Når sykepleieren ikke sier nei

Les også Marie Aakres kronikk: Kan det skje igjen at sykepleiere dreper?

Les også: 4 om etikk

Helt opp til vår tid har sykepleiere deltatt i tvilsomme prosjekter. På 70-tallet smittet amerikanske forskere fargede arbeidere med syfilis for å se hvordan sykdommen utviklet seg.

Og i fengsler i USA bistår sykepleiere når den dødsdømte skal få giften.

Vi må aldri lene oss tilbake, men være bevisste på den etiske siden av det vi driver med, påpeker Marie Aakre i sin kommentar til temaet.

Når sykepleiere ikke sier nei

München 22. februar 1965: 14 sykepleiere står på tiltalebenken ved State Court Munich I. Alle tiltalt for å ha drept hundrevis av psykiatriske pasienter ved sykehuset Meseritz-Obrawalde.

En etter en inntar sykepleierne vitneboksen og forklarer hvordan de ble massemordere.

Det er 20 år siden drapene fant sted, som en del av nazistenes eutanasiprogram. Programmet som gikk ut på å drepe psykiatriske pasienter og utviklingshemmede sprang ut fra ideen om å rense ut dårlige og uønskede gener fra den tyske folket. Dette ble for alvor satt i system på 30-tallet etter at Hitler var kommet til makten.

Det tyske folket ble utsatt for massiv propaganda som fortalte hvor dyrt det var å holde liv i disse menneskene som ikke hadde noen funksjon i samfunnet.

Rettssaken i München er bare en av mange i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Men i denne rettssaken er det spesielt mange sykepleiere som står tiltalt. Flere av dem har bistått ved eller selv utført over hundre drap, og mange flere titalls.

Anna G. står tiltalt for å ha deltatt i drap på 150 pasienter. Sykepleiernes etternavn er hemmeligstemplet i de historiske dokumentene. I sin vitneforklaring forteller hun om hvordan det var å jobbe som sykepleier ved Meseritz-Obrawalde:

«Når vi skulle avlive pasienter, var det alltid mer enn en sykepleier til stede. Erfaring tilsa at det var lurt. Når man var to sykepleiere, var det lettere. Å drepe en person er en tøff jobb. Sykepleierne hjalp og støttet hverandre. I tillegg var det få pasienter som frivillig tok den mengden medisiner som var nødvendig for å drepe dem. De fleste av pasientene var også skeptiske til injeksjoner. Når man måtte tvangsmedisinere dem, var det helt nødvendig å være minst to sykepleiere.»

Anna G. har reflektert over arbeidsoppgavene hun ble satt til å utføre på Meseritz-Obrawalde.

«Det er sant at jeg ble oppdratt som kristen og at jeg hele mitt liv har vært en troende. På den andre siden har jeg under mitt arbeid, spesielt på avdelingen for psykisk syke, sett horrible tilstander og forskjellige sykdommer i terminal fase. I lys av disse erfaringene har jeg sett det som en handling av barmhjertighet og en befrielse når jeg tok liv. Jeg erklærer herved at jeg aldri har blitt tvunget til å delta. Jeg ville aldri begått bankran eller annet tyveri fordi det er noe man bare ikke gjør.»

Barmhjertighetshandling

Siden rettssaken i 1965 skjer 20 år etter at drapene ble utført har sykepleierne hatt god tid til å tenke gjennom hva de har gjort. Likevel angrer bare sju av de 14 sykepleierne.

Luise Erdmann var hovedtiltalt og anklaget for å ha bistått i 210 drap. Anklager spør henne om hvorfor hun ikke nektet å ta livet av pasienter:

«Gjennom oppførselen til dr. Wernicke forsto jeg at pasienter som var uhelbredelig syke, skulle bli løst fra sine lidelser ved å gi dem Veronal, eller annen medisin. Jeg vil også gjøre det klart at verken dr. Wernicke eller noen andre informerte meg om noe eutanasiprogram. Jeg var av den oppfatning at alle tok det for gitt at jeg var for eutanasi. Min innstilling til eutanasi er at skulle jeg bli uhelbredelig syk, enten fysisk eller psykisk, så ville jeg se det som en barmhjertighetshandling.»

