– Min opplevelse er at skikkethet ikke snakkes om

Skikkethet. Smak på ordet.

Det høres pertentlig og kanskje litt gammeldags ut, men er noe som kreves av alle sykepleiere.

Å være skikket betyr å være faglig og personlig egnet til å fungere i en bestemt rolle eller et yrke.

 Er du ikke skikket til å være sykepleier, får du ikke autorisasjon.

– Ingen klarer helt å forklare

Erika Fonsdal jobber ved en sengepost på et sykehus i Oslo og har veiledet studenter i flere år etter hun ble ferdig utdannet i 2013.

– Min opplevelse er at skikkethet ikke snakkes om. ­Ingen klarer helt å forklare hva det innebærer. Men hvis det er noe ved studenten som skurrer, som man ikke kan sette fingeren på, havner det fort under fanen «skikkethet», sier hun.

Fonsdal er en av dem som har svart på Sykepleiens spørre­undersøkelse. Av 1550 veiledere som har svart på spørsmålet om skikkethet, svarer: 

• 48,4 prosent at de ikke har et system for løpende skikket­hetsvurdering av studentene som er i praksis.
• 23,3 prosent vet ikke om de har det.
• 28,3 prosent svarer at de har det.

– Ingen nevnte forskriften for meg

Da Fonsdal skulle ha sin første student i praksis, spurte hun mer erfarne kolleger om hva hun skulle se etter for å finne ut om studenten var skikket. De svarte noe sånt som «ville du ønsket at dette var sykepleieren til din nærmeste familie?»

– Så ullent, uspesifikt og ubeskrivelig skulle jeg altså vurdere helheten. Ingen nevnte forskriften til meg, og jeg hørte heller ikke om den under utdanningen, ­sier hun.

Nå studerer Fonsdal for å bli lærer og har så liten stilling som sykepleier at hun ikke lenger veileder noen.

På lærerutdanningen hadde hun forelesning om skikkethet for lærere allerede i første semester.

Sykepleielærere kjenner til systemet for vurdering

Blant lærerne på sykepleierutdanningene er svarene i undersøkelsen helt annerledes enn svarene fra veilederne: 

• 89,1 prosent svarer at de har et system for løpende skikkethetsvurdering.
• 6 prosent sier de ikke har det.
• 4,9 prosent vet ikke.

431 lærere har svart i ­Sykepleiens undersøkelse.

En av lærerne som har svart, skriver til Sykepleien:

«Praksis bør ta mer eierskap til å sende tvilsmelding. Ofte faller ansvaret på praksislærer, som ikke er ute i klinisk praksis og kan bruke praksis sine begrunnelser.»

En annen lærer skriver:

«Sykepleiere i kommunehelsetjenesten som veileder studenter i praksis, har i liten grad veilederkompetanse, og de får ikke tid til å veilede. De har sjeldent lest emneplaner og inntar en passiv rolle på vurderingssamtalene som følge av alt dette. Dette er problematisk med tanke på kvalitet, og ikke minst at studenter «slipper lett» gjennom praksisperioden.»

To typer skikkethetsvurderinger

Sykepleierstudenter skal kontinuerlig bli skikkethetsvurdert fra lærere og praksisveiledere under utdanningen. Det kalles løpende skikkethetsvurdering. Skjer det noe ekstraordinært, eller den løpende skikkethetsvurderingen gir grunn til bekymring, kan det bli sendt en tvilsmelding om en student til utdanningen. Da skal det eventuelt gjøres en særskilt skikkethetsvurdering.

– Fagmiljøet har lenge bekymret seg over at det trolig uteksamineres kandidater som ikke er skikket for yrket, sier stipendiat Cathrine Selsvold Natterøy, som også selv deler denne bekymringen. 

Hun er midt i et doktorgradsarbeid om skikkethetsvurdering ved senter for diakoni og profesjonell praksis ved VID i Bergen.

– Utdanningsinstitusjonene har etter hvert etablert gode rutiner rundt særskilt skikkethetsvurdering. Problemet ligger i den løpende skikkethetsvurderingen, sier Natterøy på telefon fra Bergen.

Som Sykepleiens undersøkelse bekrefter, er det ikke alle veiledere ute i praksis som kjenner til at de har et system for løpende skikkethetsvurdering, og de kjenner ikke til forskriften.

