E-posten kommer fra en leder og videreformidles fra medlemstjenester via fylkeskontoret til fylkesleder og videre til hovedtillitsvalgt (HTV) Til orientering.

I skrivende stund er vi midt i budsjettrunder og både administrative og politiske prosesser står på dagsorden. Høyt, og tydelig.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) er ikke et barnehagebarn som lar seg hysje på av en tilstedeværende voksenperson med en eller annen tittel. Vi er opptatt av kvalitet i tjenestene vi leverer. Vi er opptatt av vårt fag, pasientens reise gjennom helsevesenet og en verdig utgang for alle parter. Hovedtillitsvalgtes funksjon er noen ganger å gi tydelig beskjed. Om dette går på bekostning av «noens» verdigrunnlag, kanskje en «noen» som enten er medansvarlig for at virkeligheten ser ut som den gjør, eller som burde være glad for at andre sier tydelig ifra, så er det prisen vi må betale.

Tilfeldigvis skjer dette i en kommune som har flagget effekten av profesjonsnøytralitet høyt, og som har lovprist hvor klokt og kostnadseffektivt slikt tilsynelatende er. Ikke noe av dette stemmer i dag, og det er tvilsomt om det overhodet har vært korrekt. Ingen forskning kan bekrefte en slik effekt, tvert imot. I Sverige og Danmark er det fra regjeringshold vedtatt å avvikle styringsmodellen New Public Management (NPM).

Danmark sier nå rett ut at det er dårlig økonomi å la andre enn kvalifiserte fagfolk innen eget fag styre ordreboken. I et regjeringsnotat ble det nylig reversert å pålegge sykehus en innsparing på to prosent, da det fra helsefaglig hold ble dokumentert hvor skadelig (også samfunnsøkonomisk) denne såkalte «sunne» innsparinga var.

I min kommune, hvor denne hovedtillitsvalgte også snakker høyt og tydelig i media på NSFs vegne, klarte rådmannen i 2016 å unngå å bruke 62,5 bevilgete millioner til helse- og omsorg. Dette er altså et mindreforbruk. Språk er makt, og når økonomene snakket om overskudd i helsebudsjettet, var vi raskt på banen med korreksjonen «mindreforbruk». Bevilgete, men ikke benyttete midler i et mindreforbruk. Et negativt avvik i et fordelingsbudsjett.

Konteksten er et politisk flertall som mener at de satser på en sektor, en satsing som administrasjonen ikke evner å omsette i stillinger og ressurser i felt. Hvor tror du de ikke benyttete helsepengene endte? Jo, i asfalt og i andre sektorer. For nå var de blitt engangspenger, og således ikke lenger en del av «helse», het det i årsoppgjøret i året etter. Hvilket verdigrunnlag går dette på tvers av? Hvor er de kritiske lederstemmene da?

NSF har på landsbasis en ledergruppe i vekst. Årets lederkonferanse «Vil(le) kår for ledelse?» samlet nylig rundt 300 sykepleierledere. Få var fra kommunesektoren, min storkommune møtte med én. Problemet med dette, er at fagmiljøet hjemme ikke får jevnlige og tilstrekkelige nasjonale impulser. Risikoen for faglig forvitring øker. En rapport fra Nordlandsforskning, som ble lagt frem på konferansen, dokumenterer at mange sykepleierledere har meget krevende arbeidsvilkår, med for få innsatsmidler og for lite tilgjengelig sykepleierkompetanse.

Dette er en politisk utfordring. I tillegg viser undersøkelsen at når sykepleiere, som hos oss, utgjør under 20 prosent av de ansatte ved flere sykehjem og hjemmesykepleiesoner, så er dette for få og alvorlig for både pasient og fagmiljø. Vi er for få sykepleiere, og vi trenger en helt annen overordnet tilnærming fra arbeidsgiver enn dagens kvelningstaktikk.

Nå skriver vi 2017, og året går mot slutten. NSF har, som tidligere, vært tydelig. Hovedtillitsvalgt kaller en spade for en spade, og beskriver rådmannens tyveri av midler bevilget til helse- og omsorg som både utilbørlig og politisk pinlig.

