Som trommene på 12. mai

Du kan høre innspillet som podcast med spilleren overfor.

Når jeg leser Florences tekster, kjenner jeg trommeslagene­ i kroppen. Når trommekorpset står stramme og alvorlige ved hovedinngangen i sine tekkelige­ uniformer 12. mai, kjenner jeg den engelske damen ta plass i meg, rette opp ryggen min og skjerpe sansene mine.

Jeg elsker både trommekorpset og Florence av akkurat de samme grunnene; den perfekte foreningen av tilsynelatende motstridende verdier. Som sykepleien selv.

Det finnes et bilde av Nightingale som en from og tålmodig dame. The lady with the lamp som lister seg fra pasient til pasient, drevet av barmhjertighet og nestekjærlighet. Det er pasientenes opplevelse av henne. Men det mennesket som springer ut av sidene i boka hennes er skarpt, utålmodig og høylytt som et trommekorps. 

Florence mener at kropper vil bli friske hvis de kan, så sykepleiens oppgave er å legge forholdene best mulig til rette for at de skal klare det. Dermed er hun kompromissløst opptatt av hver minste detalj ved pasientens velvære og nådeløs mot velmente sykepleiere som lufter for mye eller for lite, gir feil mat, plasserer senga feil sted, snakker for for høyt eller for lavt, trår for hardt på gulvet eller ikke evner å observere hver minste endring i pasientens tilstand og tilpasse pleien deretter.

Florence har meninger om det meste, og hun er alltid skråsikker. Der forskningen hevder noe annet enn henne er hun kontant og tviler ikke et sekund på sine egne observasjoner: «Pasientens mage har rett, lærebøkene tar feil.» Florences bok er full av påstander og fikse ideer. «Dette er ikke oppspinn», forsikrer hun bestemt, uten noe videre referanser enn sine egne erfaringer. Men det holder i bøtter og spann. 

Det går ikke an å skrive sånne bøker lenger. Vi er underlagt krav til vitenskapelighet, alt skal henvises og refereres. Men mens forskning i all hovedsak foregår i kontrollerte omgivelser med utvalgte deltakere, feiler våre pasienter ti ting på en gang. De er forskjellige; en er tykk, en er tynn, en optimist, den neste pessimist, en er oppe av senga før han bør, nestemann må dras ut. 

Du må gjerne lese deg blå på forskningsartikler, prosedyrer og guidelines, så unngår du kanskje å gjøre noe feil, men det er til syvende og sist vår erfaringskunnskap og magefølelse som gjør at vi får til de fantastiske tingene vi gjør. Det er først når vi klarer å kombinere de to, ofte motstridende kunnskapsformene, at vi forvalter faget vårt respektfullt.

Det er dette de minner meg på, der de står ved hovedinngangen hver 12. mai, med de gamle uniformene og trommene: Vi står i en lang tradisjon av yrkesutøvere med stor integritet og stort ansvar. Derfor skal vi være skarpe og høylytte som trommene, og fulle av selvtillit. Som Florence Nightingale.

Les også: Gi meg en blank dings