Sykepleierne gir heroinbehandling: – Det er ikke alle brukere som ville blitt tatt for å være pasient hvis du traff dem på gata

I bygg 50 på Ullevål sykehus ligger Heroinassistert behandling i Oslo (HABiO). Huset ligger i utkanten av sykehusområdet. Nærmeste nabo er Nordre gravlund med sine grønne trær og fuglekvitter.

Behandlingen er et prøveprosjekt som skal gå over fem år. Tilbudet har eksistert siden 2022. Så langt peker resultatene i en positiv retning, viser en ny midtveisrapport. I 2026 blir det vurdert om tilbudet skal forlenges. Forskere følger prosjektet tett. Ansatte og brukerne fyller ut spørreskjemaer og intervjues.

– Velkommen, sier spesialsykepleier Gro Tørseth Andreassen.

Hun viser vei inn i lokalet. Sammen med kollegene Simen Roaas Bergheim og Jenny Arneberg setter hun seg ved bordet i fellesarealet.

– Alle rom er nå vasket etter morgendosen. Det blir litt makrell i tomat og kaviar rundt omkring, fordi vi også serverer frokost, sier Andreassen med et smil.

To doser daglig

Det har vært en lang vei frem til heroinbehandling i Norge, forteller Andreassen.

Hun mener det har vært lite politisk vilje, og at fagfeltet ikke har vært så begeistret.

Brukerne kommer hit to ganger daglig, sju dager i uka, for å få en dose. Kriteriet for å være med i prøveprosjektet er jevnlig oppmøte, at de tåler dosen og samarbeider med personalet.

Klinikken er åpen fra 08.15–11 for første dose og fra 14–16 for andre dose.

– Allerede klokken 07.30 er det noen som står på trappen, forteller Andreassen.

– Mange trodde at å møte opp to ganger daglig, det ville ikke brukerne få til. Men livet på gata, å jakte rundt på neste dose, er slitsomt. Så de møter opp.

18 sykepleiere jobber på klinikken for å fylle alle vaktene.

Innbyggere i alle Oslos bydeler kan søke seg til tilbudet.

– Jeg har fått et nytt liv 

«Martin» 38 år har stort sett ruset seg hele livet. Han møter opp på klinikken to ganger daglig, og det har han gjort i over et år.

– For meg var det ikke lenger noe liv å leve slik jeg gjorde. Nå har jeg fått et nytt liv, forteller han.

Tilfeldighetene gjorde at han ble med i prøveprosjektet. Gjennom mediene hadde han hørt om tilbudet i andre land. I samtale med en lege etterlyste han behandlingen med heroin i kontrollerte former. Da tilbudet ble et faktum i Oslo, ble han kontaktet og fikk plass. 

– Det kan være dager hvor det føles litt tungt å komme hit, men jeg vil jo ha dosen så jeg føler meg frisk, sier «Martin».

– Og så har jeg noe å gjøre.

– Hva var dine forventinger til prosjektet?

– Ikke så store, men jeg håpet at økonomien skulle bedres og livet rette seg. Slippe jaget etter heroin.

Sprøyter eller tabletter

På klinikken kan de velge å ta heroindosen med sprøyte eller få den i tablettform. 

– Flere og flere går fra injeksjoner og over på tabletter. Mange er ferdig med å sette sprøyter, forklarer sykepleier Simen Roaas Bergheim.

Han jobbet innfor psykisk helse og rus før han kom på huset.

– Når brukerne kommer til oss, er de heroinavhengige, og sprøyten er de vant til, forteller Jenny Arneberg, som er sykepleier med videreutdanning i rus og psykiatri.

– Vi driver skadereduksjon. Færre infeksjoner oppstår når utstyr og medisin er rent, sier hun.

– Ferdig med nålen 

«Martin» gikk fra heroininjeksjoner til tablettform i løpet av et drøyt halvår.

– Jeg er ferdig med nålen, sier han.

Han mener effekten av tablettene varer lenger en injeksjonene. 

Det tok litt tid før han kom opp på riktig dose som føltes behagelig. 

– Jeg kaller meg nykter nå.

– Hvis jeg treffer på noen jeg ser sliter, har jeg fortalt om prosjektet. Jeg spør: Hvorfor søker dere ikke HAB?

Stabiliserer de eldste best 

– Brukerne har en gjennomsnittsalder opp mot 50 år. Det er folk som er slitne og har holdt på lenge, sier Gro Tørseth Andreassen.

Det er flere menn enn kvinner i behandling. Kvinnene kommer ofte sammen med kjærester eller ektemann, som et par.

Sykepleierne er enige om at de klarer å stabilisere de eldste best. 

– Kanskje fordi livene deres ikke er så hektisk lenger, mener Bergheim.

– De eldre brukerne som kommer hit, setter pris på tryggheten det er å vite at de kan komme på morgenen og få sin første dose. Men for de unge kan livet på gata ennå ha sin appell. Nettverket og det sosiale på gata trekker.