Forskriften åpner for skjønn

– For sykepleiere handler skikkethet om å møte pasienter og pårørende med åpenhet og vurdere og handle med faglig og etisk kompetanse, sier Ragnhild Riis.

Hun tar en kaffe i et av fellesrommene ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) i Porsgrunn. Riis er universitetslektor og institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering ved fakultet for helse- og sosialvitenskap på fire av studiestedene til universitetet.

Forskriften er det eneste regelverket som finnes om skikkethet. Selv om den ramser opp en haug med punkter som skal til for at studenten ikke er skikket (se faktaboks lenger ned), er punktene likevel formulert rundt og overordnet, slik at de åpner for tolkning og skjønnsmessige vurderinger.

– Det vanskeligste med skikkethet er at vurderingen baseres så mye på skjønn, sier Riis og spør retorisk:

– Hva vil det egentlig si «å være til mulig fare for», eller «ikke å ha selvinnsikt» eller «ikke ta imot veiledning»? Disse begrepene må fortolkes og omsettes i mer konkrete beskrivelser. Det er sjelden to klare streker under svaret.

Forskriften for flere yrker

Stipendiat Cathrine Natterøy er enig med Riis. Dessuten oppfatter hun at skikkethetsforskriften i varierende grad blir nevnt i vurderingsverktøyene som brukes i praksis i dag.

Skikkethetsforskriften er heller ikke utformet spesielt for sykepleiere. Den gjelder for mange helse- og sosialutdanninger, inkludert logoped, musikkterapeut og tolkeutdanning i tegnspråk.

– Mangler en felles forståelse av skikkethet

Sykepleiere i klinikken har ikke nødvendigvis så god kjennskap til regelverket rundt skikkethetsvurdering, viser det innsamlede materialet til Cathrine Natterøys doktorgradsarbeid.

– De kjenner heller ikke godt til hva som er forskjellen på å stryke i praksis og sende tvilsmelding angående skikkethet. Foreløpige funn viser at vi ikke har en felles forståelse av hva det å være skikket egentlig innebærer og hva som ligger i det «konseptet», sier hun.

Ragnhild Riis er enig. Hun mener at skikkethetsvurdering ofte har vært en slags «privatpraksis», ved at oppgaven blir delegert til noen få personer ved hver institusjon.

– Men egentlig er det hele universitetet og praksisfeltets felles ansvar. For at det skal gjøres ordentlig, krever skikkethetsvurderingen mer ressurser enn den hittil har fått. Vi må tenke organisering og struktur og kan sikkert gjøre ting smartere. Men samtidig kan vi ikke organisere oss bort fra ressursmangel.

Økning i antall tvilsmeldinger

Ved USN har de hatt en liten økning i antall tvilsmeldinger blant helse- og sosialfaglige studenter de siste to årene. I 2020 hadde de 13, i 2021 18 og i 2022 var det 21.

– Vi er usikre på hva økningen kommer av, men det virker som en nasjonal trend. Det kan være en ettervirkning etter koronapandemien, samtidig som skikkethetsvurdering har fått mer oppmerksomhet de siste årene, sier Riis.

I de tre årene Ragnhild Riis har vært institusjonsansvarlig, har én sak endt i retten, hvor studenten tapte.

Hvis det kommer inn en tvilsmelding på en student, har hun ansvaret for å utrede forholdene som er beskrevet i meldingen.

Da snakker hun ofte med tvilsmelder selv og andre som har møtt studenten, som for eksempel programkoordinator, lærere og praksisveiledere.

– Og så snakker jeg selvfølgelig med studenten, både i vurderingssamtalen som er hjemlet i forskriften, men også i andre sammenhenger. Noen studenter ønsker mer informasjon, noen er redde og engstelige, noen trenger sorteringshjelp. Da kan jeg være behjelpelig.

Kan utvikle skikkethet

– Jeg var ikke så veldig skikkelig selv som ung student, innrømmer Riis, og synes akkurat det er en god erfaring å ha med i den rollen hun besitter nå:

– Jeg forvalter både systemets makt og personlig makt, og det innebærer et stort ansvar.

Riis understreker at ikke alle sykepleierstudenter passer i A4-formen de har for studenter, men de kan likevel bli gode sykepleiere hvis de får veiledning under studiene. 

