Høy turnover i Arendals hjemme­tjeneste

bildet viser tidligere sykepleiere i Arendals hjemmetjeneste
SLUTTET: Her er fem av de ni som har sluttet i Arendals hjemmesykepleie, sentrum sone, bare i år. Fra venstre Vibeke Rose Jensen, Elin Johanne Nordnes, Cecilie Näslund, Gro Helén Bringsverd og Camilla Lien.

Åtte sykepleiere som har sluttet i sentrum sone av Arendals hjemmesykepleie i år, reagerer på enhetsleder Per Øyvind Larsens beskrivelse av virkeligheten.

 Enhetsleder Per Øyvind Larsen bruker pent innpakningspapir når han svarer på Camilla Liens kritikk av organiseringen av hjemmesykepleien på Sykepleiens nettsider. Han hevder det er tre som har sluttet. Vi hevder at det er ni: Tre har sagt opp sin faste stilling, resten har tatt permisjoner fordi de ikke klarte jobben i hjemmesykepleien lenger. Men permisjonen er et bilde på at de er på vei vekk fra hjemmesykepleien. To av de ni har gått i vikariater og aldri hatt noen fast stilling, så det blir ikke synlig at de slutter. Men de har jobbet der et år og har nå fått jobb et annet sted. Så totalt er det ni stykker hittil i år.

Per Øyvind Larsen, har du reflektert over årsaken til denne turnoveren? Her har du grunnene til hvorfor vi har sluttet:

Vibeke Rose Jensen

Jensen har sagt opp sin faste 57% stilling etter elleve år i hjemmesykepleien. Hun skriver:

– Enhetsleder Per Øyvind Larsen skryter av prosjektene sine: tiltakspakke demens, gode pasientforløp. Prosjektene ser flotte og fine ut utad, men vi på gulvet opplever det annerledes. Det medfører en betydelig mengde merarbeid, som ikke blir tatt høyde for. Husk på at vi har en stor andel vikarer som ikke kan utføre dette arbeidet. Sjekklistene avdekker store behov hos pasientene, som vi ikke rekker over. Tjenesteansvarlig sykepleier får ikke fulgt opp pasientene. Det er vanskelig å følge opp studenter. Det har blitt mer administrasjon og mindre pasientkontakt.

– Det er for stor arbeidsmengde, man står mye alene og har ikke lege i ryggen som på et sykehus. Mangel på fast personell i store stillinger. På min jobbehelg er det gjentagende situasjoner hvor det mangler personell. Har manglet opptil 12 vakter fra fredag til søndag. Det er en belastning når jeg aldri vet hvem som kommer på jobb. Veldig stressende å ikke vite hva slags kompetanse som kommer på vakt.

– Mye vikarer og ufaglærte. Ingen krav til de som skal jobbe i hjemmesykepleien, man tar inn hva som helst. Det er som at jeg skulle kommet opp på et bilverksted, og får jobb som hovedmekaniker på dagen.

– Lite eller ingen tilbud til videreutdanning. Jeg har på eget initiativ og lommebok tatt relevant videreutdanning i palliasjon (lindrende omsorg til alvorlig sykdom og døende). Man bruker sykepleier til ikke-sykepleiefaglige oppgaver, som å ringe etter vikarer og skrive lister. Det er kilde til mye frustrasjon. Jeg må gå doble vakter når jeg ikke får inn kvalifisert personell.

Anne Marthe Haddeland

Haddeland har sagt opp sin 100 % fast stilling, fått stipend fra Sørlandet sykehus Arendal med 80 % lønn under utdanning til master i operasjonssykepleie:

– Jeg stortrivdes i jobben som hjemmesykepleier, men den gradvise opplevelsen av tidspress, svært utfordrende arbeidsforhold -både fysisk og psykisk, kaos, dårlig struktur, flere ikke-sykepleierelaterte oppgaver og stort sykefravær, gjorde min arbeidsplass kaotisk og lite strukturert.  Kvaliteten i våre tiltak mot pasientene ble gradvis dårligere, og kravet til effektivitet ble høyere. Dette gikk på tvers av mine etiske prinsipper. Jeg følte at det ikke lenger var noen krav til kvalitet. Jeg har også savnet kompetansekrav til oss som jobber i kommunehelsetjenesten. Og dette i ALLE ledd. både fra ledelse, oss sykepleiere og andre helsearbeidere.

– De siste årene i hjemmetjenesten kom et økt fokus på å begrense antall tjenester hos den enkelte bruker. Det ble diskutert hva som er nødvendig helsehjelp.  Min opplevelse var at det var summen av alle de små tiltakene som tidligere ble utført, som var så viktig for pasientene. Som for eksempel den korte praten, de nykokte eggene, en negleklipp og så videre. Vi må ikke glemme at det er mennesker i sårbare situasjoner vi jobber med, og de må få en opplevelse av trygghet og kvalitet i eget hjem.