Martha W. stod anklaget for å ha deltatt i drap på 150 pasienter. Også hun oppgir å være katolsk troende. I motsetning til mange av sine kolleger er hun imot eutanasi:

« … Likevel deltok jeg i drapene. Jeg innser at jeg har handlet imot de ti bud og min overbevisning. Det har tynget min samvittighet alvorlig. Den eneste forklaringen jeg kan gi på hvorfor jeg deltok, er at jeg ikke hadde god nok tid på å reflektere over hva jeg gjorde. Sykepleierne var under stort press.»

Meta P. svarte følgende da hun ble spurt om hvorfor hun ble innblandet i drap på pasienter:

«Blant sykepleiere var det streng disiplin. Vi var underordnede og forpliktet til å utføre ordre gitt av våre overordnede.»

Erna Elfride E., tiltalt for å ha deltatt i drap av 200 pasienter, sa blant annet dette:

«Det var enkelt og greit en ordre, og jeg hadde bare å følge dem.»

Alle sykepleierne ble frifunnet i denne rettssaken. Etter 20 år var iveren etter å straffe avtatt. En lege og en sykepleier fra samme sykehuset som ble stilt for retten på 40-tallet, ble hengt.

– Relevant i dag

Professorene Linda Shields og Susan Benedict har forsket på sykepleiernes rolle i nazitiden i Tyskland. Shields er pediatrisk sykepleier og er på Universitetet i Perth i Australia. Benedict er også sykepleier, og er tilknyttet Universitetet i Sør Carolina i USA. Begge to har skrevet flere vitenskapelige artikler, og holder foredrag verden rundt.

– Hvorfor er det så viktig å snakke om dette i dag?

– Vi er nødt til å ta et oppgjør med vår mørke fortid. Hvis vi velger å overse historien, er sjansen større for at sykepleiere nok en gang blir delaktig i uetiske handlinger, sier Shields.

Susan Benedict utfyller:

– Det må være sammenheng mellom lovverk, yrkesetiske retningslinjer og personlig etikk. Hvis den profesjonelle og private etikken krasjer, må den private vike, sier hun.

Både Benedict og Shields mener det er viktig å kjenne sin historie for at den ikke skal gjentas. Derfor er kunnskap om det som skjedde for over 60 år siden viktig i dagens etikkdebatt. Benedict har i andre sammenhenger trukket frem følgende eksempel fra 2005 på at sykepleiere i dag må tenke over hva de er med på.

– USAs rettsvesen avviste en sak mot to sykepleiere og en lege som var anklaget for å ha drept fire alvorlig syke pasienter. Det skal ha skjedd i oppstyret etter orkanen Katrina. Dødelige coctalier ble angivelig administrert ved legesentre for å ende lidelse hos svært syke mennesker. Slike saker grumser til sykepleieetikken, mener hun.

Shields har ved flere anledninger påpekt at sykepleiere utfører oppgaver uten at etikken bak diskuteres nøye nok. For eksempel det at i noen stater i USA hjelper sykepleiere til når det skal settes dødelige injeksjoner på dødsdømte fanger. De legger blant annet inn intravenøst venekateter. Den internasjonale sykepleierorganisasjonen har offisielt gått ut mot dette. Og det er flere eksempler.

– Genetisk forskning har kommet så langt at fremtidige foreldre, med litt laboratoriehjelp, kan velge om de vil ha barn med blondt hår og blå øyne, ifølge Shields.

Sykepleiere bør også være spesielt våkne i forhold til ultralyd, fostervannsprøver og abort.

– Er vi på vei mot et tankesett som gjør at hvis vi finner noe som ikke er perfekt, så er det ikke lenger verdig? spør Shields.

Dro til Tyskland

– Hva var det som fikk dere til å forske på nettopp sykepleiernes rolle i Nazi-Tyskland?

