Trumf!

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Vi står inne på et pasientrom fullt av utstyr, de to fra hjemmesykepleien og jeg. En langligger skal hjem, og jeg har gitt hjemmesykepleierne opp­læring i alt nytt av utstyr og prosedyrer. 

Vi er i mål, alt er pakket og klart, men de to blir litt stille og flakkende i blikket før den ene kremter og sier, tydelig litt ille­ berørt: «Dette er jo sykepleieprosedyrer alt sammen, og det er ikke alltid vi har sykepleiere på jobb i helgen ... Er det mulig å legge henne inn igjen for en helg iblant?» «Hæ?», sier jeg. «Dere­ må jo ha syke­pleier på vakt! Da må dere jo bare leie inn en vikar». «Det er ikke alltid noen å spørre». «Bruk vikarbyrå, da», sier jeg, og de to ser på meg som de sultende ­pariserne så på Marie Antoinette som ba dem spise kake om de ikke hadde brød, og sier resignert: «Sånne budsjetter har ikke vi».

Da jeg var liten, spilte jeg kort hos farfar. Vi spilte amerikaner. Farfar var stø som et fjell. Han meldte dristig og hadde alltid masse trumf. Jeg opplevde det som blodig urettferdig når jeg optimistisk spilte ut hjerter ess og han smalt en kløver fire i bordet så panneluggen min flagret, og jeg måtte se stikket gå tapt, fordi han hadde trumfet. Jeg hadde jo det beste kortet. Et ess!

Alle systemer har en trumf. Et argument hevet over alle andre, en verdi som overstyrer alt annet. Jeg er heldig og jobber på en avdeling der faglig forsvarlighet er trumfkortet. Selv om økonomien er presset­ hos oss, som hos alle andre, bemanner­ vi opp når vi trenger det. Vi får det utstyret vi synes vi må ha for å gjøre en god jobb. Vi bestiller dyre undersøkelser og medisiner uten å nøle. Vi hyrer inn fastvakt til urolige pasienter dag og natt om vi må, og vi sender ingen hjem før det er forsvarlig. Så får heller tallene bli røde iblant.

Men det er ikke sånn overalt. Når en nattevakt i kommunen alene­ har ansvaret for tre sykehjemsavdelinger, er det ikke faglig forsvarlighet som er trumf. Når pårørende må få opplæring i stell av trakeostomi fordi kommunen ikke tar seg råd til å leie inn helgevikar når denne ene hjemmesykepleieren er syk, er det økonomien som er blitt trumfkortet. Når akutt psykisk syke må vente månedsvis på en psykologtime og ikke kan forvente døgnplass før de er direkte til fare for seg selv eller andre, da har maktbalansen blitt forskjøvet.

Det er nemlig ikke økonomene som vet hvem som kan vente og hvem som ikke kan, hvem som må ha tilsyn og hvem som ikke må. Det er det vi helsepersonell som gjør. Derfor er det vi som skal kunne­ smelle faglig forsvarlighet i bordet og de som skal sitte igjen med blanke­ øyne og se essene sine tape for våre firere.