fbpx Trengt opp i et hjørne Hopp til hovedinnhold

Trengt opp i et hjørne

Illustrasjon Marie Rundereim

Å havne i fengsel kan fort utløse en eksistensiell krise, skriver Sykepleiens redaktør Barth Tholens.

Inntil for få år siden hadde jeg et ganske vagt bilde av hva et fengselsopphold egentlig innebærer. Jeg tok det for gitt at livet bak murene er ubehagelig. Logisk, tenkte jeg. ­Personer som har gjort noe galt, må oppleve fengsel som en reell straff. Men ikke så ille at straffen ødelegger livet for alltid. Fengslene i Norge er jo tuftet på et humant menneskesyn. Vi vil alle vel. Utover det ante jeg lite om hva frihetsberøvelse kan gjøre med et menneske.
Det endret seg da jeg en dag inviterte en venn på besøk. Det var en sånn kamerat jeg hadde spilt fotball med. Det hendte vi tok en tur på byen. Da vi begge fikk barn, dro vi på utflukter sammen, grillet pølser og feiret bursdager. 
Jeg hadde laget god mat, og da vi kom til desserten la han plutselig ned skjeen og sa at han måtte fortelle meg noe. Han hadde begått en alvorlig forbrytelse og ventet på sin rettssak. Han fryktet å måtte sitte inne i flere år.

Smitte

Hvordan reagere på en slik betroelse? Min befatning med kriminell virksomhet hadde inntil da vært begrenset til spenstige kinofilmer og avisenes rettsreferater. Nå satt jeg her og spiste jordbær og is med en venn som tilsto en alvorlig forbrytelse. Det var som om hans ugjerning på en irrasjonell måte smittet over på meg, bare ved at han gjorde meg delaktig i sin hemmelighet. Intuitivt strittet jeg imot. 
Min venn forsto det selv også, det var lett å se. Han som hittil hadde levd som folk flest, sto nå plutselig foran stupet. Han hadde tråkket over en grense, og nå gikk det opp for ham at han, som en konsekvens, ville bli stående alene, ribbet for det meste. Det ventet tap av ære, fordømmelse, straff, ydmykelse og økonomisk katastrofe. Hele livet slik det hittil hadde vært var i ferd med å gå rett ned i dragsuget. Mer enn noensinne trengte han en venn – og den vennen var ... meg.

Piggtråd

Det var slik jeg mer eller mindre ufrivillig ble kjent med livet bak murene. Da rettssaken endelig var overstått, dommen hadde falt og all venting på å kunne begynne ­soningen omsider var over, havnet han bak låste dører og piggtråd. Der besøkte jeg ham trofast en gang i måneden, gjerne på lørdager, hele den lange tiden han satt inne. Hver gang parkerte jeg bilen på gjesteparkeringen foran fengselet, ringte på porten, meldte meg i vakten, fikk identiteten kontrollert, ble låst inn og ut av ­dører på vei til det stedet der han ventet på meg. Der snakket vi sammen en times tid, og det slo meg hver eneste gang: Her satt en mann som var trengt opp i et hjørne. Som forsøkte å skrape sammen sine siste ressurser for å komme gjennom dagene på det nitriste stedet der han holdt til. Det var en mann jeg ikke kunne svikte.
Uansett hvordan man vender eller snur kriminalomsorgens kloke visjoner, er fengsel en naturstridig og uhyggelig institusjon. Soning skal være et første steg på vei mot noe bedre, men frihetsberøvelse er i seg selv et steg mot noe verre. Ingen­ blir friskere av å bli sperret inn. Noen innsatte er kanskje gjen­gangere og vil kunne oppleve fengselsrutinene betryggende. Men for de fleste – og ikke minst for førstegangsforbrytere ­– vil et opphold i fengsel fortone seg som et personlig ragnarok. ­Psyken får et skudd for baugen, samme hvor motivert man eventuelt er til å komme ut av fengslet som en bedre utgave av seg selv.

Selvmord 

Jeg var lenge oppriktig redd for hva som kunne skje med min venn der inne. Det var det solid belegg for. Helsepersonell som har fengselet som arbeidsplass, oppgir at de ­jobber mye med depresjoner, angst og andre psykiske lidelser hos de innsatte. Da Sykepleien spurte sykepleierne i tjenesten, hadde tre av fire opplevd innsatte som hadde gjort selvmordsforsøk de siste to årene. Dette stemmer godt overens med ­forskning. Siden 1990 er det blitt registrert nærmere hundre selvmord i norske fengsler. I 2013 alene tok elleve innsatte sitt eget liv. Særlig varetektsfanger er utsatt. 
Forsker Yngve Hammerlin, som er ledende ekspert på ­området, mener at folk som havner i fengsel ofte opplever ­eksistensielle kriser. «Mange sliter med livet fra før, og livmatthet, håpløshet, sorg og skam over det de har gjort, blir en ­belastning» (VG, 2014).

Valg

Å forebygge selvmord og fremme psykisk helsearbeid har derfor høy prioritet, både hos kriminalomsorgen og helsepersonell i fengslet. Foruten for den innsatte selv, er ethvert selvmordsforsøk også en påkjenning for de ansatte i fengselet. Derfor er det viktig å øke kompetansen hos personalet slik at man i en tidligere fase kan sette i gang tiltak. Men å forebygge selvmord hos mennesker som føler at de har nådd bunnen, er i utgangspunktet vanskelig, særlig når fengselet i seg selv er et sted man lett kan bli syk av. Her tilbringer man dagene med å fordøye sine egne dårlige valg. 
Sykepleien har spurt sykepleiere hos landets 45 fengsler­ om forholdene bak lås og slå. Svarene gir grunn til bekymring. ­Tallene varierer, men det er gjennomgående for få ­leger og ­sykepleiere per innsatt. Verre er det at utviklingen ikke har gått i riktig retning, til tross for politikernes løfter. Sykepleierne­ i vår undersøkelse gir uttrykk for at utfordringene er massive. De har for lite tid til å jobbe med grunn­leggende helsetiltak.

Ny start

Da tiden var omme, slapp min venn omsider ut. Man kan si at han kom ut av fengselet med helsen i behold. Litt hjelp bak porten og litt fra oss som besøkte han, bidro for­håpentligvis til det. Men veien tilbake til et ordinært liv var ­likevel lang og vond. Han hadde gjort opp for seg, men likevel ble ingenting som før. Heller ikke vårt vennskap. Da krisen var avverget, var energien borte. Han ønsket nok livet tilbake slik det en gang var. Det ønsket jeg også. Men det gikk bare ikke. Vi trengte, hver for oss, en ny start. •
barth.tholens@sykepleien.no

Her tilbringer man dagene med å fordøye sine egne dårlige valg.

Barth Tholens
Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.