– Det er rart hvordan slikt skjer. På midten av 80-tallet dro jeg med hele familien til Tyskland. Da vi kom til München, ønsket min far å dra til konsentrasjonsleiren Dachau fordi han hadde vært soldat under andre verdenskrig. Der så vi en utstilling om medisinske eksperimenter. Jeg visste ingenting om dette temaet på forhånd. Min mor, som også er sykepleier, og jeg ble nysgjerrige på om sykepleiere også var involvert i disse forskningsprosjektene. Det var slik jeg begynte å lese alt jeg kom over om medisinsk forskning i nazitiden i Tyskland, forteller Susan Benedict.

I 1996 fikk hun et stipend i medisinsk etikk og holocaust, som var sponset av US Holocaust Memorial Museum. Benedict begynte for alvor å forske på sykepleiernes rolle i det tredje riket. Hennes hovedfokus var eutanasiprogrammene.

For Linda Shields startet det hele da hun skrev en artikkel om effekten krig har på barn.

– Jeg kom tilfeldigvis over artikler om eutanasiprogrammene mot barn. Jeg tenkte med meg selv at dersom dette foregikk på sykehus, var sykepleiere nødt til å ha deltatt. Da var det bare å begynne å lete etter beviser på det, forteller Linda Shields.

Finnes lyspunkt

Begge professorene ble rystet over det de fant da de begynte å grave.

– Dess mer jeg finner ut, dess verre blir det. Heldigvis har det også dukket opp noen lysglimt. Som for eksempel historien om sykepleier Maria Stromberger. For en dame, sier Shields og utdyper:

– Stromberger var en sykepleier fra Østerrike som frivillig søkte om å få jobb ved sykehuset i Auschwitz. Det gjorde hun for å kunne smugle inn mat, medisiner og våpen. Hun hjalp fangene med å få smuglet ut brev, dagbøker og filmklipp slik at fangenes historier kunne bli fortalt.

Også Susan Benedict beskriver forskningsfunnene sine som horrible.

– Det er forferdelig å finne ut at sykepleiere har hatt en så aktiv rolle i å ta liv. Det var så å si ingen som ytret motstand mot å avlive fysisk utviklingshemmede og psykisk syke pasienter. De få sykepleierne som er blitt stilt for retten i ettertid, har stort sett blitt frifunnet, sier hun.

Kan skje igjen

– Er det sannsynlig at noe slikt kan skje igjen?

– Det ville være uhyre dumt av oss hvis vi tror at det som skjedde i Tyskland i Hitlers tid ikke kan skje igjen, sier Shields.

– Det er bare å lese om hva som foregikk i det USA-drevne fengselet Abu Grahib. Militære sykepleiere og soldater visste at fanger ble torturert, men de gjorde ingenting, sier Benedict.

Etter 50 år med etterforskning av hva som skjedde under andre verdenskrig, er det ikke funnet noen bevis for at de som nektet å utføre drap, ble skutt, satt i fengsel eller straffet på annet vis.

Susan Benedict fikk spesialtillatelse til å gå igjennom rettsreferatene i München og har samlet og oversatt til engelsk sykepleiernes forklaringer.

– Hvorfor er det gjort så lite forskning på sykepleiernes rolle i forhold til det vi vet om legene?

– Sykepleierne ble ikke sett på som «de ansvarlige». Sykepleie ble da som nå, vurdert å ha lavere status enn legeyrket. Dette er vel i endring ettersom stadig flere sykepleiere tar doktorgrader, forsker og jobber på alle nivåer i helsevesenet, sier Shields.

– Er sykepleiere interessert i å høre om den forskningen dere to har gjort på dette området?

– Ja, det er de. Jeg opplever at de er mest opptatt av å høre om det som skjedde under eutanasiprogrammene. Det henger nok sammen med at det er her sykepleierne utførte drap, sier Benedict.

Hun har selv intervjuet noen av de sykepleierne som jobbet i konsentrasjonsleirene under krigen. Men nå er det ikke så mange gjenlevende.

