Musikkterapi i rus­behandling

Innspill
DOKUMENTERT EFFEKT: I psykoseretningslinjen er anbefalingen om musikkterapi gitt høyeste gradering, basert på høyeste evidensnivå.
Hva er brukererfaringene med musikkterapi i rusbehandling? To rapporter gjengir brukererfaringer i tverrfaglig spesialisert rusbehandling og kommunal rustjeneste. Rapportene gir viktig informasjon ettersom det foreløpig er få arenaer innen rusfeltet i Norge som tilbyr musikkterapi. Musikkterapi er anbefalt i flere nasjonale, faglige retningslinjer.

Musikkterapi har blitt mer utbredt som fag og profesjon de siste årene, både nasjonalt og internasjonalt. Forskning viser dokumentert effekt og nytteverdi på flere områder (Kielland, Stige, Trondalen 2013). I flere år har systematisk bruk av musikkterapi blitt nevnt og anbefalt i offentlige styringsdokumenter knyttet til rus og psykisk helse, for eksempel i rapporten «Kvalitet og kompetanse» (Helsedirektoratet, 2011). Relevansen av musikkterapi for behandling av rusproblemer, avhengighet og/eller psykiske lidelser er nå styrket ved at Helsedirektoratet anbefaler musikkterapi i tre aktuelle retningslinjer:

• Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser (2013, IS-1957)

• Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet (2016)

• Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler (2016, IS-2211).

I psykoseretningslinjen er anbefalingen om musikkterapi gitt høyeste gradering (A), basert på høyeste evidensnivå (1a). Evidensgrunnlaget for musikkterapi på rusfeltet er noe svakere, mye fordi internasjonale metaanalyser ennå ikke er ferdigstilt. Forskning på musikkterapi innen behandling av rus- og psykiske lidelser er imidlertid i rask utvikling. Så langt viser både praktisk erfaring og forskning at musikkterapi er en behandlingsform som mange pasienter synes er motiverende og ønsker å benytte seg av.

Vi vil først beskrive musikkterapi som fagfelt, før vi kort beskriver et nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i rusfeltet. Deretter refererer vi til brukererfaringer og sitater hentet fra to rapporter som gjengir erfaringer fra Hjellestad ved Stiftelsen Bergensklinikkene og fra Fredrikstad kommune.1 Disse stedene tilbyr musikkterapi som en del av sitt behandlingstilbud til personer med rusproblemer. Vi bruker et recovery-perspektiv når vi kommenterer på erfaringene som pasientene har formidlet. Artikkelen avsluttes med en kort drøfting av brukererfaringene opp mot eksisterende teori og forskning, samt en vurdering av kunnskapsbehovet på feltet.

Musikkterapi

Musikkterapi gir muligheter for utvikling og endring gjennom et musikalsk og mellommenneskelig samarbeid (Bruscia, 2014), og bidrar med en ressursorientert tilnærming til arbeid med rus og psykisk helse. Musikkterapeuter arbeider med utgangspunkt i klientens egne ressurser, med fokus på å fremme helse og livskvalitet gjennom musikk. Brukerinvolvering og en likeverdig relasjon vektlegges i det terapeutiske samarbeidet (Stige, 2002; Stige & Aarø, 2012; Trondalen, 2016). Musikkterapi tilbyr musikalsk deltakelse som spilling, sangskriving, og/eller lytting til musikk. Noen brukere lager egne låter (Overå, 2013), mens andre trives best med å improvisere på instrumenter, eller dele låter og fortelle om hva og hvorfor musikk betyr noe for dem (Kristiansen, in press). Musikkterapi foregår individuelt eller i gruppe, på en institusjon eller i lokalmiljøet til brukeren. I musikkterapi settes fokus på hva brukeren kan og har lyst til å utvikle gjennom musikalsk samspill. Musikkterapeut og bruker(e) jobber sammen om å finne meningsfulle musikalske samværsformer (Tuastad, in press).

Effekten av musikkterapi på motivasjon, emosjonell bevissthet og sosial deltakelse er dokumentert i flere undersøkelser innen psykisk helsevern (Gold et al., 2013; Mössler et al., 2011). Samtidig viser kvalitative studier innen flere tilgrensende fagområder at musikkterapi nettopp engasjerer og motiverer til sosial deltakelse. Det gjelder for eksempel barnevernsfeltet (Krüger & Stige, 2014) og ettervern i kriminalomsorgen (Tuastad & Stige, 2015). Internasjonalt, har kliniske erfaringer bidratt til at interessen for systematisk praksisutvikling og forskning på musikkterapi har økt de siste årene (se Ross et al., 2008; Aldridge & Fachner, 2010; Silverman, 2015; Van Dort, 2015).

