– Det viktige er å skape gode dager

Bildet viser Kaja Elena Klunderud, sykepleier på Eikertun helsehus, Hokksund.
KAMUFLASJE: Kaja Elena Klunderud ønsker at pasientene skal gå ut når de ønsker det, men må vurdere hvor mye inntrykk hver enkelt vil ha godt av.

Kaja Elena Klunderud på Eikertun helsehus må skjerme for at pasientene skal ha det bra.

Demens er en veldig isolerende sykdom. Etter hvert som den utvikler seg, vil man glemme mer og mer. En dag kjenner man ikke igjen gamle kjente, og felles referanser gir ikke noe mening lenger. Man føler seg utafor, og klarer ikke å følge med i en samtale.

Det er hjernen som svikter. Den syke forstår ikke hvorfor de rundt seg gjør som de gjør, samtidig som de ikke lenger klarer å utføre alle gjøremål som før.

Skjermet avdeling

På Eikertun helsehus har vi fem demensavdelinger, som alle er skjermet i mer eller mindre grad. På min avdeling er jeg eneste sykepleier. Jeg har jobbet her i fire år.

Våre pasienter har varierende grad av langtkommen demens. Å komme hit vil oppleves forskjellig avhengig av tilstanden til pasienten. Noen føler seg trygge med folk rundt seg, men en del ville heller vært hjemme.

Hvor mye aktivitet er nok?

En viktig del av min jobb er å prøve å kompensere for det som er mistet. På avdelingen prøver vi å skape situasjoner hvor aktiviteter og samvær er slik at alle pasientene kan føle mestring. Målet vårt er å få nok aktivisering til at pasientene ikke kjeder seg, men heller ikke får for mye aktivitet.

Aktiviteter kan være musikk på stua som vi tror folk liker, og gode samtaler som de kan ha glede av. Da kan pasientene for en stund slippe å bli konfrontert med sin egen svikt. Vi må jobbe litt for å hente frem de ressursene folk har og har hatt, hente frem den personen de har vært og bygge dem litt opp. Da må vi kjenne dem. Vet vi for eksempel at han vi snakker med, har vært slakter, at han lagde de beste pølsene, og at han hadde butikk i den eller den gata, vil han kanskje huske det og føle seg stolt. Dette er kanskje det viktigste når vi jobber med denne gruppa her.

Skjerming for å beskytte

I våre demensavdelinger ønsker vi ikke å isolere pasientene, men bruker skjerming som verktøy. For de sykeste er det best å ha et begrenset område å bevege seg på og få personer å forholde seg til. De ønsker kanskje bare å gå i gangen og inn på stua. Da er det tilstrekkelig med inntrykk, og de har litt ressurser igjen som for eksempel kan brukes til sosialt samvær. Hadde de kunnet gå rundt i gangene på hele bygget, ville de brukt alle ressursene sine på å prøve å finne ut hvor de er, og hvem det er de møter.

Kamuflert dør

At døren ut fra avdelingen er kamuflert som en bokhylle, er et ledd i den fysiske skjermingen. Det bidrar til å lede pasientene inn på stua og eventuelt videre ut i hagen.

Vi ønsker å gi så mye frihet som mulig. Hvis noen må ut fordi de føler behov for frisk luft, må vi prøve å få noen til å følge dem. Fysisk aktivitet er positivt for mange. Vil de ut fordi de vil hjem til noe som var virkelighet for 50 år siden, må vi prøve å avlede. Om vi da hadde etterkommet pasientens ønske, ville de ikke funnet det de lette etter. Ute vil det være en verden med mange inntrykk, en verden de ikke kjenner.

En god løsning kunne være å gå en tur ut likevel. Når pasienten blir sliten, blir det deilig å komme inn og få en kaffekopp, og turen ut vil føles som en positiv opplevelse, selv om man ikke kom seg hjem.

Samtale som verktøy

Mest utfordring er det å trygge pasienter med langtkommen demens med stor utferdstrang. De kan for eksempel stadig tro at de må hjem til barna sine som nettopp har kommet fra skolen. Barna trenger jo middag og tilsyn.

Vi kan ikke gi dem det de ønsker, for det finnes ikke. Da må vi bruke noen teknikker for å få dem til å slå seg til ro.

Samtale vil ofte fungere. Vi har et sett med informasjon som vi vet pasienten kan forholde seg til. Vi kjenner navnene på familiemedlemmer, vet hvor de kommer fra, og noe av det de har opplevd i livet. Ved å snakke om dette vil vi kunne hjelpe dem med å plassere seg selv i en setting som de kjenner seg igjen i.

Det er mye som må gjentas. Det gjelder å forklare konkret og enkelt. Når pasienten blir roligere, er det viktig å føre samtalen over på noe helt annet. Derfor er det nyttig å vite noe om deres interesser.

Det er ikke alltid det går å få dem til å føle seg trygge hvis uroen først har oppstått. Det er aller best å være i forkant – se tegnene på at det eskalerer. For å fange det opp må vi kjenne pasienten godt.

Sannheten

Jeg ønsker ikke å lure noen, men å si sannheten fører ikke alltid til noe bra. Pasienten kan reagere med å føle at «ingen forstår meg». Vi kan legge sannheten litt på vent. Med hun som vil hjem til barna, kan vi for eksempel fortsette å snakke om barna. Hva heter de, igjen? Kanskje minne om da de ble konfirmert, om hva de er utdannet til, og hva de jobber med? Har man skikkelig flaks, ender man opp i nåtiden. Uansett, pasienten vil oppleve at noen har hørt på dem, og det kan gi ro og trygghet.