– Den eneste sykepleieren jeg vet om som fremdeles er i live, lever i Bratislava. Jeg har intervjuet henne to ganger. Hun har også stilt opp i et intervju for BBC. Da jeg sist snakket med henne i 2006, sa hun at dette var siste gang hun ville snakke om disse tingene, sier Benedict.

Ingen vet hvor mange sykepleiere som jobbet i konsentrasjonsleirene og som deltok i eutanasiprogrammene.

– Ettersom det foregikk på sykehus, og den største delen av arbeidsstokken er sykepleiere, er det nok mange som var involvert. Alle var nok likevel ikke med på å utføre drap, men visste hva som foregikk, eller bisto andre som utførte handlingen, sier Shields.

Hvordan startet det?

– Så hvordan kunne dette skje? De to sykepleieforskerne mener det er viktig å kunne litt om de politiske og samfunnsmessige strømningene på den tiden.

– Tidlig på 1920-tallet vokste det frem en eugenikkbevegelse. Den hadde mange tilhengere. Blant annet i alle de nordiske landene, USA, England, Australia og selvsagt Tyskland. Denne bevegelsen var en avart av Darwinismen. Opphavsmannen er blant mange regnet å være Francis Galton, Charles Darwins fetter, sier Shields.

Eugenikernes hovedfokus var ikke rase, men å stoppe gener fra fysisk eller psykisk syke å spre seg. Det var bare de friske som skulle få lov til å formere seg. Ut ifra dette ståstedet, forsvarte man å tvangssterilisere personer samfunnet ikke så på som smarte eller sterke nok til å føre sine gener videre. På den måten skulle man unngå at friske gener ble forsøplet. USA drev med dette nesten 20 år før Tyskland.

Å tvangssterilisere var Tysklands første skritt mot «å friskmelde det tyske folk». Neste skritt var å avlive handikappede og psykisk syke.

Fra sterilisering til eutanasi

Tankene rundt organisert eutanasi, var diskutert lenge før Hitler kom til makten. Etter første verdenskrig var dette noe som ble bredt diskutert i både juridiske og medisinske miljøer. Forskningsartikler ble publisert i både amerikanske og europeiske tidsskrifter som støttet dette synet. Tyskland var et fattig land etter krigen og inflasjonen enorm. Folk manglet arbeid og sultet.

I 1935 sa Hitler til dr. Gerhard Wagner at han ville innføre eutanasi så snart krigen startet. Hitler utsatte det tyske folk for massiv propaganda gjennom plakater, filmer og bøker som støttet ideen om «å ende liv som ikke er verdt å leve». Å holde liv i svært syke mennesker ble fremstilt som å gå imot den menneskelige natur.

En plakat som ble flittig vist, var bilde av en frisk og sunn tysker som bar en handikappet person på skuldrene. Teksten til plakaten lød: «Det er du som bærer byrden. En fysisk utviklingshemmet koster rundt 50 000 reichsmarks før han fyller 60.»

Også skolebøker inneholdt regnestykker hvor man skulle beregne kostnaden ved å ta vare på fysisk og psykisk syke.

– Det er viktig å ha dette med som et bakteppe når man leser om sykepleiernes holdninger og gjerninger på denne tiden, sier Susan Benedict.

– Var det bare tyskerne som drev uetisk forskning på denne tiden?

– Nei. Noen av de mest uetiske medisinske eksperimentene på denne tiden var det USA som stod bak. En lege drev eksperimenter hvor han forsket på svarte amerikanere med syfilis. Det ble også gjort det lignende forsøk i Guatemala, sier Benedict.

– Er det trender i dagens samfunn som man bør være på vakt over for? Frankrike har for eksempel foreslått å utvise romfolket.

– All diskriminering som skjer mot spesifikke grupper, er en forløper til at noe slikt kan skje igjen, sier Benedict.

(Kreditering plakat som vises over: United States Holocaust Memorial Museum)

Fra teori til mord

– Hitlers propaganda var effektiv. I det tyske samfunnet var folks holdninger til fysisk og psykisk utviklingshemmede blitt svært negativ. Foreldre følte skam over barn som var deformerte eller tilbakestående, sier Benedict.