Nyere nevrovitenskapelig forskning viser at musikk behandles av hjernestrukturer nært knyttet til motivasjon, belønning og emosjoner. Salimpoor og kollegaer (2011) dokumenterte for eksempel hvordan sterke musikalske opplevelser utløser dopamin, en nevrotransmitter som spiller en avgjørende rolle i belønningsbasert læring. Undersøkelsen peker på musikkens relevans for arbeid med rus og psykisk helse, selv om den bare gir oss en delforklaring. En reflektert forståelse fordrer at vi også utforsker musikkens funksjon og betydning sett fra et brukerperspektiv, der musikk som meningsskapende og relasjonsbyggende aktivitet kan ha stor betydning.

I dag er det etablert master- og PhD-utdanninger i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole i Oslo og ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen. Musikkterapi er en gammel idé, men en relativt ny profesjon, noe som blant annet kan skyldes at det har vært krevende å bygge opp forskning som kan speile potensialet i praksis på en tilfredsstillende måte. Musikk kan til dels forstås som en stimulus som virker sterkt på hjernens belønningssystemer. Samtidig er aktiv bruk av musikk en meningsfull aktivitet som mange opplever som motiverende, og som kan åpne for nye fellesskap. Forskning i dag dokumenterer nevropsykologiske prosesser, brukererfaringer og helserelaterte effekter av musikkterapi, der flere faktorer virker sammen.

At forskningsfeltet nå er utviklet på et nivå som gjør at Helsedirektoratet innarbeider anbefalinger av musikkterapi i flere retningslinjer, betyr at systematisk implementering av musikkterapi i helsevesenet kommer på den politiske dagsordenen på nye måter. De nasjonale, faglige retningslinjene understreker at behandlingen må gis av musikkterapeuter med godkjent utdanning. Profesjonell kompetanse som musikkterapeut er avgjørende, blant annet fordi erfaring og forskning viser at musikk også kan brukes destruktivt, for eksempel av pasienter med depresjoner eller med alvorlige rusproblemer (Aldridge & Fachner, 2010). Samtidig er musikk en allmenn kulturell ressurs som inngår i ulike hverdags- og miljøterapeutiske situasjoner.

Tverrprofesjonelt samarbeid og samarbeid med pasienter og pårørende er derfor en avgjørende del av praksis. Musikkterapien er som regel én av flere komponenter og tilnærminger som til sammen kan gi positive ringvirkninger for den enkelte. Det er derfor nødvendig å tenke musikkterapi inn som en integrert del av tverrfaglig behandling. «Av og til kan det tilsynelatende bitte lille være nok til at helheten faller på plass. Andre ganger ser endring av strukturer og samfunn ut til å være nødvendig for at små fremskritt skal være mulig» (Sælør, 2016, s. 72). Det betyr at andre komponenter i en bedringsprosess for eksempel kan være psykoterapi eller fysisk trening, men også oppfølging av praktiske behov som for eksempel bolig og økonomi.

Recovery

Musikkterapeuter jobber ofte recovery-orientert, i en ressurs- og samfunnsorientert tilnærming, og musikkterapeutisk praksis støtter opp om brukerens egne bedringsprosesser.

Hva er så recovery? Begrepet «recovery» er på mange måter til dels tvetydig og kan bli forstått forskjellig i ulike sammenhenger. Begrepet kan knyttes til både individuelle og sosiale faktorer (Sælør, 2016). Recovery er slik sett ikke en spesifikk behandling, metode eller modell. Den definisjonen som det oftest blir henvist til er W.A. Anthonys, her i oversettelse: «Recovery er en dypt personlig, unik prosess som innebærer endring av ens holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som gir håp, trivsel og mulighet til å bidra, på tross av begrensningene som de psykiske problemene representerer. Recovery innebærer ny mening og nye mål for livet, og muligheter til å vokse og utvikle seg» (Anthony, 1993, s. 527).

