Miljøterapi: Helsevesenets største bløff?

Innspill
INGEN BLØFF: Omsorg er en nødvendig del av miljøterapien.
Kampen mot miljøterapi - profesjonskamp fordekt som faginnlegg? Førstelektor Ole Greger Lillevik svarer på Per Jørgen Langø Kristiansens kritikk av miljøterapien.

I innlegget «Miljøterapi er helsevesenets største bløff» peker Per Jørgen Langø Kristiansen på viktige utfordring i psykiske helsevesen. Han viser til sin egen erfaring og sier at miljøet preges av sitasjoner med utagering, unødvendig tvang og korrigering, uro, illegale rusmidler, toksiske mengder koffein og nikotin og sist men ikke minst manglende omsorg.

Omsorg er en del av miljøterapien

Deretter setter han et slags likhetstegn, eller skaper en kobling mellom denne virkelighetsbeskrivelsen og miljøterapi, og sier at miljøterapi er helsevesenets største bløff. For å understreke miljøterapi som en bløff løfter han frem miljøterapeutiske begreper og polemiserer og til dels harselerer og latterliggjør dem. Når man snakker om personlig vekst, så lurer han på om pasientene da blir fysisk større, og han undrer på om man kan få bivirkninger av all denne terapien som svever rundt? Han karakteriserer troen på miljøterapi som naivt og sier miljøterapeuter kanskje må slutte å leke psykologer. Han konkluderer med at det må tilføres noe nytt i psykisk helsearbeid og sier at pasientene trenger omsorg. Til slutt introduserer han sin egen (og også min) profesjonsutøvelse, sykepleie, som løsningen. I dette ligger det implisitt at omsorg ikke finnes i miljøterapi. Slik er det ikke. Omsorg er en nødvendig del av miljøterapien. Det er ikke første gang han kritiserer miljøterapi. I et tidligere innlegg («Miljøterapi kamuflerer inkompetanse»)skrev han at miljøterapi kamuflerer inkompetanse. Også her introduserer han sykepleie som løsningen. Dette er Kristiansens profesjonskamp.

Profesjonskamp kan være legalt

Å drive profesjonskamp kan være legalt nok det, men dette er profesjonskamp fordekt som et faginnlegg. Jeg slutter meg til Ph.d student Jonny Mækelæ som på sykepleien.no skriver i en kommentar til Kristiansens innlegg at dette er forbausende upresis og vanskelig å ta på alvor. Å gå til angrep på miljøterapeuten er ikke et konstruktivt bidrag for en bedre praksis i psykisk helsearbeid. Jeg vil ikke her redegjøre for hvilke betingelser som må være til stede for å kalle en praksis for miljøterapeutisk, men viser til fagartikkelen «Hva er miljøterapi» (Sykepleien 5/2015) og til boken «Miljøterapeutisk arbeid i møte med vold og aggresjon» (Lillevik og Øien 2014).

Deler av det psykiske helsevesenet har utfordringer

Det er ikke tvil om at deler av det psykiske helsevesenet har utfordringer som må tas på alvor, både på individ- og strukturnivå. Dette er tydeliggjort blant annet i Sivilombudsmannens foreløpige besøksrapport om forholdene ved UNN. Både enkeltindivider og strukturer kan være krenkende på et pasientens integritet, og det kan vi ikke tolerere. Krenkelse i helsevesenet er et reelt problem. Man kan forstå slike krenkelser som strukturell- eller institusjonalisert vold. Jeg mener at mye av den aggresjon og utageringen vi ser i institusjonene, er motvold mot strukturer som oppleves krenkende og trigger avmakt.

Å drive profesjonskamp kan være legalt nok det, men dette er profesjonskamp fordekt som et faginnlegg.
Les også: