Om rusfrihet ikke er målet, hva er da målet?

Debattinnlegget «Dagens eldreomsorg er ikke rustet til å ivareta den eldre rusavhengige» som ble publisert i Sykepleien 2. desember, ble skrevet fordi jeg ble inspirert etter LAR-konferansen 2024. 

Jeg befant meg i en tenkende spiral der mine erfaringer ervervet det siste året begynte å ta form. Jeg så behovet for å synliggjøre, dele og reflektere som et tiltak for meg selv, og samtidig ville det kanskje få betydning for andre. 

De fortjener vår tid og vår oppmerksomhet

Jeg er ikke kun en kritisk tenkende sykepleier som bærer på positive og negative opplevelser gjennom årenes løp. Jeg har stått i front for pasienter i møte med et, til tider, krevende system som har vært preget av mangel på forståelse, vilje og engasjement. 

Jeg har også hatt rollen som pårørende. En av mine nære slet med rus. I dag har rusen sluppet tak hos vedkommende, og en ny tilværelse er fylt med glede, håp og drømmer. Hos ham, men også for hans nærmeste.

Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt et svakt hjerte for ROP-pasienter. Det er noe eget, sårbart og vakkert over denne pasientgruppen. For det ligger en historie bak øynene som møter dine, bak stemmene som svarer og adferden som vises. Historiene er ulike og ofte ikke i nærheten av din egen. Men historiene er like mye verdt og like betydningsfull som dine og mine. Og de fortjener din tid og din oppmerksomhet. 

Det som bekymrer meg mest av alt når tankene mine trekker seg mot den eldre rusavhengige, er ikke kun rettet mot mangelen på tilbud ved de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Jeg mener tilbudet er mangelfullt på det mellommenneskelig plan, på den faglige forståelsen og den faglige utøvelsen. Og det mangler vilje og evne til endring. Jeg er redd man glemmer historien den eldre rusavhengige har båret på sine skuldre og tviholdt i sitt hjerte og sitt sinn. Hvordan kan vi bevare deres historier?

Vi må se hele mennesket og ikke kun avhengigheten

Jeg tenker at historiene kan bevares ved å ta initiativ til å ta del i den ved å se mennesket og ikke kun avhengigheten. Vi må være nysgjerrig og undrende på det mennesket vi har foran oss. På den måten vil historien deres leve videre i oss som medmenneske og helsepersonell. 

Etter LAR-konferansen fikk jeg gleden av å møte to kolleger fra Hamar kommune som hospiterte hos oss. De ble inspirert av mitt foredrag under konferansen. Vi diskuterte mange temaer som kort kan oppsummeres med ett spørsmål: «Om rusfrihet ikke er målet, hva er så målet?»

Jeg har stilt meg dette spørsmålet mange ganger samtidig som jeg har lurt på om min avdeling har en tydelig visjon rundt den oppfølgingen som beboerne tilbys og utøves. For om visjonen og målet ikke er å få beboerne rusfri, må det være et annet mål enn oppbevaring og «rus under trygge omgivelser». 

En tydelig visjon og en felles reise mot en konkret måloppnåelse, har vært et betydelig savn. De opplevelser jeg sitter inne med, viser til en praksis som ikke burde aksepteres i et arbeid med mennesker. Viljen og evnen til endring, faglig fokus og forskningsbasert praksis vies ingen oppmerksomhet. 

Om rusfrihet ikke er målet, om faglig fokus og utøvelse ikke er målet, så bør vel et mål være å tilføre hverdagen deres noe mer enn fire måltider, medisinutlevering og bistand i stell.