Ingen ruskontroll

– De får en dose som gjør dem friske og oppgående. Ikke en dose som får dem i knestående, sier Andreassen.

Før hver dose er de inne til en liten samtale. Personalet ønsker at pasienten ikke bruker annen rus i tillegg. Da kan behandlingsdosen slå negativt ut. Klinikken tar ingen rusprøver, så det går på egenrapportering.

– Disse folka har blitt sviktet av velferdssystemet, så de er ikke alltid like ærlige med oss, sier Bergheim.

– Men vi har lært de fleste å kjenne. Så vi kan lett se når de er påvirket.

Har de inntatt andre medikamenter i forkant, kan dosen bli redusert. 

Etter injeksjon med sprøyte må de sitte i 20 minutter til observasjon.

– Stemningen er ofte på topp i lokalet. Det blir et sosialt samlingssted, sier Jenny Arneberg.

Tillit til personalet 

Sykepleierne har sine primærpasienter og følger dem tett. De er med til fastlegen eller annen behandling. Den psykiske helsen til brukerne er ofte ikke god. 

Alle som er med i prøveprosjektet, har fått tilbud om tannstell.

Sosionomene som er tilknyttet klinikken, tar seg av det økonomiske og har kontakt med Nav.

En undersøkelse som er blitt gjort blant deltakerne i prosjektet, viser at de har stor tillit til personalet. 

Modell fra Danmark

Organiseringen av klinikken følger en modell fra Odense i Danmark, hvor flere av personalet har fått opplæring.

Andreassen forteller at prosjektet flyttet inn i et tomt bygg, noe som medførte flere tilpasninger underveis. 

– Smertegrensen på lokalet er omtrent 50 pasienter, men vi har hatt oppunder 70. Nå er det noen som har sluttet, sier hun.

Det er ingen på venteliste. De ser at de har kapasitet og tar inn de som vil.

Bedre livskvalitet og mindre kriminalitet

De tre sykepleierne mener brukerne får et bedre liv med HAB. 

– Jeg har hatt en prat med noen som lurer på hva som skjer med tilbudet videre. Men vi vet jo ingenting. Vi oppfordrer dem derfor til å være ærlige på tilbakemeldinger, for det er fra dem vurderingsgrunnlaget legges, sier Jenny Arneberg.

– En bruker sa til meg: For nå har dere gjort meg avhengig på Oslos beste heroin, så det blir vanskelig for meg å komme ut igjen.

– Og vi håper jo at de slipper det, sier hun.

En nedgang i kriminalitet og lavere trykk på strafferettsapparatet har også vært argumenter for å beholde heroinklinikkene. 

Andre prioriteringer

For «Martin» ble behandlingen et springbrett til egen bolig og kontakt med familien igjen. Nå er han onkel til sine to nieser og hjelper sin mor.

Regelmessig oppmøte til dagsdoser gir muligheter for permreiser til hjembygda. 

Fordi heroinen ikke skal ut av klinikken, får han da med seg resept på langtidsvirkende morfin som kan hentes på det lokale apoteket.

– Jeg har sagt unnskyld til mor for mine handlinger, men rusen tok overhånd, sier han.

Til sommeren blir det kanskje hyttetur med søskenbarn og en bror. Det ser han fram til.

Ut i parken med et pledd 

– For tre-fire år siden hadde jeg ikke troen på å bli «rusfri», sier «Martin».

Han hadde nesten rekord i innleggelser for overdose. 

Mye tid er frigjort når jaget etter dagsdosen ikke er der.

Men:

– Det kan bli litt ensomt når all kontakt er kuttet til rusmiljøet, forteller han.

Han ønsker seg en nykter omgangskrets.

– Må vel komme meg på pub, men jeg drikker ikke så mye. Eller så har tenkt at jeg kan sette meg ut i parken med et pledd nå på sommeren.

– Det er mange det er lett å komme i prat med her i Oslo, mener «Martin».

Behandlingen er ikke bare rus

Sykepleiernes oppgave er å motivere brukerne til aktivitet og relasjonsbygging. 

– Jeg er fasinert over at noen tar opp kontakten med familien. En fortalte om en familiebursdag med en bror som han ikke hadde sett på fem år. Det går rett i hjertet, sier Gro Tørseth Andreassen.

– Flere går på erfaringsskolen gjennom Oslo kommune, forteller Simen Roaas Bergheim.

 – Og noen har kommet ut i jobb. Det er ikke alle brukere som ville blitt tatt for å være pasient hvis du traff dem på gata, mener han.

Jenny Arneberg legger til. 

– Her får de mat, og økonomien blir ofte bedre. Nye klær. Livet stabiliserer seg.

– HAB fungerer mer som en behandling enn rus. En verdighet vokser frem. De går med rakere rygg, sier Arneberg.

Se film fra omvisning på klinikk under.