Eutanasiprogrammet som ble opprettet for å kvitte seg med «uønskede» barn, sies å ha oppstått etter at en far tok kontakt med Hitler. Faren ønsket å få sitt tilbakestående barn drept. Hitler spurte sin personlige lege om å etterforske saken. Faren fikk sin vilje og barnet ble drept.

I 1936–1937 ble det opprettet en hemmelig komité som skulle registrere arvelige sykdommer. Alle nyfødte som hadde misdannelser skulle registreres. Leger, sykepleiere og jordmødre fikk ordre om å rapportere inn disse sakene til komiteen. To barneleger og en overlege ved en psykiatrisk institusjon skulle avgjøre hvilke barn som fikk leve og hvem som skulle avlives. Beslutningen ble tatt uten at legen traff barna.

Når dommerne hadde fattet sin beslutning, ble barna overført til en av rundt 30 barneavdelinger. Komiteen lovet foreldrene at barna ville få den beste medisinske pleie på institusjonen. Noen foreldre trodde de gjorde det som var best for barnet, og ga barnet fra seg. Andre måtte overtales av familiens lege, eller sykepleiere som dro rundt på familiebesøk.

Noen av barna komiteen hadde bestemt at skulle avlives, ble drept med medisiner ganske raskt etter at de hadde ankommet institusjonen. Andre ble med hensikt sultet i hjel, eller gitt en overdose Luminal (phenobarbital). Stoffet ble blandet i barnas mat hver morgen og kveld til de ble bevisstløse og fikk lungebetennelse. Andre barn igjen fikk injeksjonsblandinger av morfin og scopolamine.

Man regner med at rundt 5 000 barn ble drept under det såkalte barne-eutanasiprogrammet.

– Det fantes imidlertid noen som gikk ut og tok avstand fra euta nasiprogrammene. En av de mest fremtredende var August von Galen. Han var en katolsk biskop av Münster. Han holdt prekenerom det samfunnsmessige lavmål eutanasi- programmene holdt og det hellige ved ethvert liv. Noen steder i litteraturen sies det at Hitler ikke turde å sette ham i konsentrasjonsleir. August von Galen hadde en høy posisjon i den katolske kirken. I tillegg var han av gammel prøyssisk slekt, sier Linda Shields.

Fra barn til psykiatri

– Komiteen kom med et lovforslag i 1939 som de kalte destruksjon av liv som er uverdig å leve. Hitler ønsket å utvide eutanasiprogrammet til også å gjelde psykisk syke. Det skulle spare både penger og leger og sykepleieres kapasitet. De tre dommerne fikk flere kolleger. Det nye programmet fikk navnet T4, oppkalt etter kontorlokalene som lå i Tiergartenstrasse 4, i Berlin.

Det ble satt opp seks «drapssentre» i eksisterende psykiatriske sykehus: Grafeneck, Brandenburg, Hartheim, Sonnenstein, Bernburg og Hadamar.

Barne-eutanasiprogrammets drapsmetoder var ikke effektive nok når de psykisk syke skulle innlemmes. Dette var en mye større gruppe. For å effektivisere, ble det benyttet gass.

– Pasientene kom til «drapssentrene» i busser fra de lokale sykehusene, ofte fulgt av sykepleiere. De ble møtt av sykepleiere og ført til undersøkelsesrom hvor de gjennomgikk legesjekk, ble målt og tatt bilder av før de ble gasset i hjel i rom som lignet offentlige bad. Vi har et filmklipp som viser en sykepleier som fører en pasient til en slik undersøkelse, sier Benedict.

De fleste pasientene godtok sykepleiernes forklaring om at de skulle dusjes. Innen 1941 var over 70 000 psykiatriske pasienter drept. Senere ble disse «drapssenterne» brukt til å ta livet av utvalgte fanger fra konsentrasjonsleirene.

