– Distriktsjordmødrene klarte å redde mange liv

«Høyrde eg ein bil om natta, så visste eg det var til meg. Då buldra dei på døra, verre en verst», forteller distriktsjordmor Petra i ­boken På liv og død.

Petra Sæther, født i 1907, kom seg ofte fram til fødekvinnen i båt. Eller på sykkel, med hesteskyss og noen ganger bil.

Hun er en av stemmene­ historiker Aud Farstad siterer i boken om distriktsjordmødrenes historie. Her er det flust av fortellinger om damene som i storm og stille dro hjem til fødekvinnene. 

– Med hvilke ord vil du beskrive denne yrkesgruppen?

– De hadde fysisk og psykisk mot, sier forfatteren spontant.

Men hun forter seg å si at hun ikke vil heroisere:

– Mange klarte det ikke. De falt gjennom. De måtte gå over fjell og krysse fjorder. Ofte møtte de døden. Ikke alle hadde det yrket krevde av dem.

En mistet jobben på grunn av alkoholmisbruk. En falt sammen etter å ha mistet en fødekvinne. 

Utsatt for traumer

På 1800-tallet ble alle ­jordmødrene utsatt for sterke traumer. Selv satt forfatteren og gråt på Riksarkivet da hun leste medisinalmeldinger fra den tiden.

– Legen ble tilkalt bare når det gikk skikkelig galt. Jeg leste kliniske rapporter om kvinner som lå der og led. Jeg har sjøl født fire barn. Jeg kan forestille meg hvilke lidelser de må ha hatt før ­døden forbarmet seg over dem, sier hun. 

Mistet åtte barn

En kvinne hadde så smalt bekken at hun ­mistet åtte barn. Ett levde opp.

– En tragisk historie, men samtidig en gladhistorie. For lege og jordmor reddet livet hennes åtte ganger. Uten hjelp ville hun dødd uforløst. De klarte å få det døde fosteret ut. Mange døde, men de klarte å berge mange liv. Det er viktig å huske på.

Dramatisk ble det da en jordmor og skyss­karen ble angrepet av ulver på vei til en fødende.

– Hesten ble livredd og sleden veltet. De måtte forsvare seg med staur.

Det endte godt.

Bare jordmødre fikk drive fødselshjelp

Farstad begrenser historien til 200 år – fra 1784 til 1984. I 1784 kom landets første jordmorordning i Møre og Romsdal, før loven som kom i 1810 slo fast at bare jordmødre fikk drive fødselshjelp.

I 1984 kom kommuneloven som ikke lenger krevde at det skulle være ansatt jordmor i kommunene. (11 år senere ble igjen et krav, men det førte til mange ulike ordninger.)

På 1970-tallet var det stort sett slutt på hjemmefødsler, og dermed på distriktsjordmødrene som reiste rundt. En epoke var over.

Hadde de håndklær?

– Jeg har prøvd å gi et bredt bilde av det sosiale livet sett gjennom et ­yrke. Jordmødrene reiste jo rundt i hjemmene til folk.

Når de skulle gjøre jobben sin, var de prisgitt omgivelsene: Var der håndduker? Hvordan var kostholdet? Og boligen?

– Jordmødrene måtte baute mellom den rasjonelle medisinen de hadde lært, og det de møtte i hjemmene.

De måtte forholde seg til hva kvinnene ­trodde på, og hva som var tabu: 

– Det var ofte noe helt annet enn det jordmødrene hadde lært. På 1800-tallet trodde folk at underjordiske var ute etter å stjele barna deres. De kunne tro at hvis den gravide så en mus eller en bjørn, ville barnet få fødselsmerker. 

Det de trodde var skadelig for barn, kunne være en mental og praktisk utfordring for jordmødrene.

– De drev folkeopplysning?

– Absolutt. Om renslighet, for eksempel.

Holdt seg til læreboken

Den første jordmorskolen var i Kristiania.

– Elevene ble drillet i yrkesetikken. Jordmorlæreboken holdt de seg til hele livet.

