Er varme hender nok?

Innspill
Bildene viser studenter fra Høgskolen i Oslo
KOMPETANSE: – Utdannelse er viktig for å møte pasientens behov på en best mulig måte, tilby gode tjenester og oppøve evnen til å søke etter og ta i bruk ny kunnskap, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser sykepleierstudenter fra Oslomet.

Vi trenger kloke hoder til å styre alle disse hendene, skriver Rita Solbakken.

Som lokalpolitiker for Høyre (og sykepleier) opplever jeg ofte knallharde prioriteringer der kommunale sektorer settes opp mot hverandre når kommunebudsjett skal vedtas. Sist kommunestyremøte ble det debatt om ei 50 prosent aktivitørstilling på det lokale sykehjemmet.

Fra talerstolen ble det stilt spørsmål om behovet for en utdannet aktivitør. Om det ikke var tilstrekkelig med et engasjert medmenneske? Hensikten var å redusere lønnsutgiftene til stillingen. Aktivitørutdannelsen er på videregående nivå.

I neste sak behandles ei 100 prosent stilling innen vann og avløp, uten at det overhodet ble snakk om å erstatte ingeniøren med en person med varme hender og stort engasjement. Snarere ble viktigheten av formell opplæring løftet fram.

Når skal det bli slutt på at man lar det skinne gjennom at varme hender er tilstrekkelig for ansettelse i helsesektoren? Er det uttrykk for en tanke om at ivaretakelse av mennesker er noe alle kan, og at det derfor ikke trengs noen formell utdannelse?

Endret aldersprofil

Kommunene står foran store endringer. Samhandlingsreformen (1) ble innført i 2012. Et av målene med reformen var at pasienter skulle få tidlig og god hjelp nærmest mulig der de bor. Det har ført til en dreining i ansvar og oppgaver. Mye av behandlingen som tidligere skjedde på sykehus, skal nå skje i pasientenes boliger.

Samtidig vet vi at vi står foran store utfordringer i årene som kommer, særlig når det gjelder endringer i aldersprofil. Andelen eldre vil øke sterkt fram mot 2030. Primærhelsetjenesten skal i større grad følge opp og behandle en voksende gruppe eldre mennesker med flere sammensatte aldersrelaterte somatiske lidelser, samt alderspsykiatriske lidelser og demens.

Ifølge Helsedirektoratet (2) bør ansatte i primærhelsetjenestene ha spesialisert opplæring innenfor disse områdene for å unngå unødvendige innleggelser på sykehus.

Statlige føringer, dreining i pasientansvaret, demografiske endringer og effektivitetskrav vil til sammen medføre et kontinuerlig behov for faglig utvikling blant personalet. Her kan nevnes innføring i hverdagsrehabilitering, velferdsteknologi og etniske minoritetspasienter som fordrer mer avansert og tverrfaglig hjelp. Til sammen medfører dette at kommunene stadig får større ansvar, flere og nye oppgaver som krever kompetanse hos de ansatte.

Jeg spør meg om hvordan brukerne i framtiden sikres tjenestene de har rett på, og hvordan personalet vil bli satt i stand til å ivareta pasienter med behov for endrede tjenester, om ikke den enkelte kommune er seg sitt ansvar bevisst og satser på kompetente ansatte i primærhelsetjenestene, framfor at dette blir en salderingspost.

Ufaglærte

Hva er status i kommunene? Det har vært en betydelig vekst i antallet årsverk i pleie- og omsorgstjenestene, med en tydelig vridning mot etterspørsel av ansatte med høyere utdanning. Mangel på kvalifisert arbeidskraft i helsesektoren medfører likevel at bruken av ufaglærte holdes oppe.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at 28 prosent av arbeidsstyrken i helse- og sosialsektoren var ufaglærte (3). En så utstrakt bruk av ufaglærte kan støtte opp om en tanke om at «det er så lett å ta vare på gamle mennesker».