I 1941 stoppet Hitler de organiserte eutanasiprogrammene for voksne. Drapene hadde blitt offentlig kjent og motstand mot programmene kom fra enkeltpersoner og kirkesamfunn. Eutanasiprogrammet for barn fortsatte imidlertid uten stopp.

– Selv om det ble satt offisiell stopp i 1941, fortsatte leger og sykepleiere å ta livet av fysisk og psykisk syke voksne. Det var bare gassingen som ble stoppet. Leger og sykepleiere brukte i steden piller, injeksjoner eller sluttet å gi dem mat. Faktum er at flere pasienter døde etter eutanasiprogrammene ble stoppet, enn mens det pågikk, sier Benedict.

Sykepleiernes rolle

Etter at Hitler satte sluttstrek for det offisielle eutanasiprogrammet for voksne, endret fremgangsmåten seg slik at pasienten ankom «drapssentrene» midt på natten. Ansatte plukket ut dem som skulle drepes; de som ikke kunne arbeide, de som genererte ekstraarbeid for sykepleierne, døvstumme, alvorlig syke eller pasienter som generelt var urolige og udisiplinerte eller rett og slett irriterende. Etter at de var drept, ble det laget falske dødsattester og likene ble kremert. Familiene ble underrettet og kunne få en urne med deres avdødes aske levert. I virkeligheten inneholdt disse urnene aske fra mange personer som ble kremert samtidig.

Etter krigen ble nesten ingen sykepleiere stilt for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Et unntak er rettssaken i München i 1965.

– 14 sykepleiere stod tiltalt sammen med leger de hadde assistert. Bare sju av de fjorten sykepleierne uttrykte skyldfølelse for det de hadde vært med på, sier Benedict. I den vitenskapelige artikkelen «Nurses' Participation in the Euthanasia Programs of Nazi Germany», har Benedict tatt med følgende fortelling som sier noe om sykepleiernes arbeidsforhold:

Pleiepersonalet ved pediatrisk avdeling i Haar ble ledet av oversykepleier Emma D. og to yngre sykepleiere, Emma L. og Maria S. De ble alle tvunget til å sverge troskap til Hitler sammen med en taushetserklæring hvor de lovet å aldri snakke med noen om hva som foregikk i klinikken. I utgangspunktet trodde sykepleierne at det de var med på var vitenskapelig viktig. De bortrasjonaliserte de høye dødratene. Det var det man kalte kontrollerte tap. Noen sykepleiere søkte om overføring til andre sykehus fordi de syntes arbeidsoppgavene var urovekkende. Likevel syntes mange det var en nødvendig jobb de gjorde. En barmhjertighetshandling overfor stakkarslige mennesker som led. Sykepleiere som arbeidet i disse klinikkene fikk rundt 80 dollar ekstra i måneden i tillegg til lønnen. Denne ekstra betalingen ble kalt Smutzgeld (skitne penger). Legene kunne få ti ganger så mye. For å få jobben til å virke lettere, ble det holdt samlinger i vinkjelleren for å markere hvert femtiende drap. Da ble det feiret med vin og cider. (Burleigh 1994, s. 104-105)

Forskningsetisk veiskille

Andre verdenskrig regnes som den moderne forskningsetikkens grunnpilar, også innen medisinsk forskning. Bakgrunnen er blant annet de medisinske forsøkene som ble utført på fanger i konsentrasjonsleirene. Det ble et rettsoppgjør i 1947 hvor 23 leger stod tiltalt. I dommen som falt ble det nedfelt en kodeks kalt Nürnbergkodeksen. Den inneholder ti regler som skal forhindre at noe slikt kan skje igjen.

I Dachau ble fanger senket ned i isvann for å teste hvor lang tid det tok før de døde. De som overlevde, ble testet på hvordan de kunne varmes opp igjen. Resultatene fra disse forsøkene er ansett som grunnleggende behandling av nedkjølte pasienter. Bruken av resultatene er et stort etisk dilemma; hvordan skal man forholde seg til forskning som er utført på et slikt vis? Hvis kunnskapen er verdifull, skal man da overse den? spør Sigrid Skavli i en artikkel publisert i fagbladet Forskningsetikk.

