Abortens historie: Fra straffbar handling til kvinners valg

Oslo 1986: Aldri mer strikkepinner!  Fra demonstrasjon til forsvar for abortloven. Foto: © Mimsy Møller/Samfoto
OSLO 1986: Aldri mer strikkepinner! Fra demonstrasjon til forsvar for abortloven.

Abortens historie i Norge har mange lik i lasten – bokstavelig talt.

En sur vinterdag på 1950-tallet blir 14 år gamle Wenche plukket opp av politiet mens hun trasker langs landeveien. Hun har rømt hjemmefra, og vil ikke tilbake til hjemmet og moren. 
Wenche forteller politiet hva som har skjedd: For et par måneder siden oppdaget moren at Wenche var gravid. Hun ble sjokkert og rasende,­ og tvang datteren til abort, en abort moren selv utførte. Wenche lå til sengs i to dager uten tilsyn av lege. Hun hadde heller ikke legetilsyn ­siden, men hevder at hun nesten alltid har vondt i ­magen, og det mener hun skyldes aborten.
Da fosteret ble fjernet, skrek det to ganger, sier Wenche. Moren kastet fosteret i ovnen og brente det.
Denne historien ble fortalt av professor Kjersti Ericsson på konferansen «Abortloven 20 år» i juni 1998, som ble arrangert av Likestillingssenteret.

Pioner

Uønskete graviditeter har ført med seg mye ulykke. Katti Anker Møller er en av pionerene som kjempet for at abort ikke lenger skulle være straffbart. Hun startet også mødrehygienekontorer. Det første i Oslo i 1924. Kontoret mottok brev fra mer enn 8500 kvinner og menn som ba om hjelp i forbindelse med uønskete graviditeter.
Anker Møllers datter, lege Tove Mohr, tok opp tråden etter sin mor. I 1930 talte hun i Den norske lægeforening om kvinners rett til suverent å bestemme i abortspørsmålet. Hennes datter igjen, Tove Pihl, også lege, sa i 1969 på Stortinget: «Intet barn i Norge skal komme uønsket til verden.»

Bilde av Katti Anker Møller
Katti Anker Møller er en av pionerene som kjempet for at abort ikke lenger skulle være straffbart.

Abortkampens start

I 1913 startet abortkampen for alvor i Norge, men kvinnene måtte vente helt til 1960 på at Stortinget vedtok en ny abortlov. Dette året blir abort tillatt dersom en nemnd av leger har godkjent inngrepet.
Lege Ragnhild Halvorsen var på denne tiden nyfeminist og satt i abortnemnd fra 1972 til 1975 i Oslo. I et intervju i anledning 20-årsjubileet for abortloven, forteller hun til kampdager.no: 
– Jeg satt i nemnd på Ullevål sykehus. Det var stort sett greit. Vi godkjente alle søknader. Den vanskelige nemnda i Oslo var på Aker.
Halvorsen innrømmer at hun ble sjokkert over hvordan legene behandlet kvinner som søkte om abort – det gjaldt å oppføre seg pent.
– Hele systemet var svært personavhengig. Kvinnene som ønsket abort måtte få en lege til å søke for seg, og de måtte vurderes på sykehus. Om det var lett eller vanskelig å få innvilget abort, var avhengig av hvem du møtte på i systemet, forteller Halvorsen i intervjuet.

Alene med nemnden

I abortnemndene møtte kvinnene alene, uten forsvarer eller annen støtte. Det ble ikke nedtegnet referat fra møtene, og dermed var det heller ingen mulighet til å offentliggjøre hva som foregikk. Alt kvinnene fikk var en dom: innvilget eller avslått.
Legene som satt i nemndene hadde ulike oppfatninger om abort og hvilke kriterier som burde ligge til grunn for innvilgning av søknad. Derfor var systemet vilkårlig. Abortnemndene ved Aker sykehus i Oslo skilte seg ut ved lang saksbehandling og ventetid. Hver fjerde kvinne måtte vente i over to uker. For hver dag ble avslaget mer sannsynlig.

Aborttallene øker

Fra 1965 til 1974 steg antallet legale aborter fra 3 000 til 15 000. Deretter flatet det ut. Tallet på innvilgete søknader nærmet seg 100 prosent i årene før loven om selvbestemt abort ble vedtatt, og tallet på de illegale abortene sank betraktelig.
På 1950- og 1960-tallet regner man at det ble foretatt mellom 7000 og 10 000 illegale aborter i året.

Prestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa i demonstrasjonstog for å vise sin motstand mot abortloven.
Abortmotstandere: Prestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa gikk i spissen for motstanden mot abortloven.

Abortmotstand

Arbeiderpartiet programfestet rett til selvbestemt abort i 1969 etter et benkeforslag. Venstresiden i norsk politikk var ikke samkjørte i synet på selvbestemt abort. 
De borgerlige partiene, bortsett fra Kristelig Folkeparti, valgte etter hvert å fristille sine representanter i abortsaken. Etter 1970-tallet er det bare KrF som har kjempet for en innstramming av loven.
Folkeaksjonen mot fri abort samlet inn over 600 000 underskrifter mot innføring av ny abortlov i 1974. Per Lønning gikk av som biskop i Borg i protest mot Stortingets endring av abortloven­ i 1975. Etter at loven om selvbestemt abort ble innført i 1978, er det særlig «abortprestene» Børre­ Knudsen og Ludvig Nessa som har vært markante­ som lovmotstandere.

Abort i verden

På verdensbasis ender rundt hvert femte svangerskap med fremprovosert abort.
Ifølge WHO ble det utført 43,8 millioner aborter i 2008. Halvparten av dem er definert som utrygge aborter. Av utrygge aborter skjer nesten alle i utviklingsland og i i-land hvor selvbestemt abort er vanskelig tilgjengelig.

Sjekk tidslinjen under. Hold musepekeren over tidslinjen og klikk deg gjennom abortens histories milepæler.

Kilder: Kjersti Ericsson, Folkehelseinstituttet, kampdager.no, Kvinnemuseet på Kongsvinger, Wikipedia, WHO