Sykepleierstudenter opplever en praksis som ikke er forsvarlig

Mange kliniske situasjoner studenter forteller om, synliggjør en virkelighet som gjør det beste umulig å få til, og eksemplene nærmer seg grensegangen for lovens krav om «faglig forsvarlighet» og «omsorgsfull hjelp».

Det er eksempler der en løser situasjoner via en kreativ fortolkning av lovens bokstav begrunnet i knapphet på ressurser. Det betyr at studenter erfarer en praksis som ikke er i tråd forsvarlighetskravet, ei heller grunnleggende verdier for faglig utøvelse.

Hvordan kan vi som profesjonsutdanning, motivere for en yrkesrolle? Hvilke kompetanser kan bedre forberede studenter for å håndtere slike situasjoner?

Må ikke fremstå livsfjern og urealistisk

Universiteter og høgskoler har et trefoldig formål; utdanne, forske og formidle. De nye universitetene (som Oslomet) er i stor grad fusjonerte profesjonsutdanninger. I denne artikkelen vil jeg fokusere sykepleieutdanningens utfordringer knyttet til arbeid i helsetjenesten gjennom å kvalifisere studenter for et av velferdsstatens yrker.

Mange er bekymret for akademiseringen av praktiske fag som sykepleie er. Her ønsker jeg å belyse sykepleieutdanningens forhold til praksisfeltet fra et verdi- eller profesjonsetisk perspektiv; Hvilke implikasjoner kan disse perspektivene ha for utdanning av sykepleiere gitt dagens situasjon i helsetjenesten?

Å utdanne profesjonsutøvere på et universitet utfordrer hvordan utdanning og praksis samhandler og sikrer faglig relevans. Men for tradisjonelle profesjonsfag som sykepleie er, kan det være vanskelig å påta seg en kritisk analytisk rolle som en del av en akademisk tradisjon, fordi faget primært utfordres av å være relevant og levere på samfunnets behov.

Som en utdanning bør vi ikke fremstå livsfjern og urealistisk i vår tilnærming til virkeligheten. Og vi må forholde oss til den på en fornuftig måte, slik som i etisk problematiske situasjoner.

Bør vi forberede studentene bedre?

Det er mange eksempler der mangel på ressurser og utfordrende pasientforløp vanskeliggjør muligheten for gode helsetjenester. Som en utdanning med stor andel praksisstudier (50 prosent), får vi god innsikt i hvordan tjenestene fungerer i de ulike områdene studentene har sine kliniske studier. Mye kan utfordre kvaliteten i tjenestene som organisering, tilstrekkelig kompetanse og ressurser.

Hvordan skal vi møte utfordringene i helsetjenestene og bringe dette inn i «klasserommet»?

Jeg tenker langs to linjer: Vi må fortsette å være «kritisk konstruktive» om situasjoner og hendelser i møte med studentenes historier. Vi må fremstå med en viss innsikt og peke på muligheter for læring og refleksjon, men også på løsninger og mulige handlingsvalg.

Men bør vi forberede studentene bedre for en mer presset helsetjeneste enn vi gjør i dag? Vi reflekterer for å lære, men også for å kunne handle. Hva bør vi i så fall gjøre for å øke deres handlingskompetanse når rammen for tjenestene endres?

Sykepleiere er i for liten grad ansvarliggjort

Først en generell betraktning om utdanning av sykepleiere: Sykepleie er et mangfoldig fag som utøves i alle deler av helsetjenesten. Det kan være en begrunnelse for en lengre «grunnutdanning» for å bli sykepleier.

Det er per nå ikke praktisk politikk. Derfor må vi bruke tiden godt gjennom tre år frem til en bachelorgrad i sykepleie. I dette perspektivet – hva er strategiske grep for best mulig å forberede studenter til å kunne ha et kritisk blikk på egen (og virksomhetens) praksis samt se «mulighetsrommet»?

For det første skal vi arbeide for en tillitsbasert helsetjeneste, en helsetjeneste som ikke «settes under administrasjon» gjennom målstyring og effektiviseringskutt(!) uten å sjekke ut om tjenestene faktisk fyller sin hensikt, eller ivaretar brukernes grunnleggende helsebehov.

Når dette grunnleggende premisset er ivaretatt, kan vi, for det andre, lettere introdusere studentene for «sykepleiens ansvar og funksjoner». I dag må man mange steder levere på et oppdrag formidlet via en iPad etter «vedtak» langt fra pasientrommet. Dette illustrerer en hverdag som utfordrer tanken om faglig ansvar.

Sykepleiere er i (for) liten grad ansvarliggjort for det de skal gjøre. Arbeidsoppgaver og brukeres helseutfordringer er ofte mer komplekse og sammensatte enn den anviste prosedyren (oppdraget) har kunnet fange opp.

Studentene behøver flere verktøy

Derfor, for det tredje, tror jeg vi i dag har en særskilt utfordring i å håndtere ressursknapphet på en verdig måte slik at pasienten blir ivaretatt uten at manglende omsorg krenker pasienten.

Hvordan kan vi utdanne for å utnytte mulige handlingsrom, eller skaffe oss det? Jeg tror studentene behøver flere verktøy i verktøykassen for å håndtere og improvisere sykepleie i vanskelige og tilspissede situasjoner. Vi skal kanskje fokusere i større grad på innovasjon, endringsarbeid og kvalitetssikring som utgangspunkt for praktisk sykepleie.

Og så må en se på organisatoriske grensetilfeller knyttet til mangel på ressurser som kompetanse og bemanning.

Studenter må vite hvordan de skal adressere problematiske forhold i helsetjenesten. Slik får organisasjonskunnskap et praktisk formål i sykepleien ved å kunne vite hvordan rammevilkår påvirker praksis, men også hvordan rammevilkår kan påvirkes og endres.

På denne måten kan utdanningen bedre kvalifisere for et komplekst og krevende helsevesen, og bedre møte pasientenes legitime behov for sykepleie.