– Jeg er overrasket over hvor godt NOVA-rapporten stemmer med hva en sitter og føler på i ettertid. Få lederne på skolebenken, ansett morgendagens ledere med lederutdanning! Gi sykepleierne den lønnen de fortjener.  Ikke undervurder videreutdanning. Vi må på lik linje som andre profesjoner bli verdsatt og belønnet for den videreutdanningen vi tar!

Cecilie Näslund

Näslund har permisjon fra sin 89 % stilling og jobber på kommunal øyeblikkelig hjelp (KØH):

– Jeg trives i utgangspunktet i hjemmesykepleien. Mye er positivt. Grunnen til at jeg slutta er at pasienten ikke får godt nok tilbud og fordi det er en for stor arbeidsplass, med for mange ansatte med uklare ansvarsområder. På en vakt har man ansvaret for alt for mange pasienter. Dårlige rutiner for å ivareta alle oppgaver vi er pålagt. Trengte fagutvikling og det føler jeg at jeg får på KØH. Jeg har videreutdanning i avansert sykepleie for kommunehelsetjenesten, på KØH blir det tilrettelagt for fagutvikling.

Elin Johanne Nordnes

Nordnes har permisjon fra 86,7 % stilling. Jobber nå som selvstendig næringsdrivende:

– Trives i utgangspunktet i hjemmetjenesten, og elsket jobben min der. Føler derimot avmakt rundt stadige omorganiseringer. Det ble mindre tid og mer hektisk pleie hos brukerne.  Tok permisjon da nok en ny struktur skulle prøves ut høsten 2015. Jobben gjorde meg syk. En kronisk sykdom er ikke forenelig med det høye arbeidspresset i hjemmesykepleien.

– Har tatt videreutdanning på eget initiativ i kroniske sår for fem år siden, og i hudpleie for sykepleiere for to år siden.  På grunn av tidspress så ble kompetansen på sår ofte tilsidesatt. Klarte ikke lenger kaoset, alle omorganiseringene og det at det ikke var noen langtidsplanlegging. Det ble ustrukturert. Jeg gikk ofte hjem med en gnagende følelse av å ha gjort en dårlig jobb for mine pasienter. Til slutt ble jeg lei av dårlig samvittighet fordi brukerne ikke fikk den pleien de hadde behov for.

– Mange ufaglærte, lite fokus på fag og fagutvikling. Kommunen sier de satser på fagutvikling og økt kompetanse. Ikke mangel på kompetanse hos oss da flere har videreutdanning, men at det er mangel på tid og penger til at vi kan dele kompetansen og styrke hverandre. Kompetansen kommer ikke til nytte hverken for pasienter eller ansatte. Jeg følte ofte at de etiske prinsippene mine måtte vike, for det jeg syns var forsvarlig pleie for å holde en tidsplan for hver bruker som er utarbeidet utfra estimert tid.  Uansett hvordan vi vrir og vender på det har ikke hjemmesykepleien nok ressurser til kommunens hjemmeboende pasienter.

Christine Aanstad Kolaas

Kolaas har permisjon fra 87% stilling for å ta videreutdanning i operasjonssykepleie:

– Ønsket videreutdanning, men fikk ingen tilbud om det på arbeidsplassen. Hvorfor er det ingen krav til at kommunen øremerker midler til fagutvikling og utdanningsstipend? Jobber man på sykehuset kan man søke om utdanningsstipend med en dekning på 80%, mens i kommunen eksisterer ikke denne typen tilbud.  Samhandlingsreformen fordrer at kommunen tar imot pasienter som krever spesialisert behandling som tidligere ble gitt på sykehus/institusjon.  Øremerket utdanningsstipend er derfor noe som burde komme på plass i kommunene.

– I sentrum sone har det vært stor vekst av pasienter de siste årene.  Samtidig er det ofte mangel på kvalifisert personell (hjelpepleiere/helsefagarbeidere og sykepleiere). Dette fører til at ufaglærte assistenter blir leid inn for sykepleiere/hjelpepleiere, som igjen fører til større arbeidsmengde hos faglært personell.  Pasientlistene til sykepleierne er ofte lengre enn assistentenes lister, fordi visse oppdrag krever sykepleiere. En av løsningene på sykepleiemangel kan være å tilby høyere lønn.

– Jeg følte meg alene med stort ansvar. Vi har mange pasienter i vår sone. I tillegg til pasientene på listen, har vi også ansvar for å rykke ut på alarmer til pasienter med trygghetsalarm. Dette er pasienter vi vet lite eller ingenting om, annet enn det som står på brukerkortet med en kort oversikt over diagnoser. 

– Jeg synes det blir feil å ha tidsestimering på oppdrag. Det er mennesker vi jobber med, og derfor blir det helt umulig å gi en eksakt tid for hvor lang tid man bruker på ett besøk.

