En flyktning­helsesøsters hverdag

Jeg er helsesøsterstudent og jobber som flyktninghelsesøster på et transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere. Mottaket har plass til opptil 120 ungdommer mellom 15 og 18 år – gutter og jenter. Transittmottak er et midlertidig bosted der asylsøkerne bor fra de kommer til landet og fram til de har gjennomført asylintervju og får plass i et ordinært mottak. Botiden i transitt er derfor kortere enn i ordinære mottak. Som flyktninghelsesøster er jeg den eneste kommunalt ansatte i mottaket, og stort sett alene som helsepersonell. Det krever selvstendighet, men fordelen er at jeg har dobbelt opp med gode kolleger – en gjeng på helsestasjonen og en gjeng på mottaket. Det er mange å diskutere med og søke støtte hos når det trengs.

Mange helseutfordringer

Som flyktninghelsesøster er man den nærmeste og kanskje eneste helsepersonell ungdommene har å forholde seg til. De har en lang og traumatisk flukt bak seg. Noen har vært på flukt i et halvt år. I løpet av denne tiden har de blitt utsatt for ekstreme påkjenninger, både fysisk og psykisk. De har blitt jaget av grensevakter, banket opp av politi, blitt beskutt, kanskje også fengslet og torturert. Mange har gått ned ti kilo eller mer på turen. De er i utgangspunktet unge, friske mennesker, men innen de er framme i Norge er kroppen så nedbrutt at de sliter med mange helseutfordringer. Noen har skader som for eksempel brudd og sår etter fall eller løping i mørket, kanskje uten sko. Andre har infeksjonssykdommer som de har fått i hjemlandet eller i løpet av flukten. Immunforsvaret har fått en knekk etter måneder på flukt, og mange blir syke etter at de har kommet til mottaket, med for eksempel ørebetennelse, halsbetennelse eller ulike mageproblemer. En del har plager på grunn av «gamle» skader etter skudd eller bombinger i hjemlandet. Disse helseutfordringene kommer til overflaten litt etter litt, enten når de blir så plagsomme at ungdommene sier ifra på eget initiativ, eller under samtaler med miljøpersonalet, helsesøster eller verge. I tillegg kommer utallige henvendelser om hodepine, tannverk, muskelsmerter, forkjølelser, synsproblemer, søvnproblemer, hudproblemer og kløe. Som flyktninghelsesøster må jeg sortere ut hva som er normale tilstander, hva som går over av seg selv, hva jeg kan behandle i mottaket, og hva som krever legetilsyn eller innleggelse i sykehus.

Etter tryggheten

Den første tiden i transitt er ungdommene lettet over å være i sikkerhet. De er glade for å få mat, en seng og trygghet. Mottaket jeg jobber i, har mange aktiviteter for beboerne og forholdsvis mange voksne på jobb. Dagene fylles med mening i ventetiden. Men etter en stund med trygge rammer senkes skuldrene og vonde minner og traumatiske hendelser kommer lenger frem i bevisstheten til ungdommene. Mange har problemer med å sove, de har mareritt og flashbacks. Hjemlengselen kommer snikende. Enkelte har ikke snakket med familie eller andre på hjemstedet siden de dro. Relasjonene til de voksne rundt dem på mottaket blir sterkere, og vonde historier kommer fram. Det er mye å ta imot både for flyktninghelsesøster og de ansatte i mottaket.

Mye kontorarbeid

Mye av tiden som flyktninghelsesøster går med til kontorarbeid. Den består blant annet i å lese helsejournaler til nyankomne beboere, henvise til lungerøntgen eller til spesialist for dem som har anmerkninger etter tuberkulosekontrollen, sende helseopplysninger videre for dem som har flyttet til ordinære mottak, og kommunisere med leger og sykehus angående de beboerne som er syke eller skadet og trenger behandling. Det er ikke alltid enkelt for en enslig mindreårig asylsøker å komme seg videre i behandlingssystemet, uten personnummer og uten foreldre til å ordne opp. Det kan bety mange telefonsamtaler og en del masing fra flyktninghelsesøster på ungdommenes vegne. En del av det som oppdages av sykdommer eller smitte skal meldes til Folkehelseinstituttet og kommunelege. Disse er viktige kontakter for en flyktninghelsesøster også med tanke på faglig støtte og rådgivning særlig innen smittevernarbeid.

Meningsfull jobb

Flyktninghelsesøster er et kjent fjes for ungdommene, og det å vise seg fram i fellesarealene fører alltid til mange henvendelser om små og store problemer. I grunnen flest «big problem!». Å få komme inn på kontoret til helsesøster er ofte en hjelp i seg selv. Å få litt alenetid med en voksen – en person som er interessert og bryr seg – kan være nok til at ting ser lysere ut etterpå. Dagene som flyktninghelsesøster er spennende. Man får stadig nye utfordringer. Variasjonen i arbeidsoppgavene gjør at man lærer noe hele tiden. Det å kunne hjelpe noen som er i en så sårbar situasjon er givende. Å få et innblikk i livet til noen som har blitt født inn i en virkelighet som er så ulik den man selv har vært så heldig å få leve i, er både trist og lærerikt. Når man kan utgjøre en forskjell for ungdommer som er takknemlige, blide, bråkete, morsomme, slitsomme, hjelpsomme og interessante, da har man en meningsfull jobb! 

Saken står på trykk i siste utgave av Tidsskrift for helsesøstre (2-2016), som utkom med Sykepleien 19. mai. Vil du lese flere saker innenfor ulike fagområder, finner du en oversikt over alle fagbladene på våre hjemmesider.