Recovery handler først og fremst om personens egen innsats og prosess. Men innsatsen og prosessen skjer ikke i et vakuum. Recovery-prosessen, eller bedringsprosessen som ofte blir brukt som et overlappende begrep, er ikke mulig uten at omgivelsene støtter den enkelte med å komme seg videre, og finne frem til måter å leve med ulike, og for mange, store utfordringer.

Nasjonalt kompetansenettverk

Kompetansenettverk for musikkterapi i rusfeltet ble etablert i 2010. Flere kompetansesentra for rusproblematikk deltar, sammen med Fagrådet – rusfeltets hovedorganisasjon – og begge forskningsmiljøene innen musikkterapi i Norge (GAMUT ved UiB/Uni Research Helse og Senter for forskning i musikk og helse ved Norges musikkhøgskole). Den konkrete tjenesteutviklingsarenaen, med kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester, har også vært representert i nettverket. Nettverket legger til rette for:

• Utprøving og evaluering av musikkterapi i rusbehandling og rusforebyggende arbeid

• Praksisnær forskning og kunnskapsutvikling.

Siden 2014 har Helsedirektoratet gitt tilskudd til kurs og informasjonsarbeid om musikkterapi, rus og psykisk helse. Fra samme tidspunkt har aktører i kompetansenettverket også arbeidet med å utarbeide undersøkelser med brukererfaringer. I 2014 skrev Reidar Dale ved Kompetansesenter rus – region vest Bergen (KoRus-Vest Bergen) en rapport basert på intervjuer av pasienter innlagt ved Hjellestad, Stiftelsen Bergensklinikkene. Disse pasientene hadde hatt tilbud om musikkterapi som en del av rusbehandlingen. I mars 2015 skrev Torhild Kielland ved Kompetansesenter rus – region øst (nå ansatt i Fagrådet, rusfeltets hovedorganisasjon) – en tilsvarende rapport basert på samtaler med brukere av Fredrikstad kommunes rustjeneste. Fredrikstad kommune var den første kommunen i Norge som systematisk prøvde ut musikkterapi som en del av sitt oppfølgingstilbud til personer med rusproblemer.

Intervjuene ble gjennomført etter at musikkterapi hadde vært prøvd ut i henholdsvis 4 måneder ved Hjellestad og 14 måneder i Fredrikstad kommune. På Hjellestad var det 25 pasienter som hadde benyttet seg av musikkterapi. 10 av disse var aktuelle informanter. I Fredrikstad var tilsvarende tall 17 og 9.

Disse rapportene springer ut av arbeidet i det nasjonale kompetansenettverket, og forteller om brukererfaringer, som vil fungere som grunnlag for videre arbeid og utvikling innen feltet. Vi skal her kort presentere resultatene fra de to undersøkelsene og reflektere over hvordan de står i forhold til eksisterende recovery-orientert teori og forskning, samt hvordan de kan informere framtidig forskning på feltet.

Brukererfaringer

Brukerne ble intervjuet ut fra totalt ni spørsmål. På fire av spørsmålene kunne informantene bruke en skala fra 1–10 for å gi et bilde av hvor fornøyde de var med musikkterapi. 1 var svært misfornøyd og 10 svært fornøyd. Informantene kunne gi tilleggsinformasjon på alle spørsmålene. På de resterende fem spørsmålene var det frie svar.

Brukerne var generelt svært fornøyde med musikkterapitilbudet, noe gjennomsnittskårer på 9,3 (Hjellestad) og 9,0 (Fredrikstad kommune) forteller om.

Også spørsmål som hvor tilfredse brukerne var med musikkterapeutenes oppfølging, og hvor nyttig musikkterapi ble opplevd, ga svært høye skårer, henholdsvis 9,5 og 9,4 for Hjellestad og 10,0 og 8,7 for Fredrikstad kommune.

På Hjellestad ble noe lavere skår gitt for spørsmål knyttet til rammer som rom og utstyr, noe som trolig reflekterer at tilbudet var nytt og uferdig med tanke på slike rammer.

Flere brukere vektla musikkterapien som en del av deres arbeid med rusmestring, og ulike aspekt ved dette. Mange la vekt på at musikkterapi har bidratt til bedre kontakt med egne følelser, og muligheten til å bearbeide disse. Flere av brukerne pekte på at musikkterapi også har virket inn på hvordan de tenker, dels at de kan «flytte tankene» i øyeblikket, dels at de får muligheter til revurdere tidligere valg og erfaringer. Videre vektla noen brukere at musikkterapi også handler om å styrke sin relasjon til musikk og at dette har gitt dem et nytt livsinnhold.

