite det før.

I samme møte fikk jeg sagt at jeg mente de to nærmeste legene sviktet både meg og Mona – de kunne sagt i klartekst hvor nær døden hun var. Jeg vet det er umulig å gi datoer for slikt, men hadde jeg visst litt mer – ville jeg kanskje vært tøffere i beslutningene, fått henne på sykehus før, flyttet inn til henne tidligere, kunne fått avsluttet på en helt annen måte, mer åpent.

Men de sa ikke noe til meg da heller, ingen klartekst, liksom, ikke noe spark bak: «Din datter er nær døden» og igjen tenkte jeg at jeg overreagerte, og jeg følte meg dum og uvitende.

Men jeg visste ikke, forsto ikke disse brå skiftene mellom klarhet og forvirring. Den siste torsdagen hjemme hos henne – det er så ille å tenke på. Følelsen av å ha gjort ting verre ved at jeg ikke reagerte hurtig nok …

Om jeg hadde visst mer om at døende kunne oppleve dette, ville jeg da reagert annerledes og vært viss på at jeg gjorde det rette? Tanken på at jeg kanskje hadde gjort det verre for henne plager meg stadig – også etter samtalen med legen. Det har vært så smertefullt. For det var jo min datter, jeg kjente henne bedre enn legene, og jeg burde sett og forstått og handlet mer resolutt, mye tidligere.

Og så det at jeg nesten tvang frem den CT-undersøkelsen som bare gjorde vondt verre for henne. Kroppen burde sluppet den undersøkelsen, den ble en for stor belastning, og de ville uansett ikke kunne operert henne. Kanskje kan ikke jeg bebreides for den delen, egentlig, det var to legersom tok bestemmelsen. Men jeg støttet jo opp om den.

Jeg lurer på hva hun tenkte om meg de siste dagene, som ikke forsto hva som var i ferd med å skje. Ga hun meg opp, på en måte? Følte hun seg forferdelig alene? Jeg tror det. Jeg tror ikke det at jeg lå ved siden av henne de siste timene kan rette opp i den ensomhetsfølelsen hun må ha følt, kanskje i flere uker og måneder før hun døde. Jeg husker jeg en gang spurte om hun var redd, om hun kanskje gråt når hun var hjemme hos seg selv. Hun svarte, litt forbauset: – Nei, hva skulle det hjelpe?

Kanskje hun følte at ingen, ikke engang mammaen hennes forsto, uansett?

Alle foto: Privat (avklart bruk med pårørende)

Grafisk tilrettelegging: Sissel Vetter