– Hva vet vi at sykepleierne hjalp til med i konsentrasjonsleirene?

– Vi vet at de hjalp til under steriliseringsprogrammene i Ravensbrück, Auschwitz og noen andre steder. De deltok i Josef Mengeles tvillingprosjekter i Auschwitz og Birkenau. Noen SS sykepleiere ved Ravensbrück deltok i forsøk med polske kvinner som det ble utført amputasjoner og ortopedisk kirurgi på. Ellers var det i eutanasiprogrammene at sykepleiere deltok mest aktivt og direkte var med på å drepe, sier Benedict og Shields.

Foregår det fremdeles?

– Gjøres det uetisk forskning i dag?

– Dette er et veldig komplisert spørsmål. Sykepleiere gjør mye forskning i dag hvor informerte samtykke er viktig. Hele ideen om informert samtykke vokste ut av Nürnbergprosessen, og handlingene til dem som stod for retten der. Australia er i ferd med å ta fatt på en lovgivningsdebatt om frivillig eutanasi og assistert selvmord. Jeg tror sykepleiere trenger å bli informert om hva som skjedde i nazitiden slik at de kan gjøre balanserte vurderinger om hvor de står i saken, sier Shields.

– Jeg er enig med Linda. Belgia og Nederland har også lover på dette området som man bør følge med på, sier Benedict. Det finnes flere eksempler på uetisk forskning. I mange tilfeller har det gått lang tid før det er oppdaget. De ansvarlige blir sjelden stilt for retten. Her er noen eksempler:

1. oktober i år beklaget Hillary Clinton og helseminister Kathleen Sebelius at flere tusen friske mennesker fra Guatemala bevisst ble infisert med kjønnssykdommer for å teste ut virkningen av penicillin. Forsøkene skjedde årene 1946–1948.

Fra 1932 til 1972 ble 399 fargede arbeidere i USA plukket ut til å delta i et forskningsprosjekt. Målet var å observere det naturlige forløpet til ubehandlet syfilis. Prosjektledelsen, United States Public Health Service, gikk aktivt inn for å hindre at mennene fikk behandling for sykdommen. Da amerikanske aviser skrev om saken i 1972, ble forsøket stoppet. Men det var ikke før i 1997 at president Bill Clinton offentlig beklaget det som hadde skjedd.

Den amerikanske regjeringen utførte hemmelige strålingseksperimenter på mennesker fra 1944 til 1974. Plutonium ble sprøytet inn i sykehuspasienter, radioaktive kornprodukter ble gitt til utviklingshemmet ungdom, fanger og soldater fikk sine testikler gjennomstrålt og kreftpasienter ble utsatt for såkalt «total kroppsstråling». Forsøkene ble rettferdiggjort ut ifra argumenter om at også disse gruppene burde bidra i forsvaret av landet.

I Norge ble det nedsatt en komité som skulle granske påstander om at det foregikk uetisk medisinsk forskning med LSD, elektroder og radioaktiv stråling på mennesker i perioden 1945–75. I 2003 forelå rapporten og den konkluderte med at påstandene ikke kunne bekreftes.

I 1975 anbefalte Verdens legeforening opprettelse av uavhengige forskningsetiske komiteer som skulle vurdere all medisinsk forskning som gjøres på og med mennesker. Dette ble gjort i Norge. Det er også påstått at norske myndigheter hadde et intimt samarbeid med tyske nazileger tidlig på 1970-tallet. Målet var å utvikle norske dekompresjonstabeller. Norske myndigheter innledet og utviklet samarbeid med Institutt for Flymedisin i Bad Godesberg i Tyskland. Lederen for instituttet var dr. Siegfried Ruff. Under andre verdenskrig var han en sentral skikkelse og nazilege. Han og hans kolleger arbeidet med forsøk som kunne ha betydning for å redde piloter. For å se hvor ekstreme påkjenninger kroppen kunne tåle ble det brukt fanger, og over 80 døde som følge av skader de tyske naziforskerne påførte forsøksobjektene sine.