Mange av pasientene pekte på musikkterapi som en del av bedringsprosessen som lar seg forstå i lys av et recovery-perspektiv. På bakgrunn i systematiske litteraturgjennomganger har Leamy et. al (2011) utviklet en modell som prøver å beskrive de sentrale delene i recovery gjennom fem prosesser:

• Tilknytning /samhørighet

• Håp og optimisme

• Identitet

• Mening med livet/retning

• Empowerment.2

Disse fem prosessene kan opptre samtidig.

Nedenfor gjengir vi en del sitater hentet fra rapportene – systematisert i de de fem prosessene Leamy og medarbeidere beskriver, før vi skisserer brukererfaringene i en tabell.

Tilknytning – Samhørighet

Hjellestad:

«Det er kjekt å jamme» (gjenfortelling).

«Musikkterapeutene er flink til å rose, er forståelsesfull og dømmer ikke» (gjenfortelling).

Fredrikstad:

«Tilbudet er midt i blinken. Jeg er veldig glad for at tilbudet ikke bare er for ungdomsgruppa… Vi voksne trenger det også.»

«Det å gjøre ting sammen er bra. Å bygge relasjon og ha gode opplevelser sammen kan være det viktigste for mange.»

«Jeg har egentlig slitt med sosial angst og sånn, men når det gjelder dette musikkgreiene så er det for meg balsam for sjelen.»

Håp og optimisme

Hjellestad:

«Jeg gleder meg til hver tirsdag, for det er den beste dagen.»

«Jeg glemmer alt annet og flytter tankene mine.»

Fredrikstad:

«Jeg har opplevd mye vondt og tatt mange dumme valg, – og musikk for meg er mitt liv. Det å få være med i musikkterapi er noe jeg trenger. Jeg trenger å bare synge ut alt som lagrer seg inni meg.»

«Det som skjer er at ikke hele livet går i moll liksom, men det blir lite grann dur også. Det som skjer er liksom at jeg er moll når vi begynner, så går jeg hit og om det ikke er helt så er det i alle fall tett opp til dur liksom når jeg er ferdig. Det er begynnelsen på noe nytt. Det er faktisk på et plan at jeg ser lys her, er ikke helt mørkt liksom. Dette her har hjulpet meg med å komme i gang med gnist igjen. Jeg har hatt et helt vanvittig narkotikamisbruk… Jeg har lyst til at dette tilbudet skal fortsette.»

«Jeg har vært rusmisbruker noen år, sprøytenarkoman… etter at jeg sluttet så har jeg hatt mange tunge dager. Har alltid hatt en følelse av at jeg har mislyktes hele tida. Og så kom jeg hit og begynte med … (musikkterapeuten) og jeg kjente at jeg mestrer noe. Da fikk jeg den mestringsfølelsen som er ufattelig viktig i hverdagen.»

Identitet

Hjellestad:

«For å gjøre det lettere for seg selv, har hun begynt å velge vekk noe type musikk – type musikk som tidligere var assosiert med rus» (gjenfortelling).

Fredrikstad:

«Hva som synger i øret til et menneske er det ingen som vet. Musikk forbedrer alt som er av krutt.»

Mening med livet

Hjellestad:

«Jeg er rusfri nå, og musikkterapien har hjulpet meg.»

Fredrikstad:

«Jeg kom til … (musikkterapeuten) på grunn av rus, men jeg sliter også psykisk… når jeg er ferdig med en time musikkterapi så er hodet mitt og rustrangen min letta, sola er der om sola ikke er der om du skjønner. Det er det som gjør at programmet her er bra og sterkt for meg. Når jeg kommer hit får jeg lettet på trykket av sorg og depresjoner. Det er jo det liksom som gir meg rustrangen om du skjønner. Musikkterapi gjør at ti kilo blir borte fra skuldrene mine.»

Empowerment

Hjellestad:

«Å kunne spille på instrument var helt utenkelig for noen måneder siden.»

«En pasient sier at hun er blitt mer bevisst på hvilken musikk som trigger rusbruk – den blir valgt bort» (gjenfortelling).

Fredrikstad:

«Jeg har lært nye ting som jeg ikke trodde jeg skulle klare.»