Ifølge SSB (3) hadde 40 prosent av fagutdannede i helsesektoren videreutdanning. Blant dem med høyere utdanning, for eksempel sykepleiere, har 34 prosent videreutdanning. Det er store geografiske variasjoner, der små distriktskommuner kommer dårligere ut.

Videreutdanninger for spesialsykepleiere er i ferd med å bli mastergradsutdanninger. Selv om det generelt er en positiv innstilling til mastergrader, har mange en motforestilling. Påstander om at Norge lider av «mastersyke», har vært mye diskutert i mediene.

Særlig har debatten vært knyttet opp mot helse-, samfunns- og humaniorafagene, og omhandler en unødvendig akademisering og overkvalifisering, mens det ikke har vært den samme kritiske røsten når det gjelder de naturvitenskapelige fagene.

Høy kompleksitet

Hva er betydningen av kompetanse? Skogsaas og Valeberg (4) hevder at merverdien av et mastergradsstudium ligger i språket og evnen til kritisk tenkning samt utøvelsen av kunnskapsbasert praksis. Jeg mener at utdannelse, også på mastergradsnivå, er viktig for å møte pasientens behov på en best mulig måte, tilby gode tjenester og oppøve evnen til å søke etter og ta i bruk ny kunnskap.

Dagens helsetjenester er organisasjoner som preges av høy kompleksitet, og som stiller krav til at personalet ikke bare har faglige kunnskaper, men også kjennskap til lovverkene som regulerer både tjenestene og tjenesteutøverne. Tidsskriftene for sykepleiere og leger omtaler stadig brudd på pasient- og brukerrettighetsloven § 4 A, som lovhjemler bruk av tvang mot pasienter uten samtykkekompetanse. Dersom man ikke har kunnskap om lovverket, sier det seg selv at det blir vanskelig å overholde.

Ofte står personalet som jobber med personer som har en demenslidelse, i situasjoner der pasientens verdighet og selvbestemmelse er truet. Det er viktig å forstå og kunne kommunisere med personer som eksempelvis har en kognitiv svikt og redusert vurderingsevne.

Min erfaring er at denne typen lovbrudd sjelden skjer fordi uutdannet personale ikke vil pasientens beste. Ofte står personale som jobber med personer som har en demenslidelse, i situasjoner der pasientens verdighet og selvbestemmelse er truet.

Det er viktig å forstå og kunne kommunisere med personer som eksempelvis har en kognitiv svikt og redusert vurderingsevne. Min påstand er at uutdannet personale ofte ikke har tilstrekkelige kjennskap til alternative kommunikasjons- eller handlingsmåter for å unngå bruken av tvang.

Flere har undersøkt sammenhengen mellom kompetanse, kvalitet og dødelighet. Husebø viser at det er stor sannsynlighet for at det er en sammenheng mellom dødelighet ved infeksjoner i sykehjem, bemanning og hvilket utdannelsesnivå personalet har. I ytterste konsekvens kan det bety forskjellen mellom liv eller død (5).

Kloke hoder

I 2005 lovte daværende regjering 10 000 nye hender i pleie- og omsorgssektoren for å møte de utfordringene sektoren sto overfor. Jeg mener selvsagt ikke at vi ikke har behov for flere, og varme, hender og engasjerte mennesker i pleie- og omsorgssektoren, tvert imot.

Men igjen synes jeg dette peker mot en retorikk der antallet ansatte er viktigere enn hvilken kompetanse de har. Jeg vil hevde at vi trenger kloke hoder til å styre alle disse hendene.

Gjennom hele utdanningsløpet, det være seg på videregående- eller høyskolenivå, vurderes studentens evne til blant annet empati, holdninger, etisk refleksjon, kommunikasjonsevner og skikkethet for yrket. Utdanningene kombinerer teoretisk undervisning med praktisk opplæring, der studentene skal anvende teori i praktiske møter med pasientene og deres pårørende.

