Jeg har en guffen følelse

KOMPETANSE: Sykepleiere er utdannet til å ta seg av de syke og eldre. Likevel får vi stadig mindre tid med pasientene, og det er varslet sykepleiemangel.

Vi må ta en debatt om fremtidens eldreomsorg. Politikerne må ikke få bestemme alt ut fra økonomiske hensyn eller et foreldet kvinnesyn!

Nå har jeg vert sykepleier en stund og ser faget er i endring. Det er naturlig sykepleien er i endring, men ikke alle forandringer er forbedringer. Det er ingen som helst grunn for å anta noe er bra bare fordi det er nytt. Sykepleiere har alltid hatt administrativt arbeid, og har hatt det så lenge at selv vår «stammor» Florence Nigthingale hadde noen tanker om å utdanne to sorter sykepleiere: Noen der skulle lede og administrere, og andre der skulle ta seg av observasjoner og praktiske oppgaver med pasienten i sentrum. I Norden og mange andre steder valgte man EN allsidig grunnutdanning. Og i Norge kan man bygge på med mange forskjellige videreutdanninger etter interesse og behov.

Der jeg jobber - innen eldreomsorgen - ser jeg sykepleierne får mer og mer arbeid med dokumentasjon, koordinering og administrasjon av alle slag. Avdelingsledere så mye at de nå kommer på jobb i sivile klær. Noe der var utenkelig for noen år siden. Arbeidet skal dokumenteres og ressursene skal administreres. Men sykepleiere er vel utdannet til å ta seg av de syke? Likevel får vi stadig mindre tid med pasientene, og det er varslet sykepleiemangel og eldrebølge, begge deler noe vi har hørt om i årevis. Hva gjør man med dette? Hva kan gjøres med dette?

Et vrangvillig forsikringsselskap

Man kan overlate de gamle og syke til seg selv eller familien. Men familien er ikke det den var. Den er for det første mindre. Kvinnene er ute i arbeidslivet. Mange blir skilt og det er kanskje ikke naturlig å ta seg av sin gamle svigermor? Kanskje man har mer enn en svigermor? Mange gamle og syke vil trenge hjelp fra det offentlige, noe de også har krav på da forventningen om å få helsehjelp når man trenger det er en viktig årsak til folk går med på å betale skatt gjennom et langt arbeidsliv. For å sette det på spissen så kan man spørre seg om ikke staten oppfører seg som et vrangvillig forsikringsselskap der krever inn hver måned for så å gjøre sitt beste for å slippe å betale ut noe/minst mulig den dagen forsikringstakeren trenger det. Det offentlige må trå til innen eldreomsorgen ellers ender samfunnet opp med mange eldre der vil gå for lut og kaldt vann, være fattige og greie seg dårlig. Eller man må overveie aktiv dødshjelp… Vil samfunnet skape en uverdig alderdom for så å tilby en verdig død som alternativ? Er det etisk forsvarlig?

«Lego-utdanninger»

Så er det mangelen på sykepleiere og annet helsepersonell. Hva kan gjøres? Det er flere muligheter: Bli bedre til å bruke de man har riktig. Utdanne flere. Erstatte sykepleiere med andre fagfolk, med korte «Lego-utdanninger». Kompetansetyveri. Sluse flyktninger og innvandrere inn i pleie og omsorg… Mye av dette gjøres alt. Mange helsefagarbeidere og ufaglærte har en annen bakgrunn enn norsk. Samfunnet vil ha dem ut i jobb og tilbyr en utdanning innen pleie og omsorg, eller henviser dem til å ta ekstravakter på nærmeste sykehjem uansett om de har interesse for arbeidet eller ikke.

Det er vel ikke bra for gamle og syke å være henvist til hjelp fra folk der har språkvansker, liten interesse eller liten kulturell kompetanse? Og vi importerer sykepleiere fra Filippinene, de baltiske stater, Polen, Afrika… Ofte flinke sykepleiere. Men der er dette med språk og kulturkompetanse. Og er det rett og riktig å ta gode sykepleiere fra andre land, der kan ha meget god bruk for dem i eget helsevesen?

Det kan sies mye om utdanningene innen helse og omsorg, men jeg skal ikke holde på i syv lange og syv brede. Jeg vil dog si sykepleierutdanningen ser ut for å bli stadig mer teoretisk og mindre praktisk. Det er viktig å få nye kunnskaper inn i utdanningen men er det da ikke bedre å forlenge utdanningen med 6-12 måneder enn å redusere praksisperiodene?! De andre utdanningene kommer i ofte forandrede utgaver fra hjelpepleier, barnepleier, omsorgsarbeider…  For meg ser det ut for at vi er på vei mot vei mot et utdanningssystem der man bygger opp sin egen kompetanse modul for modul slik man setter sammen legoklosser. Dette er det både fordeler og ulemper med. For den enkelte kan det være bra å bygge kompetanse på denne måten, da det gir noen muligheter for å tilpasse seg økonomisk og i forhold til egen familie. Men har man en jobb må arbeidsgiver gi muligheten for å ta mer utdanning, noe det ikke er sikkert arbeidsgiver vil hvis din nåværende arbeidsplass ikke har bruk for kompetansen du ønsker deg. Arbeidskamerater kan fort komme til å konkurrere om muligheten for utdanning, og hvem kontrollerer at utvelgelsen blir rettferdig.

Liker ikke det jeg ser

Arbeidsgiver vil sannsynligvis utdanne folk til nøyaktig det de trenger å ha av kompetanse, ganske enkelt fordi det koster penger å la folk ta utdanning. Da nærmer vi oss fort en situasjon der folk får lokale utdanninger, så lokale at de kanskje ikke aksepteres av andre arbeidsgivere. Og da eier din arbeidsplass deg. Slik har det faktisk vert før! Sykehusene utdannet egne sykepleiere etter egne lokale behov og den enkelte sykepleier hadde vanskelig for å skifte arbeidsplass. Noe der var en viktig grunn for å skape en allsidig grunnutdanning i sykepleie. Folk skulle kunne flytte på seg og ha forutsetninger for å kunne fungere på nye arbeidsplasser. Og det må da være viktig i en verden med økt mobilitet og globalisering.

Jeg har en guffen følelse av at fremtiden kan komme til å likne på fortiden, når jeg ser rundt meg. Hva ser du når du ser rundt deg? Liker du det du ser eller grøsser du? Vi må ta en debatt om fremtidens eldreomsorg og politikerne må ikke få bestemme alt ut fra økonomiske hensyn eller et foreldet kvinnesyn! Det må bli tatt faglige hensyn, og derfor må vi ikke være snille jenter og gutter og holde kjeft. Og vi som jobber innen eldreomsorgen er de beste og de nærmeste til å komme med de faglige argumentene. Si fra!