Brukernes erfaringer er oppsummert i tabell 1. Tabellen er selvsagt ikke uttømmende, men gir en oversikt over informantenes tilbakemeldinger i forhold til bruk av musikkterapi, med utgangspunkt i et recovery-perspektiv.

Diskusjon og konklusjon

Det er sannsynlig at både de kvantitative resultatene og de frie svarene referert over reflekterer entusiasme knyttet til et nyetablert tiltak. Og at en ved evaluering av mer systematisk implementering av musikkterapi i tjenestene over tid, vil få fram nyanser og variasjoner. Det er selvsagt også slik at andre undersøkelser basert på forskjellige forskningsmetoder må til dersom en skal legge fram overbevisende dokumentasjon av effekter. Siktemålet med de rapportene vi har referert her, har vært et annet, nemlig å danne seg et bilde av brukererfaringer i norsk kontekst. Den eksisterende forskningsbaserte litteraturen på feltet bygger på erfaringer fra andre land.

Vi mener at brukernes positive erfaringer ikke bør overses. Mange av de temaene som kommer fram – slik som musikkterapiens betydning for følelsesbevissthet, regulering, håp og mestring – kommer også fram i kvalitativ forskning i psykisk helsevern (Solli, 2014; Trondalen, 2015). Kvantitative studier av musikkterapi i psykisk helsevern peker også i samme retning, med en vektlegging av musikkterapiens effekter i forhold til motivasjon, følelsesbevissthet og sosial samhandling (Gold et al. 2013; Mössler et al., 2011).

De positive brukererfaringene som rapportene til Dale (2014) og Kielland (2015) reflekterer, indikerer derfor at musikkterapi har et stort potensial til å treffe behov og ønsker hos brukere av tverrfaglige spesialisert rusbehandling og kommunale rustjenester, også dersom en vektlegger ROP-lidelser. Dette gir grunnlag for mer systematisk tjenesteutvikling enn det vi har sett i Norge så langt.

De brukererfaringene vi her har rapportert, indikerer også et stort behov for mer kunnskap. Det er for eksempel behov for å gjennomføre Cochrane review av eksisterende effektforskning på musikkterapi og rusbehandling, slik det er gjort på psykosefeltet. Forskere ved Griegakademiets senter for musikkterapiforskning (GAMUT) arbeider for tiden med dette. Det er også behov for kvalitative studier som kan få fram nyanser i brukererfaringer. De to norske forskningssentrene i musikkterapi utfører og arbeider med å bygge opp denne type forskning. Her vil det også være relevant å utvikle tettere samarbeidsrelasjoner med de etablerte rusforskningsmiljøene i Norge.

De to evalueringsrapportene vi har presentert, indikerer at musikkterapi har en naturlig plass i arbeidet med psykisk helse og rus. Rapportene synliggjør behovet for å implementere anbefalingene som har kommet i nye retningslinjer.

Saken står på trykk i siste utgave Psykisk helse og rus 2–2016 som utkom med Sykepleien 11. august. Vil du lese flere saker innenfor ulike fagområder, finner du en oversikt over alle fagbladene på våre hjemmesider.

Referanser:

Aldridge, D., & Fachner, J. (red.). (2010). Music Therapy and Addiction. London: Jessica Kingsley.

Anthony W.A. (1993). Recovery from mental illness: The guiding vision of the mental health system in the 1990s. Psycholocical Rehabilitation Journal, 16(4), 11–23.

Borge, A.I.H. (2010). Resiliens, Risiko og sunn utvikling, 2utg. Oslo: Gyldendal forlag.

Bruscia, K. (2014). Defining Music Therapy (3. edition). University Park, IL: Barcelona Publishers.

Dale, R. (2014). Evaluering av «prosjekt musikkterapi» ved Stiftelsen Bergensklinikkene. Rapport. Bergen: Stiftelsen Bergensklinikkene KoRus vest Bergen.

Gold, C., Mössler, K., Grocke, D., Heldal, T. O., Tjemsland, L., Aarre, T., Aaro, L. E., Rittmannsberger, H., Stige, B., Assmus, J. & Rolvsjord, R. (2013). Individual music therapy for mental health care clients with low therapy motivation: Multicentre randomised controlled trial. Psychotherapy and Psychosomatics, 82(5), s. 319–331. DOI: 10.1159/000348452.

Helsedirektoratet (2011). Kvalitet og kompetanse… om hvordan tjenestene til mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer kan bli bedre. Rapport IS 1914. Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet (2013). Nasjonale faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. IS-1957. Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet (2016). Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Oslo: Helsedirektoratet

Helsedirektoratet (2016). Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler. IS-2211. Oslo: Helsedirektoratet.