– Skikkethet handler om dannelse, utvikling og modning. Vi forventer progresjon gjennom utdanningen så det er høyere forventninger til studenten mot slutten av studiet.

Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) sier det slik på nettsidene sine:

«Skikkethet er ikke noe en person har eller ikke har, men noe hen kan utvikle over tid, for eksempel gjennom studiet».

– Vi må lage en trygghet i rommet når vi snakker med studentene om skikkethet, sier Ingvild Svendsen som har kommet for å ta en kaffe sammen med Ragnhild Riis.

Svendsen er instituttnestleder og programansvarlig for sykepleie ved campus Porsgrunn og følger studentene tett opp i praksis.

– Vi lykkes når studentene går ut med en forståelse av seg selv og om hva de bør bygge videre på, sier hun.

Praksisfeltet er utfordringen

Verken Svendsen eller Riis synes den løpende skikkethetsvurderingen er god nok i dag.

– Hvor ligger utfordringene?

– Hovedsakelig i praksisfeltet. Det er særlig under praksis vi kan se om en student er skikket, men universitetet og praksisfeltet i fellesskap må ta et større ansvar, sier Riis.

Doktorgradsstipendiat Cathrine Natterøy er enig i det:

– Det blir årlig sendt svært få tvilsmeldinger i forhold til antall studenter. Jeg mener at hovedproblemet ligger i praksis, sier hun.

Nettside, podkaster, videoer og webinarer

– Praksisveilederne er pressa på både tid og kompetanse. Vi må sørge for at de har kompetanse, sier Ingvild Svendsen.

Ved USN har de tatt grep for å øke kunnskapen om skikkethet. Både hos de fagansatte, studentene og samarbeidspartnerne i praksis.

– Vi forbedrer nettsiden om dette med samlet informasjon, og planlegger blant annet en podkastserie og informasjonsvideoer om skikkethet. Vi har webinarer for lærere som har studenter i praksis, og tilbyr også en praksisveilederutdanning på 10 studiepoeng hvor en dag er satt av til vurdering og skikkethetsvurdering, forteller Riis.

Den første episoden i «skikkethetspoden» ble publisert 14. mars.

– Det er en sult på læring der ute. Folk har behov for en oppskrift: «Hva gjør jeg hvis jeg blir i tvil?» Vi vil at nettsiden vår skal gi svar på slike spørsmål, sier Svendsen.

– Vi må ta utfordringen

– Hvordan få til en løpende skikkethetsvurdering av studenter ute i praksis når vi både har sykepleiermangel og mer digitale læringsformer?

– Skikkethetsvurderingen blir dårligere hvis studentene kun skal veiledes av helsefagarbeidere i stell, sier Riis og fortsetter:

– Sykepleiermangelen er skremmende med tanke på utdanning av profesjonsutøvere som skal være skikket. Samtidig må vi ta utfordringen og se om vi kan ha andre praksismodeller eller om vi skal ha like mye praksis.

Stipendiat Cathrine Natterøy mener det er vanskeligere å gjøre seg opp en mening rundt løpende skikkethet basert på digitale treff, eller dersom møtepunkt blir redusert på grunn av digitale alternativ.

– Uansett er det krevende å gjøre løpende skikkethetsvurdering på skolen der man gjerne har store grupper i undervisning. Ute i praksis ser man hver student på en helt annen måte. Derfor er praksisfeltet den viktigste arenaen for å få et skikkelig grunnlag i den løpende skikkethetsvurderingen, sier hun.

– Nøkkelen ligger i praksisfeltet

Cathrine Natterøy minner om at i dag fungerer det gjerne sånn at «alle tar sin tur» til å ha studenter i praksis:

– Det innebærer nødvendigvis ikke at en er verken motivert, interessert, har tid eller er kompetent til å utføre den oppgaven. Etter min mening er det en svakhet i dag at svært mye ansvar for skikkethetsvurderingen ligger til praksisfeltet, siden halvparten av studiet er praksis.

– Det er fremdeles en lang vei å gå. Nøkkelen ligger i praksisfeltet. Vi må øke bevisstgjøringen på skikkethetsvurdering og få mer eierskap til fenomenet. Samtidig trengs det nok ressurser til å ha tid til det merarbeidet som det medfører å ha student, sier Natterøy.