Sykepleierstudenter får ikke praksisen de har krav på

Norge trenger som kjent flere sykepleiere, men problemet løses ikke kjapt og enkelt bare ved å øke antallet studieplasser. Ikke minst er tilgangen på relevante og gode praksisplasser en velkjent utfordring, men hvor trykker skoene mest?

Sykepleien har spurt dem som har dem på. I en ny stor, tredelt undersøkelse svarer nyutdannede sykepleiere, veiledere i praksis og lærere på spørsmål om sine erfaringer og meninger om praksisperiodene i sykepleierstudiet. (Se faktaboks for detaljer lenger ned i saken.)

Kort fortalt viser resultatene at selv om de fleste ferske sykepleiere sier seg fornøyde med sine egne praksisperioder, er det også til dels store mangler og utfordringer knyttet til denne delen av utdanningen: Mange får ikke praksistrening de har krav på, veiledere har ikke tid til å følge opp studentene, mens mange lærere mener de formelle kravene til praksis er modne for revurdering.

Oppfyller ikke kravene

Ifølge regelverket* skal kllinisk praksis utgjøre 50 prosent av sykepleierutdanningen. Dette er bestemt i et EU-direktiv og dermed i den norske forskriften for utdanningen. Klinisk undervisning skal være relatert til sju ulike praksisområder, deriblant barnepleie/pediatri og pleie ved svangerskap og fødsel. 

Det er derimot færre enn 2 av 10 nyutdannede sykepleiere som oppgir at de har gjennomført slik praksis.

I undersøkelsens fritekstfelt gir flere av de nyutdannede uttrykk for at slik praksiserfaring var noe de savnet under sitt utdannelsesløp:

«Det er svært mye fokus på geriatrisk sykepleie og veldig lite om barn og unge», skriver en.

«Synes det burde vært en praksisperiode på gynekologisk/føde-, barsel- eller barneavdeling», skriver en annen, mens en tredje mener at «man burde kuttet ned til fire uker av hjemmesykepleie/sykehjem hver, da det ofte kan bli veldig likt, og lagt til en praksisperiode med fokus på pediatri / mor og barn».

Problemstillingen er ikke ukjent. I rapporten «Lik sluttkompetanse – visjon eller virkelighet?» som Vista analyse laget for Norsk Sykepleierforbund i 2021, ble det for eksempel påpekt at praksiskravene til pediatri «oppfattes som særlig utfordrende, og det hevdes også at det ikke er nok innlagte barn på norske sykehus til at det er mulig å gi samtlige studenter denne type praksis».

Rundt 2 av 10 de nyutdannede sykepleiere oppga at de hadde hatt praksis på steder som ikke var blant de sju oppgitt i EUs direktiv om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning.

Det kunne da dreie seg om akuttmottak, legevakt, rehabilitering, poliklinikk, palliasjon og diverse praksisopphold i utlandet.

Blant svarene fantes det også eksempler på sykepleierstudenter som hadde hatt praksis på både treningsstudio, asylmottak og begravelsesbyrå.

Merkbar mangel

En ting er at studenter ikke får praksis der de skal. En annen er oppfølgingen og utbyttet de får der de faktisk havner.

Et klart flertall blant de nyutdannede oppga at de merket sykepleiermangelen i løpet av sine praksisperioder.

Et flertall av respondentene, både nyutdannede, veiledere og lærere, mente sykepleiermangelen har medført at studenter ikke får tilstrekkelig veiledning. Mange, særlig blant de nyutdannede, krysset dessuten av for at studenter ble gående mye alene og at sykepleiermangelen bidro til at de fikk veiledning fra andre yrkesgrupper på praksisstedet.

I fritekstsvar kunne respondentene utdype sine synspunkter og erfaringer.

En del veiledere etterlyste her en form for økonomisk kompensasjon eller i det minste avlastning fra andre arbeidsoppgaver for å følge opp studenter i praksis. De etterlyste også mer tilstedeværelse og oppfølging fra studiestedet, samt bedre informasjon om hva som var forventet av dem i veilederrollen.

Mange av de nyutdannede beskrev på sin side hvordan de var blitt gående mye alene eller utnyttet som vanlig arbeidskraft på praksisstedene.

«Fikk ofte høre at de ikke trengte å leie inn ekstra siden det var studenter der», var det for eksempel en som skrev.

«Når ansatte ringte seg inn syk, ble plutselig studentene ‘ansatte’ for å avlaste dem som jobbet på avdelingen», fortalte en annen.

«Vi som studenter ble ofte brukt mer som arbeidskraft, da det var mangel på sykepleiere i avdelingen», skrev en tredje.

