"Forhandlingene går til mekling"

Tarifforhandlingene i privat sektor startet 8. mars. Først ute var Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri (NHO). Det tok ikke mange dagene før partene måtte ha hjelp fra Riksmekleren. Partene ble til slutt enige etter 12 timers mekling på overtid.

Det er ikke første gang det 100 år gamle meklerinstituttet må bistå partene i arbeidslivet. I løpet av de siste 20 åra er rundt 90 prosent av tvistene løst gjennom mekling hos Riksmekleren. Og de åra det har vært hovedoppgjør har Riksmekleren behandlet godt over 100 meklingssaker i snitt.

Bak det høye antallet meklinger skjuler det seg også en bekymringsfull utvikling. For det skal i utgangspunktet være arbeidslivets parter som tar ansvaret for lønnsdannelsen og reforhandling av tariffavtalene.

Arbeidstvistloven

Åra etter forrige århundreskiftet var svært turbulente. Streik og lockout utviklet seg til å bli arbeidstakernes og arbeidsgivernes viktigste kampmidler. De samfunnsmessige konsekvensene av arbeidskonfliktene var betydelige, og flere og flere mente at bruken av kampmidler måtte reguleres. Bare i 1911 gikk en million arbeidsdager tapt på grunn av streik eller lockout.

Men utfordringene var mange: Hvordan skal eieres og ansattes makt avveies mot hverandre? Hvilke kampmidler er tillatt – og hvor stor må konflikten være før det er legitimt å ramme en uskyldig tredjepart? Hvordan legge til rette for at partene skal komme til enighet uten arbeidskamp?

Arbeidstvistloven av 1915 ga svarene som seinere har stått seg i 100 år. Løsningen ble en modell med en statlig meklingsinstans og tvungen mekling før arbeidskamp ble tillatt, samt tvungen voldgift i interessetvister (i dag Rikslønnsnemnda). Disse grunnprinsippene har i realiteten vært uendret, og ble sist stadfestet i revisjonen av arbeidstvistloven i 2012.

Riksmekleren

Publikum kjenner Riksmekleren hovedsakelig gjennom nyhetssendinger når lønnsoppgjør har «gått til mekling». Det er Riksmekleren og korpset av meklere som får oppgaven med å finne ut av uløselige floker som har oppstått i forhandlingene mellom partene i arbeidslivet.

Det bemerkelsesverdige er at institusjonen har stått seg i 100 år, nærmest uforandret og uberørt av verdenskriger, økonomisk og teknologisk utvikling, globalisering og økende innslag av internasjonal rett.

Riksmekleren har utvilsomt avverget mange konflikter. Men ikke alle forhandlinger ender med enighet. Og ikke alle konflikter handler om kroner og øre. Vel så viktig er det å markere respekten for inngåtte avtaler, respekten for styringsretten og respekten for organisasjonsretten. Eller som arbeidsminister Anniken Hauglie uttalte under markeringen av 100-årsjubileet i januar:

– I praksis er det en like viktig oppgave for Riksmekleren å sørge for at partene kan gå ut med æra i behold, som å bidra til den tekniske løsningen.

Bra eller dårlig løsning?

Noen argumenterer med at påbudt mekling vil føre til at partene legger større vekt på å komme fram til enighet, mens andre mener muligheten for å komme i mekling gjør det mer krevende å bli enige gjennom forhandlinger.

– Så vel partene som meklingsmannen beklager seg over at de faktiske forhandlingene mister sin betydning når begge parter vet at påbud om mekling vil være neste steg, gitt at man ikke blir enige, oppsummerer Kristine Nergaard i jubileumsboka «Fred er dog det beste» i forbindelse med 100 års markeringen.

Mekling

Ifølge arbeidstvistloven skal det sendes melding til Riksmekleren når organisasjonene går til plassoppsigelse. Det er opptil Riksmekleren å beslutte om det skal nedlegges forbud mot arbeidsstans og kalle partene inn til mekling. Hvis meklingen ikke har gitt resultater innen ti dager, kan partene begjære meklingen brutt. Riksmekleren har da fire dager på å forhindre en konflikt.

Før selve meklingen henter Riksmekleren inn oversikt over partenes siste krav og tilbud under forhandlingene. Straks meklingssaken er forsvarlig belyst, vil mekleren foreta en grovvurdering av hvordan meklingen bør gripes an. Den endelige vurderingen tas etter at felles oppstartsmøte og særmøter er avhold. I særmøter får alle medlemmene i delegasjonen mulighet til å snakke direkte med mekleren, og det gir mekleren viktig informasjon om situasjonen i delegasjonen.

Mekleren har en lovpålagt plikt til å gjøre det som er mulig for at utfallet skal føre til et rimelig forlik, men det er partene som til sist avgjør hvordan meklingssakens utfall skal bli. Om de skal godta, avslå, anbefale eller ikke anbefale forslaget til uravstemning. Noe ganger kan det være forløsende med en nøytral tredjepart som man kan «skylde» på seinere.

Det er lite forskning på hvilke betydning meklingen har hatt for å bevare arbeidsfreden, men i løpet av hundre år er det ingen av partene som har foreslått at den skal fjernes og i stedet overlate forhandlingene til partene selv.

Hva er så en god mekling? Nåværende riksmekler Nils Daleide oppsummerer på følgende måte: 

– En mekling der vi kan være helt sikre på at alle meklingsfaglige grep har vært gjort for å finne fram til en minnelig løsning. Det kan også være en god mekling som ender med en streik, hvis partene er mest tjent med en streik. Suksessfaktoren vår er ikke at streiker skal forsvinne, for streiker og streikevåpenet har en viktig funksjon og plass. Men vi bør ikke ha unødvendige konflikter, slike som kunne vært løst i minnelighet.

Frontfaget

Et enstemmig Holden III-utvalg (2013) tillegger frontfaget, frontfagsmodellen og det inntektspolitiske samarbeidet mye av æren for den gode utviklingen i Norge.

Bærekraften i frontfaget er avhengig av at Riksmekleren holder fast ved de økonomiske rammer og eventuelle prinsippløsninger i de etterfølgende meklinger, både i privat og offentlig sektor.

En av Riksmeklers vanskeligste oppgaver er å finne fram til løsninger i offentlig sektor som alle kan godta. Her mekles det parallelt i tre tariffområder; staten, KS og Oslo kommune. Ikke bare er det tre tariffområder, det er i tillegg fire hovedsammenslutninger/-organisasjoner i hvert område.