I sitt budsjettforslag for neste år klarer den samme rådmannen å fornærme oss nok en gang, ved å foreslå reelle nedskjæringer – samt «en økt effektivisering» av tjenestene. Aktiviteten skal derimot planlegges som før. «Det er mer å hente», får vi høre. Det stemmer at rådmannen finner mer å hente tilbake. Tilsvarende ubrukte, men bevilgete midler i samme sektor i 2017 ser ut til å ende på 55 millioner. Hvor ender de?

Den som mener at vi skal gå i stille i dørene under slike forhold, må gjerne mene det. Hos meg er behovet for en faglig tydelig stemme vesentlig. Jeg stiller til valg i 2019, og før den tid er det min fordømte plikt å si ifra om slik vanstyring av ressurser i primærhelsetjenesten.

Det er ikke kritikk som dreper. Det er mangelen på den som kan ta livet av en hel sektor.

Den siste tiden har det vært mye diskusjon om redusert overlappingstid mellom to vakter på St Olavs hospital. Sykepleierne (og flere med oss) raser fordi rapporteringstiden er blitt halvert. Det vil si at alt som før ble sagt på 30 minutter, nå må formidles på 15 minutter.

På min avdeling har vi tatt dette grepet for lenge siden, og vi har på en måte vent oss til at det er sånn. Det er jo ganske utrolig hvordan vi mennesker venner oss til det meste etter hvert – vi tilpasser oss! Og det funker – på et vis…

Får ikke formidlet alt

Det som ikke kommer fram, er det at vi ofte befinner oss i en situasjon hvor vi ikke har fått formidlet alt som burde vært formidlet i vaktskiftet. Hvor kommer dette til syne? Og kommer det egentlig noen gang fram? Hvem kan vite om de viktige opplysningene BLE gitt til forrige sykepleier, eller om det kom opp først da det gjorde det? Vi er jo såpass ansvarsfulle at vi får formidlet det aller viktigste, som vi MÅ fortelle for at pasientsikkerheten skal være ivaretatt, og pasienten skal få den behandlingen han eller hun har krav på. Vi bruker til og med innimellom 5 og 10 minutter ekstra utover arbeidstiden på å få sagt alt vi må få sagt til den nye sykepleieren som kommer på vakt, og som skal høre det viktigste om kanskje 3-4 pasienter som er i startfasen av et sykehusopphold – på 15 minutter!!

Men ofte, mye oftere enn før, har jeg tatt meg i å ikkefortelle om at fru Hansen nylig har blitt enke, og derfor synes det er vanskelig å være tilbake på sykehuset, og derfor gråter en hel del. Eller at unge Pettersen er litt nervøs for utredningen, fordi halve slekta hans gikk bort i ung alder pga kreft. Derfor er han litt amper og samarbeider kanskje ikke så godt. Opplysninger som ville økt neste sykepleiers forståelse og evne til å møte pasienten, går tapt. Fordi det ikke kan prioriteres, fordi det ikke er tid – det er ikke viktig nok i forhold til alt det andre viktige, det aller, aller viktigste. 

Suksess for kvaliteten?

Jeg har ingenting imot nytenkning, og jeg mener bestemt at vi må tenke nytt og annerledes etter hvert som omstendighetene endrer seg og det blir flere pasienter. Men jeg lurer på om slike tiltak blir fulgt opp, om det evalueres på noen måte?

Når vår direktør nå mener at dette er et godt tiltak for hele St Olavs, har han da undersøkt om dette er et tiltak som har vært en suksess? Da mener jeg ikke bare en suksess rent økonomisk, men en suksess for kvaliteten? Er det reflektert over? Diskutert? Jeg har i alle fall mange refleksjoner rundt dette som aldri har blitt luftet i noe forum. Jeg liker ikke å klage over det jeg ikke får gjort noe med, men jeg vil forbeholde meg retten til å si fra når noe er riv, ruskende galt - sånn som nå!

Jeg tror det finnes mange gode løsninger for å jobbe både smartere og mer effektivt på vårt sykehus, og i helsevesenet generelt. Jeg tror også at motivasjon til å skapeet godt og trygt sykehusmiljø for både pasienter og ansatte er veien å gå for å komme nettopp dit. Det skal godt gjøres å finne løsninger som alle er enige i, og med så mange ansatte vil det alltid være uenighet om hvilke løsninger som er de riktige.

Lytt til massen!