Travelhet skaper utfordringer

Sykepleiens undersøkelse indikerer at det er den hektiske arbeidshverdagen ute i helsevesenet som utgjør den største utfordringen for gjennomføringen av sykepleierstudentenes praksisperioder i dag. Særlig lærere oppgir at det er vanskelig å skaffe nok praksisplasser grunnet bemanningssituasjonen.

Betydelig færre peker på praktisk organisering, oppfølging fra studiestedet eller samarbeid mellom studiested og praksissted som den største bøygen.

Noen andre spørsmål i undersøkelsen rettet mot veiledere, belyser utfordringene ytterligere:

Vi ser for eksempel at kun 7,4 prosent av veilederne svarte ubetinget «ja» på spørsmål om de har tilstrekkelig tid til å følge opp studenter i praksis. Rundt 50 prosent krysset av for «nei» eller «sjelden».

Et klart mindretall av veiledere oppgir dessuten at de får avlastning fra andre arbeidsoppgaver når de veileder, og mange peker på dette som den viktigste årsaken til at de ikke får tilstrekkelig tid til oppfølging av studenter i praksis.

I fritekstsvarene er det også mange veiledere som uttrykker frustrasjon over tidspress. Oppfølging av studenter i praksis er noe som kommer på toppen av alt annet, uten at det gis noen form for avlastning eller kompensasjon.

En skriver: «Ikke har du tiden til tilstrekkelig og god veiledning, og ikke får du ekstra lønn for det heller. Alt i alt blir det å regne som nok en ekstra arbeidsoppgave.»

«Det oppleves som sterkt urettferdig og direkte demotiverende at andre yrkesgrupper kompenseres for å ha studenter i praksis, ved for eksempel økonomiske tilskudd, ekstra fridager og liknende, når man selv får absolutt ingen form for kompensasjon for å ha ansvaret for sykepleierstudenter», sukker en annen.

En tredje mener det at «en som sykepleier kan ‘risikere’ å måtte veilede studenter mesteparten av arbeidstida si år etter år, uten at dette kompenseres, sier noe om hvilken status studenter og veiledningen av dem har».

Veiledere er ferske i faget

Undersøkelsen viste at sykepleiere ofte blir satt til å veilede studenter kort tid etter at de selv er ferdigutdannet, i de fleste tilfellene før de hadde to års erfaring.

I fritekstsvar var det flere som påpekte utfordringer dette kunne medføre. En hadde «hatt veileder som var helt nyutdannet og svært usikker i faget». En annen opplevde at «et helt kull med studenter fikk nyutdannede sykepleiere som veiledere grunnet mangel på sykepleiere».

En tredje beskrev sine erfaringer slik: «Jeg har opplevd å ha nyutdannet sykepleierveileder og er veileder selv nå etter bare å ha jobbet som sykepleier i et halvt år. Jeg har selv sagt ifra at jeg ikke ønsker å være veileder så tidlig fordi jeg er så usikker selv ennå. Men blir ikke imøtekommet grunnet sykepleiermangel.»

Trenger tid

Selv om mange sykepleiere altså blir satt til å veilede studenter kort tid etter at de selv var studenter, så er det ikke manglende erfaring eller kompetanse veilederne savner aller mest.

Respondenter som ikke syntes det var lystbetont å veilede studenter, fikk spørsmål om hva som kunne bedre situasjonen. Her var det tid, avlastning og økonomisk kompensasjon som desidert flest etterlyste. Svært få mente de trengte mer sykepleierfaglig kompetanse, mens 4 av 10 gjerne skulle hatt mer veiledningskompetanse.

Delte meninger

Et spørsmål der det viste seg å være betydelig uenighet mellom aktørene, gjaldt mengden praksis under utdannelsen.

Ifølge regelverket skal minst 50 prosent av utdanningen være i form av praksis. Lærere ved universiteter og høyskoler viste seg å være langt mer tilbøyelig til å ville fire på dette kravet enn både nyutdannede og veiledere ute på praksisstedene.

Lærerne var dessuten langt mer åpne for å la simulering erstatte deler av praksis dersom det er vanskelig å finne nok praksisplasser.

Fornøyd, tross alt

Selv om Sykepleiens praksisundersøkelser avdekker en del utfordringer med praksis, er de fleste nyutdannede likevel fornøyd med sine opplevelser sett under ett.

Bland den relativt lille andelen som likevel oppgir å være misfornøyd, er det lite tid med veileder (54,8 prosent) og at de ikke fikk oppfylt læringsutbyttene (55,4 prosent) som flest peker på som årsak.

* Sykepleierutdanningen i Norge skal følge EUs direktiv om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, som også gjenspeiles i Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning og tidligere i Forskrift til rammeplan for sykepleierutdanning. EU-direktivet stiller krav om klinisk undervisning av sykepleie innen sju områder, deriblant «barnepleie og pediatri» og «pleie ved svangerskap og fødsel».