– En del av våre pasienter er pasienter med alvorlige psykiske lidelser, noen av dem har også ett rusproblem.  Hjemmesykepleieren vet ofte minimalt om disse pasientene. Jeg har ofte følt meg utrygg i situasjoner med pasienter som er ruset.  Vi går som regel to til psykiatri/rus-pasienter, men vi har ingen trening i hva vi skal gjøre dersom det skjer noe uforutsett. Jeg mener også at kunnskapen om psykiske lidelser (spesielt psykose og rus) burde bli et fokus i hjemmesykepleien.

– Unødvendig bruk av tid og ansvar utover det sykepleiefaglige. Hjemmesykepleiere bruker tid på saker som kunne vært løst av andre. For eksempel: levere biler til reparasjon, etterlyse leiebiler, vask av bilder etc.

Camilla Lien

Lien har sagt opp sin 50% faste stilling. Får 80 % lønn av Sørlandet Sykehus Arendal og tar master i anestesisykepleie:

– Jeg slutter da jeg vil imøtekomme min interesse innenfor akuttmedisin. Men jeg ønsker likevel å si min oppfatning hvorfor så mange ikke orker å stå i jobben lenger.

– Som jeg har sagt en rekke ganger tidligere har strømmen av pasienter økt på de årene jeg har jobbet der og det er mer behov enn noen gang for gode sykepleiere. Det må bli en slutt på at det kun er de «varme hendene» som trengs i feltet. Det trengs derimot kompetanse og handlekraft for å ta i mot alle disse pasientene som søker vår hjelp. Vi kjenner allerede «fødselsveene» til eldrebølgen og strømmen av pasienter de kommende årene vil sette hjemmesykepleien ut av spill dersom vi ikke handler i tide.

– Jeg er oppriktig bekymret. Min far pusser opp huset og jeg har bedt han om å tenke smart i forbindelse med planløsningen, jeg ønsker ikke at mine pårørende skal få hjelp av hjemmesykepleien i Arendal kommune. Jeg er bekymret for hvilket menneskesyn samfunnet beveger seg mot når alt blir målt og veid til minste detalj.

– Jeg mener det er på høy tid med et paradigmeskifte. Sykepleierne må få mer tillitt av systemet til å vurdere hvor mye tid hver enkelt oppgave/prosedyre tar, og det må bemannes deretter. Som mine kolleger har nevnt, har vi mye solid kompetanse på vår arbeidsplass, men den blir ikke brukt. Den skummer vekk i kaotisk organisering der vi som fagpersonell må ringe etter vikarer ved sykdom, kjøre biler til og fra verksted, levere uniformer til vaskesentralen og så videre. I løpet av seks år har det kun skjedd et par ganger at vi hadde internundervisning. Og det var i lunsjen.

– Hjemmesykepleien trenger ledere som spiller på lag med de ansatte og tenker smarte løsninger. Jeg hospiterte på eget initiativ i Risør hjemmesykepleie og tok med meg deres arbeidsmetoder i sekken. Vi opprettet tre diagnoseteam hos oss, for å få mer kontinuitet på den jobben vi gjorde ovenfor pasientene. Dette har fungert til dels bra, men på grunn av sykepleiemangel har det ikke hatt den effekten vi hadde ønsket. Enhetsleder Larsen sier det skal opprettes stillinger til fagutviklingssykepleiere og jeg håper han med omhu velger en erfaren pleier fra gulvet, fremfor å flytte stillinger fra administrasjonen til å påta seg det store ansvaret som fagutvikler.

– Assistentene må vekk fra hjemmesykepleien. En ufaglært har ingenting i hjemmesykepleien å gjøre. Kan jeg spørre hvilke andre profesjoner som opererer på samme måte? Ufrivillig deltidsarbeid må vekk og heltid må bli det normale.

Gro Helén Bringsverd

Bringsverd har permisjon fra 80,8% fast stilling og jobber som helsesøster i Tvedestrand kommune:

– Grunnen til at jeg har tatt permisjon er ikke at jeg ikke klarte jobben eller ikke trivdes, men jeg har lenge ønsket å jobbe med barn og unge. Jeg har tatt en videreutdanning som jeg ikke kan bruke i hjemmesykepleien, men mine kolleger som har tatt relevant videreutdanning har ikke fått støtte og de føler at den kompetansen de har ikke blir verdsatt. Det er ikke blitt gitt noen mulighet til å dele den kunnskapen de sitter med, noe som kunne vært en god kilde til fagutvikling.

– Man er avhengig av ros og anerkjennelse i jobben, noe jeg synes det er lite av i hjemmesykepleien. Å være en del av et godt arbeidsmiljø og å føle seg verdsatt er viktig for at ansatte skal ønske å fortsette i sitt arbeid. Det er dessverre flere i hjemmesykepleien som ikke opplever dette.

Siw Lene Mosand

Mosand har hatt ett års vikariat i hjemmesykepleien. Slutter da hun har fått ny jobb. Ønsker ikke uttale seg offentlig, men er enig med de andre sykepleierne.

 

Den niende sykepleieren har ikke ønsket å kommentere saken.

Les også: