Feilaktig skille mellom teori og praksis

I forbindelse med lansering av boken Jakten på dømmekraften presenterer Sykepleien nr.04 2016 et intervju med forfatter Marie Aakre. Som akademisk skolerte innenfor etikk, er det gledelig å kunne si at også vi er opptatt av og arbeider med mye av det Aakre er opptatt av. Som for eksempel at systematisk etisk refleksjon med kolleger, kanskje til og med sammen med brukere av tjenestene våre, bør være en del av sykepleierens fagansvar. Også vi er opptatt av å bidra til at sykepleiere som arbeider i klinikken har kompetanse til å anvende gode verktøy for den etiske refleksjonsprosessen – dette er noe av det vi jobber med daglig. Men, vi er bekymret over det motsetningsforhold Aakre synes å legge opp til når hun sier «Jeg er veldig klar over at jeg ikke har en teoretisk og akademisk bakgrunn for å skrive om etikk. Men det er der tjenesten utøves, praksisnærheten, som er mitt anleggende og bakgrunnen for det jeg skriver.» I motsetning til Aakre ser vi den teoretiske, akademiske skoleringen som en styrke i vårt praksisnære arbeid med etikk. Slik vi arbeider med etikkrefleksjon og etikk-komiteer på landsbasis så er ikke dette noen motsetning. Etikk er et fag som både er erfaringsbasert, har en forskningstradisjon og et teorigrunnlag, som alle andre fag.

Aakre synes å insinuere at vi som arbeider også med forskning i etikk er mer praksisfjerne i motsetning til hennes praksisnære tilnærming til etikk. Er det ikke på tide at vi sykepleiere slutter å formidle dette kunstige og feilaktige skillet mellom teori og praksis?