Det er Møre og Romsdal Farstads bok handler mest om, men Farstad mener historiene er representative for hele landet.

– Hvis du hadde møtt en praktiserende jordmor i en by eller i Finnmark, så tror jeg de ville hatt samme forståelse og utøvelse av yrket sitt. 

Snakket med de siste

Farstad er spesielt stolt over siste del i boken der hun har ­intervjuet åtte av de siste distriktsjordmødrene. Nå er alle døde, unntatt en.

– Jeg er glad for at stemmene til de siste er bevart. Nå skal du lete lenge etter en distriktsjordmor som fortatt lever.

Intervjuene gjorde hun for tjue år siden, da hun skulle lage utstilling til den første nordiske jordmorkongressen.

Måtte melde om barnedrap

Jordmødrene hadde plikt til å melde fra om de oppdaget at kvinner hadde tatt abort eller begått barnedrap. Var det mistanke om barnedrap, måtte de undersøke om kvinnen nettopp hadde født.

– Et beinhardt yrke. Hva drev dem?

– Jeg tror det var at de fikk sjansen til et yrke. I motsetning til sykepleiere og diakonisser som ­ofte var drevet av kallstanken.

Det var bare én utdanning i Norge for kvinner,­ og jordmoryrket var det første formelle yrket som var åpent for kvinner. Jordmorskolen startet i 1818, men først i 1882 fikk kvinner rett til å ta examen artium.

Møre og Romsdal var først ute med en offentlig finansiert jordmor­tjeneste på landsbygda i Norge.

Et yrke for fattige bønder

– Å bli jordmor var en måte for fattige kvinner fra bondeklassen å få støtte. Det ga håp om penger og status. 

Først på 1900-tallet forsvant klassestempelet. Også døtre av prester, leger og dommere ble da jordmødre.

– Men det var et fysisk ­krevende yrke, og bondefolk var jo vant til hardt arbeid. En sønn til en jordmor sa han ble ertet fordi mor jobbet på en så grisete plass. Det var ­lite pent og pyntelig ved jordmoryrket.

Et yrke beregnet for gifte

– Var de ofte enslige?

– Veldig ofte gifte. De fikk så dårlig betalt. Yrket var beregnet på gifte bondekoner som tok imot barn som en binæring. De drev med mangesysleri.

De ugifte hadde et stort problem, siden lønnen var tenkt som biinntekt. De levde i fattigdom.

– Fikk de barn utenom ekteskap?

– Ja, stigmaet var ikke så stort på 1800-tallet. Det ble større senere.

Helten Severine

– Hensikten med boken er ikke å lage helter. Men noen får man ekstra godhet for.
Severine Ryther fra Trøndelag er forfatterens helt. Severine ble tidlig enke og satt igjen med to gutter og et småbruk. Det var ingen enkepensjon. Guttene ble sendt på jobb på Rørosbanen straks de var konfirmert.
– Til tross for alt hun hadde å gjøre, sloss hun for jordmødrenes vilkår. Hun dro til Stortinget mange ganger, blant annet for å kjempe for pensjon.

Severine døde i 1909, 91 år gammel, uten pensjon.

– Hun må ha hatt en jernhelse?

– Ja, det hadde mange. De ble påfallende gamle.­ Men noen var mindre robuste. Noen fikk reaksjoner som gamle, det vi i dag kaller posttraumatisk stress. Noen ble alkoholikere.

Jordmødre ble folkevalgte

Aud Farstad trekker fram at jordmor Aasa Helgesen, født i 1877, ble landets første kvinnelige ordfører. Det var hun på Utsira i Rogaland.

– Forbløffende ofte er de første kvinnelige­ folke­valgte en jordmor. Det var nok fordi de ­hadde en posisjon som myndige mennesker.

Farstad mener boken kan leses av alle:

– Vi blir alle født. Betingelsene rundt mor og barn angår alle. Tv-serier om røtter fenger. Folk er interessert i historier om enkeltskjebner fra ­Fattig-Norge og om kvinner som har klart noe.