Handler om pasienten, ikke profesjonskamp

Mitt innspill Miljøterapi er helsevesenets største bløff har gitt enorm respons, både fra fagfolk og fra pårørende. Responsen vitner om engasjement og at dette er en nødvendig debatt.

Det er viktig å presisere at Ole Greger Lillevik og Liss Øiens artikkel Hva er miljøterapi? om miljøterapi ble brukt som eksempel på et mye brukt begrep. Innspillet mitt var heller ikke et bidrag til profesjonskamp. Med dette innlegget avslutter jeg debatten fra min side for denne gang. Jeg har jo en doktorgrad å fullføre, må vite.

Sykepleie er en allmennmenneskelig aktivitet

Jeg er en fag-nerd og ønsker å diskutere fag og ikke person. Lillevik tar feil når han i svaret Helsevesenets største bløff? hevder at jeg introduserer hans og min profesjonsutøvelse av sykepleie som løsning. Sykepleie er ikke bare en profesjon, sykepleie er en allmennmenneskelig aktivitet. Jeg vil sitere gode gamle Florence Nightingale, fra hennes bok Notes on Nursing - What it is, and what it is not:

They are meant simply to give hints for thought to women who have personal charge of the health of others. Every woman, or at least almost every woman, in England has, at one time or another of her life, charge of the personal health of somebody, whether child or invalid,–in other words, every woman is a nurse (Nightingale, 1859/2015).

Trenger pleie

Sykepleie kommer alltid til å bli utført av flere enn sykepleiere. Når jeg etterlyser mer sykepleie og omsorg, er det fordi psykisk helsevern omhandler syke mennesker som befinner seg på et sykehus, gjerne innelåst og totalt avhengig av de som jobber der. Syke mennesker trenger pleie.

I dag blir ivaretakelse av pasientene gjort av flere som kalles for miljøterapeuter. Mange miljøterapeuter er egentlig ikke miljøterapeuter, men ergoterapeuter, radiografer eller vernepleiere. Alle disse utdanningene inneholder en hel del tankegods hentet fra sykepleiefaget. Problemet oppstår når sykepleiere, vernepleiere og andre helsefaglige utdannelser slutter å fokusere på grunnleggende pleie og omsorg. Det første symptomet på at dette skjer, finner en i språket. Konkrete praktiske begreper som personlig hygiene blir erstattet av abstrakte begreper som miljøterapi, vekst, miljøterapeutiske samtaler og psykoedukasjon mm.

Må reflektere og diskutere språk og begreper

Språket vi bruker er den fremste indikatoren på hva vi tenker, og derfor må vi fra tid til annen reflektere og diskutere språk og begreper. Hva vi tenker har betydning for hva vi gjør i møte med pasienten. Snakker vi aldri om omsorg, ja så tenker vi heller ikke på det. Grunnleggende pleie av syke er like aktuelt i dag som det var på 1950-tallet. Evolusjonen har ikke gått raskere de siste år, så pasientene trenger fortsatt både mat og drikke, samt å få tømt tarmen.

De historiene som pårørende av pasienter i psykisk helsevern har beskrevet til meg de siste dagene, kan vanskelig kalles annet enn omsorgssvikt. En frustrert far ringte og fortalte om hvordan hans psykotiske datter måtte stelle sin egen stomi en hel helg. Personen som hadde ansvar for henne syntes det var for heslig, og dessuten var han ikke sykepleier. Forhåpentliges er ikke dette eksemplet representativt for miljøterapeuter.

Miljøterapi er ikke et fag

Miljøterapi er ikke et fag. Det er en masse ulike teorier som presenteres i forskningssvake fagbøker tilpasset personer med bachelorutdanning. Typisk for disse bøkene er at ingen av forfatterne problematiserer det åpenbare og nærmest absurde med at et miljø skal være terapeutisk? Mange personer som arbeider i psykisk helsevern har stilling som miljøterapeut, men ingen eller svært få har utdannelse innenfor miljøterapi. Dette kan medføre usikkerhet rundt faglig identitet. Min erfaring er at miljøterapeuter stadig er på jakt etter noe teoretisk, noe som kan fortelle dem hva miljøterapi egentlig er. Mangel på kunnskap kan gjøre det vanskelig å diskutere best mulig ivaretakelse av pasienter.

En presisering

Til sist vil jeg benytte anledningen til å rette opp en feil som stod i mitt innlegg. Jeg har ikke skrevet følgende: «Kanskje er det på tide at miljøterapeuter slutter å leke psykolog.» Dette er en tilføyelse gjort av tidsskriftet. Det jeg skrev var: «Kanskje er det på tide at vi slutter å leke psykolog …». Som dere ser så skriver jeg vi, og henvender meg derfor til de mange sykepleiere som sier at de driver med miljøterapi i stedet for å få frem sykepleie- og omsorgsbegreper i ord og dermed handling. Dette er kanskje det jeg finner mest problematisk i psykisk helsevern.

Referanse:

Nightingale, F. (1859/2015). Notes on Nursing, Commemorative : What It Is and What It Is Not: Wolters Kluwer Health.