– Det er hensiktsmessig å fortsette å bruke urinstiks

ArtikkelenKan vi stole på urinstiks? tar for seg et viktig område i arbeidet med diagnostisering av urinveisinfeksjon (UVI) hos eldre. Forfatterne konkluderer med at bruken av urinstiks er utbredt i sykehjem og hjemmetjenesten. Studiene viser at det er viktig at man ikke stoler blindt på en urinstrimmeltest, da den ikke skiller mellom en UVI og en asymptomatisk bakteriuri (ASB).

Jeg har erfaring fra arbeid med eldre i sykehjem som har en demenslidelse. I arbeidet observerer vi en lang rekke kliniske symptomer hos den eldre, slik som uro, forvirring, endring av mental status, falltendens, generell funksjonssvikt, hyppig vannlating, svie ved vannlating, grumset og illeluktende urin, blod i urinen og eventuelt feber. Beboeren selv klarer ofte ikke å fortelle hva som er galt. Da brukes det en urinstrimmeltest for å utelukke en UVI. Prøven tas fortrinnsvis av morgenurinen, da midtstråleurin kan være vanskelig å få til.

Dersom det er utslag på nitritt og leukocytter, har sykehjemmet retningslinjer for tolkning av urinstrimmel og for oppstart av antibiotikabehandling (AB). I de fleste tilfellene starter vi med AB, men ikke dersom det bare er utslag på blod og proteiner. Dersom beboeren er allergisk mot det aktuelle AB-preparatet eller har vært behandlet med samme preparat i løpet av de siste tre månedene, kontakter vi tilsynslegen eller legevaktlegen. Legen rekvirerer da et annet AB-preparat ut fra urinstiksresultatet og opplysninger fra klinikken.

Når vi kontakter tilsynslegen eller legevakten, spør de ofte etter urinstiksresultatet for å diagnostisere sykdom når symptomene er som nevnt over. Urinstiks er derfor en del av vanlig prøvetaking i likhet med blodtrykk, CRP, O2-metning og liknende. Det er også praksis at vi sender urinen til dyrking med resistensbestemmelse for å få en veiledning i valg av AB. I de fleste tilfellene starter vi med AB før svar foreligger. Ved KAD (inneliggende kateter) er det annerledes. Da vil det alltid forekomme bakterier i urinblæren, og oppstart av AB gjøres derfor ikke på bakgrunn av urinstiks alene.

Urinstiks er et godt hjelpemiddel til å avdekke om det er en UVI som er årsaken til symptomene til beboeren. Dersom det ikke er positivt utslag på nitritt og leukocytter, kan vi utelukke at årsaken er en UVI, med mindre det er bakterier i urinen som ikke avgir nitritt. Også i slike tilfeller sender vi urinen til dyrking, samtidig som vi ser på andre årsaker til symptomene.

I artikkelen nevner forfatterne bruk av Interleukin-6 istedenfor urinstiks. Interleukin-6 er ikke tilgjengelig på sykehjemmet jeg arbeider på, og denne bruken viste heller ikke en bedre pålitelighet i diagnostiseringen enn urinstiks.

Artikkelen viser at det er viktig å være klar over risikoen for feiltolkning og overbehandling av AB. En urinstrimmeltest kan ikke avgjøre om positivt utslag på nitritt og leukocytter skyldes UVI, ASB, forurensning av prøve under prøvetaking eller annen sykdom i urinveiene. En vanlig tolkning er at UVI foreligger når det både er symptomer og bakteriefunn i urinen. Negativt utslag på nitritt og leukocytter utelukker med stor grad av sikkerhet en UVI, som forfatterne understreker i artikkelen.

Vi ser også i artikkelen at det er behov for ytterligere forskning på området eldre og UVI for å utvikle et enda bedre og sikrere diagnostiseringsverktøy for UVI. Slike verktøyer trengs for lettere å kunne skille mellom UVI og ASB, og dermed redusere bruk av AB. Ut fra artikkelen konkluderer jeg med at det er hensiktsmessig å fortsette å bruke urinstiks da det ikke foreligger et bedre verktøy for å diagnostisere UVI. 

Les relatert forskningsartikkel: Kan vi stole på urinstiks?