Dersom studentene ikke innfrir kravene samfunnet har satt til utdanningene, strykes de og blir veiledet ut av yrket. Dette systemet er en sikkerhet først og fremst for pasienten, men også for arbeidsgiveren. Ansettes folk direkte fra gata, blir kompetanse og skikkethet vanskeligere å vurdere.

Billigere arbeidskraft

Ledernes kompetanse er også av betydning. Ledernes ansvarsområde omhandler administrativt, faglig, juridisk og etisk ansvar. Ledernes betydning løftes fram i statlige dokumenter og ble ytterligere skjerpet i ledelsesforskriften fra 2017 (6).

Kunnskap bygd på evidens bør være utgangspunkt også for ledernes beslutninger. Ledere på alle nivåer må arbeide bevisst med kultur, holdninger, kunnskapsbygging og rekruttering for å sikre oppfølging av målene i samhandlingsreformen (7).

Det er stort press på lederne for å overholde de økonomiske rammene. Jeg frykter at ledere fristes til å leie inn billigere arbeidskraft, uten å tenke på hvilken betydning det kan få for pasienten.

Sist, men ikke minst vil kravet til god ledelse i helsesektoren bli enda viktigere i årene som kommer. Å høyne utdannelsesnivået i ledelse og organisasjonsutvikling blir avgjørende for å få til både nødvendig omstilling og gode pasientforløp, samt hensiktsmessig utnyttelse av personalets kompetanse og ressurser for øvrig.

Dette vil kreve stor grad av helhetstenkning, samhandlingsevner og en svært godt utviklet systemforståelse. Da kan vi snakke om kunnskap på alle nivåer – til beste for pasienter og ansatte.

Det kloke hodet

Aktivitøren har gjennom sin toårige utdannelse lært å motivere og legge til rette for aktiviteter for mennesker med aktivitetsvansker i institusjonen, vedlikeholde eller bedre pasientenes funksjoner og skape en opplevelse av mestring, trivsel og glede.

Vi trenger derfor dette kloke hodet med de varme hendene ansatt i et tverrfaglig team på vårt sykehjem for en helhetlig ivaretakelse av pasientene.

Referanser

1.            St.meld. nr. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen: rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2009. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/samhandlingsreformen (nedlastet 10.01.2018).

2.            Helsedirektoratet. Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet; 2012. IS-1966. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/190/Behovet-for-spesialisert-kompetanse-i-helsetjenesten-en-status-trend-og-behovsanalyse-fram-mot-2030-IS-1966.pdf (nedlastet 10.01.2018).

3.            Statistisk sentralbyrå. Nær 100 000 flere årsverk i helse- og sosialtjenestene etter 2000 [internett]. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå; 23.05.2016 [sitert 10.01.2018]. https://www.ssb.no/forskning/mikrookonomi/arbeidsmarked/naer-100-000-flere-arsverk-i-helse-og-sosialtjenestene-etter-2000

4.            Skogaas B, Valeberg BT. Hva mastergradskompetanse kan bidra med i klinisk praksis. Sykepleien Forskning. 2017;12:e-63396. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2017/10/hva-mastergradskompetanse-kan-bidra-med-i-klinisk-praksis (nedlastet 10.01.2018).

5.            Nilsen, L. Infeksjoner tar mange liv på sykehjem. VG. Tilgjengelig fra: https://www.vg.no/forbruker/helse/helse-og-medisin/infeksjoner-tar-mange-liv-paa-sykehjem/a/551939/ (nedlastet 10.01.2018).

6.            Forskrift 28. oktober 2016 nr. 1250 om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/sok?q­Forskrift%20om%20ledelse%20og%20kvalitetsforbedring%20i%20helse-%20og%20omsorgstjenesten.%20 (nedlastet 10.01.2018).

7.            Nasjonalt nettverk for implementering av samhandlingsreformen. Råd for vegen videre. Sluttrapport. Trondheim; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/83a1403c437249409e4fe3fcfe3f9ab4/sluttrapport_nasjonaltnettverk_samhandlingsreformen.pdf (nedlastet 10.01.2018).