Når det er sagt er det et ganske sterkt signal når det er en massiv motstand mot dette tiltaket, fra de aller fleste hold. Dersom en skal drive noe fremover, mot noe bedre, så må en stå sammen! For å drifte vårt sykehus på en effektiv og bærekraftig måte framover er det helt essensielt at vi alle drar i samme retning – da er det lurt å lytte til den store massen som roper så høyt som de nå gjør. Den massen er de som skal komme med kreative løsninger, hver eneste dag, når vi står i gapet mellom for mange oppgaver og for lite ressurser. Den massen er langt bedre rustet til å gjøre gode valg for pasienten, pasientsikkerheten og for sykehuset dersom de blir lyttet til når de roper så høyt som de nå gjør…

Min erfaring som kirurgisk pasient

Det er jo alltids interessant å være både sykepleier og pasient samtidig, og det hadde jeg nylig en opplevelse av da jeg var innlagt for en planlagt Gastric Sleeve- operasjon i et offentlig norsk sykehus. Heldigvis har jeg tidligere vært stort sett frisk og har ikke hatt behov for å stifte nærmere bekjentskap med pasientrollen, bortsett fra da jeg som som 13- åring ble operert for blindtarmbetennelse. Men det er en annen historie.

Men jeg vil presisere at jeg på ingen måte er en allviter i forhold til hvordan det er å være i pasientrollen. Jeg har bare fått en smakebit av norsk helsevesen i løpet av mine to døgn da jeg var innlagt som kirurgisk pasient. De negative erfaringene får noen andre fortelle om og dessverre hører man jo daglig om det i media også. 

Til å begynne med sendte fastlegen i januar i år en henvisning til sykehuset. Jeg var heldig og fikk tildelt time og var på pasientskole allerede i februar. Det var et kurs som varte i en dag hvor vi fikk undervisning av et tverrfaglig team om fordeler og ulemper ved å la seg operere og hvordan livet ville bli etterpå. I mars fikk jeg time både hos klinisk ernæringsfysiolog og psykiatrisk sykepleier, og i mai time hos kirurg. Det var individuelle samtaler hvor jeg ble vurdert i forhold til om jeg egnet meg for denne type operasjon. Jeg følte meg godt ivaretatt av hele det profesjonelle teamet gjennom denne prosessen.

Tre uker før den "O STORE OPERASJONSDAGEN" som var fastsatt den 4. Sept. måtte jeg gjennomføre en forkur, det vil si en diett på max 1000 kalorier om dagen. Grunnen til det var at leveren skulle slankes slik at komplikasjonsrisikoen under operasjon skulle reduseres. Kravet var at jeg skulle gå ned 6 kg før operasjonen. Med frisk mot og stor motivasjon gikk jeg på butikken og handlet magre og proteinrike matvarer. Deretter gikk jeg på apoteket og handlet inn Allevo shaker og supper som knapt nok inneholdt noen kalorier i det hele tatt. Så lastet jeg ned " Lifesum"- appen for å holde oversikt over kaloriene.

Jeg var ved godt mot, men merket godt at 1000 kalorier om dagen ikke var mye å gå på. Jeg var mer eller mindre konstant sulten, trøtt og sliten, distré og irritabel med dertil kortere lunte. Dere som kjenner meg vet at det i grunnen ikke finnes noen ende på den lunta, jeg blir ikke så lett sint, men nå merket jeg det godt. Jeg kommenterte dette til en kollega: " Aaaaaargh! Jeg kjenner jeg har så kort lunte for tiden!" Nervøst svarte kollegaen meg: " Bare du ikke lar det gå utover meg!"

Jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg klare og at jeg også skulle klare å holde meg på jobb i denne perioden. Jeg var åpen med kollegaene mine om min situasjon og jeg møtte bare støtte og forståelse. Det er jeg takknemlig for!

Så kom innskrivelsesdagen og da var jeg hele dagen på sykehuset. Det var samtaler med anestesilege, kirurg m.fl. og det ble tatt blodprøver og vitale mål. Samtalen med kirurgen var mest nervepirrende. Hadde jeg klart å gå ned nok? Vektnedgangen var på 7, 5 kg og jeg hadde klart kravet på 6 kg og fikk derfor innvilget operasjon. Jeg ble svært letta og glad! Etterpå fikk jeg reise hjem igjen og skulle ikke komme tilbake før operasjonsdagen.