Kielland, T. (2015). Musikkterapi i kommunalt rusarbeid. Rapport. Lillehammer: Sykehuset Innlandet HF, Divisjon Psykisk Helsevern, Kompetansesenter rus – region øst.

Kielland, T., Stige, B. & Trondalen, G. (2013). Musikkterapi i rusfeltet. Rusfag, 1-2013, s. 43–51.

Kristiansen, D. Løset (in press). Å dele av seg selv. Om sangdeling som musikkterapeutisk metode i arbeid med rusmiddelavhengighet. I K. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (red.), I transitt – mellom til og fra. Om musikk og deltakelse i barnevern. (Vol. 9). Skriftserie fra Senter for musikk og helse (213-232). NMH-publikasjoner 2016:3. Oslo: Norges musikkhøgskole.

Krüger, V. & Stige, B. (2014). Between rights and realities – Music as a structuring resource in the context of child welfare aftercare. A qualitative study. Nordic Journal of Music Therapy. DOI: 10.1080/08098131.2014.890242.

Leamy, M., Bird, V., Le Boutillier, C., Williams, J. & Slade, M. (2011). Conceptual framework for personal recovery in mental health: systematic review and narrative synthesis. The British Journal of Psychiatry Nov 2011, 199 (6) 445-452; DOI: 10.1192/bjp.bp.110.083733

Mössler, K.; Chen, X; Heldal, T.O. & Gold, C. (2011). Music therapy for people with schizophrenia and schizophrenia-like disorders. Cochrane Database of Systematic Review, 2011, Issue 12. Art. No.: CD004025, 2011.

Overå, M. (2013). Hekta på musikk. NMH-publikasjoner 2013:11. Senter for musikk og helse. Oslo: Norges musikkhøgskole

Ross, S.; Cidambi, I., Dermatis, H., Weinstein, J. et al. (2008). Music therapy: A novel motivational approach for dually diagnosed patients. Journal of Addictive Diseases, 27(1), s. 41–53.

Salimpoor, V. N.; Benovoy, M., Larcher, K., Dagher, A. & Zatorre, R. J. (2011). Anatomically distinct dopamine release during anticipation and experience of peak emotion to music. Nature Neuroscience, 14, s. 257–262. DOI: doi:10.1038/nn.2726

Silverman, M. J. (2015). Music Therapy in Mental Health for Illness Management and Recovery. New York: Oxford University Press.

Solli, H.P. (2014). The groove of recovery. A qualitative study of how people diagnosed with psychosis experience music therapy. Upublisert doktoravhandling. Bergen: Universitetet i Bergen (ISBN 978-82-308-2795-6) UiB

Stige, B. (2002). Culture-Centered Music Therapy. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Stige, B. & Aarø, L.E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. New York: Routledge.

Sælør, K.T. (2016). Hinderløyper, halmstrå og hengende snører. En kvalitativ studie av håp innenfor psykisk helse- og rusfeltet. Avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.). Universitetet i Bergen.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy: And Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Trondalen, G. (2015). Expressive and receptive music therapy in eating disorder treatment. I: A. Heiderscheit (red.), Creative Arts Therapies and Clients with Eating Disorders. Chapter 5. London: Jessica Kingsley Publishers.

Tuastad, L. (in press). «Til alle som har falt … en gang». Erfaringar frå rusførebyggjande konsertføredrag for konfirmantungdomar. I K. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (red.), I transitt – mellom til og fra. Om musikk og deltakelse i barnevern. (Vol. 9). Skriftserie fra Senter for musikk og helse (193-212). NMH-publikasjoner 2016:3. Oslo: Norges musikkhøgskole.

Tuastad, L. & Stige, B. (2015). The revenge of Me and THE BAND’its: A narrative inquiry of identity constructions in a rock band of ex-inmates, Nordic Journal of Music Therapy, DOI: 10.1080/08098131.2014.967713

Van Dort, C. (2015). Music based mindfulness: group sessions with adults who have substance addictions. I: D. Grocke & C. Moe (red.), Guided Imagery & Music (GIM) and Music Imagery Methods for Individual and Group Therapy (pp. 221-230). London: Jessica Kingsley Publishers.

Siste fra Meninger

Populære artikler nå