Kvelden før operasjonsdagen og samme morgen måtte jeg drikke tre kaloririke ernæringsdrikker. De næringsdrikkene unner jeg ikke min mest utagerende pasient! FYSJ!! Det smakte som pest og kolera og jeg brekker meg nesten bare ved tanken på det! Det er jo også en nytting pasient- erfaring. Hvis en pasient ikke vil ha en bestemt næringsdrikk, så har jeg full forståelse for det. Men det var bare å holde seg for nesen og svelge unna: " Dør jeg ikke av dette, så overlever jeg alt!"

Om morgenen måtte jeg også ta en hestekur med antibiotika- tabletter og i tillegg til en kvalmestillende tablett. I bilen på vei til sykehuset kjente jeg bare hvordan kvalmen bygget seg opp. Jeg prøvde å hente frem puste- og meditasjonsteknikker fra tidligere yogakurs. Mens mannen min kjørte og koste seg med P1 og ante fred og ingen fare, så kjempet kvalmen og jeg en kamp på liv og død. Men da jeg begynte og gulpe skal jeg si sidemannen våknet, midt i morgenrushet var det å kjøre av veien og nærmest dytte pasienten ut. Hestekuren kom nok opp igjen du.

Da jeg kom på sykehuset fikk jeg heller antibiotika intravenøst. Det fungerte mye bedre. Ble ikke kvalm av det.

Som seg hør og bør fikk jeg utdelt en aldeles lekker truse med tilhørende nattdrakt. Men jeg mener all erfaring er nyttig, så det var bare å dresse seg opp i siste pasient- mote.

I lang tid hadde jeg gledet meg til denne operasjonen og var utrolig takknemlig for å få profesjonell hjelp i forhold til livsstilsendring og vektnedgang. Så med friskt mot kledde jeg på meg trusa og nattdrakten. Jeg fikk også oppleve å være korridorpasient en liten stund før operasjonen. Og det rett i nærheten av vaktrommet til sykepleierne hvor det ved lunsjtider ség ut liflige dufter av varm mat. Selv om jeg var fastende og i tillegg hadde gått på en streng lavkaloridiett de siste ukene,så var jeg en glad, positiv og motivert pasient og drepte derfor ingen av sykepleierne som satt og koste seg med lunsjen.

For øvrig var jeg i god form og hadde til og med gått en lang tur i timesvis i ulendt terreng kvelden før. Nå lå jeg altså på korridoren i en sykehusseng i lekkert pasient- antrekk og hadde det riktig så fint med meg selv. Selv om det luktet både fest og basar inne på vaktrommet, så var jeg tilfreds med mitt antibiotikadrypp. " Ååå, det skal bli så spennende å bli operert!" Tenkte jeg og smilte fra øre til øre.

Omsider ble jeg trillet ned på operasjonsavdelingen. Det syntes jeg også var spennende! Jeg er sikkert merkelig, men jeg bare nøt det. Vanligvis er jeg vant til å jobbe på sykehus og ikke bli trillet rundt i en seng av en smilende sykepleier. Da jeg kom ned til operasjonsavdelingen ( pre-op.) møtte jeg så hyggelige sykepleiere at jeg kunne grått en skvett. De var oppmerksomme og omsorgssfulle. Men jeg smilte fortsatt fra øre til øre og hadde det riktig så bra. Jeg fikk væske intravenøst og det ble tatt vitale mål.

Så var tiden kommet til å bli trillet inn på operasjonssalen. Der møtte jeg også omsorgsfullt anestesipersonell som forklarte hva som skulle skje og som kom med tepper til meg fordi jeg frøs. Jeg følte meg så godt ivaretatt og komfortabel at jeg kunne likesågodt ligget på en solseng i sydligere strøk. Bortsett fra at jeg var kald da.

Det var en morsom opplevelse å få morfin intravenøst. Heldigvis lå jeg allerede på benken for det begynte å suse godt i hodet slik man kan merke etter et par glass vin. Om jeg ikke var rolig og avslappet fra før, så var jeg det garantert nå. Da jeg fikk morfin for andre gang begynte jeg nærmest å se stjerner, planeter, kirurgisk utstyr og grønne mennesker snurre rundt. Til slutt fikk jeg sovemiddelet og sloknet momentant.

Plutselig hørte jeg: " Operasjonen var vellykket!" Jeg glippet med øynene og så konturene av et grønt vesen som forsøkte å snakke til meg. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men det er sikkert like greit.

Etter operasjonen var jeg ikke særlig høy i hatten. Jeg hadde naturlig nok smerter i magen og var kvalm. Men tidlig opp av senga måtte man for å forebygge allslags ulumskheter slik som blodpropp, lungebetennelse, trykksår og jeg vet ikke hva. Eller egentlig så vet jeg hva, sykepleier som jeg er, men jeg orket ikke tenke på det. Men de hvitkledde fikk meg opp på toalettet uten resultat og sittende i en stol. Jeg visste knapt hvor jeg var, så sliten og trøtt var jeg.

Det jeg la merke til var at jeg hyppig ble spurt om hvor mye smerter jeg hadde fra 0- 10 ( NRS- skalaen). Jeg svarte som regel 6- 7 og etter smertestillende kom jeg ned på 3- 4. Smerte er hva pasienten sier at det er, så jeg opplevde det positivt at jeg ofte ble spurt om smerter og at jeg alltid fikk smertestillende da jeg spurte om det. Senere leste jeg i min elektroniske pasientjournal hva som hadde blitt skrevet om mitt sykehusopphold. Da stod det noe om at "pasienten sier hun har smerter selv om hun ikke gir uttrykk for det". Det var interessant å lese det og det fikk meg til å tenke på egne pasienter. Det trenger ikke å være slik at det er de pasientene som roper høyest og som klager sin arme nød som har det verst. Slik er det jo også hvis man kommer til et ulykkessted. Da kan det være at det er de pasientene som er helt stille og rolige som kan være de alvorligste tilfellene. Jeg for min del hadde det best da jeg lå helt rolig i senga og hvis jeg klarte å sove var det enda bedre.

Som sagt, det er viktig å komme seg opp av senga og jeg klarte såvidt å stavre meg avgårde med IV- stativet på slep. Men hjelpe meg, så slitsomt! Det føltes som jeg var på god vei opp til Galdhøpiggen. Vanligvis er jeg glad i å gå tur og kan gå i timesvis, mens denne gangen var det en bragd bare jeg klarte å komme meg til toalettet og tilbake til senga. I tillegg var jeg endel kvalm og kastet opp blod noen ganger. Pasienten i nabosenga ble min lille hjelpepleier og sprang avgårde med IV- stativet for å gi beskjed om at jeg kastet opp blod. Men med mitt kliniske blikk studerte jeg innholdet i pussbekkenet og vurderte det til at alvorlighetsgraden ikke var så stor. Det var ikke friskt, men koagulert. Det fikk jeg senere bekreftet av kirurgen, at det kunne skje etter slike operasjoner.

Et annet delikat problem som dukket opp var at jeg ikke klarte å tisse. Urinblæra streiket helt. Det var ikke knyt! Jeg satt lenge og vel, prøvde å puste rolig " inn gjennom nesen, ut gjennom munnen!", slappet av så godt jeg kunne i den grad det lot seg gjøre når hele kroppen var i ulage og selvfølgelig hadde jeg på rennende vann. Jeg fikk også Stesolid intravenøst slik at jeg kunne slappe av enda mer, men det var ikke tale om. Det var total-nekt fra alt som hadde med vannlatingen å gjøre. Det førte jo til at urinblæra måtte scannes jevnlig og jeg ble kateterisert et par ganger, første gang for en god mengde på 750 ml. Halvannet døgn etter klarte jeg endelig å få gang på tissingen på egen hånd.

Jeg var trøtt, jeg var kvalm, jeg kastet opp blod, jeg hadde smerter og jeg klarte ikke å tisse. Men jeg husker hvitkledde som spurte hvor vondt jeg hadde det og som ga meg smertestillende og kvalmestillende ved behov. Hyppig ble det målt blodtrykk, puls og temperatur. Helt i ørska midt på natta da jeg skulle få hjelp til å tømme blæra, håndhilste sykepleieren høflig på meg og presenterte seg selv før hun gjennomførte prosedyren. Da jeg var på mitt svakeste ble jeg ivaretatt av omsorgsfulle, oppmerksomme, kompetente og høflige helsearbeidere. Jeg vil skryte av mine "med-sykesøstre/brødre" som tok så godt vare på meg. Selv om jeg bare var en pasient i rekken av mange, så husker jeg hvordan jeg ble møtt og sett. Det er jeg evig takknemlig for.