Cochrane – kunnskapens frie tre

Claire Glenton er direktør for den norske grenen av Cochrane som holder til hos Kunnskapssenteret i Oslo.

– Cochrane er først og fremst et oppslagsverk, ikke et verktøy for å ta beslutninger ved senga, sier Claire Glenton.

Det har gått 26 år siden den skotske legen Archibald Leman Cochrane døde. Han var motstander av at legene selv valgte behandlingsmetode etter eget forgodtbefinnende, og ønsket at helsetiltakene skulle være basert på mer objektive kriterier. Randomiserte kontrollerte studier var veien å gå, mente han, og skrev en bok om det.

Boken fikk sine tilhengere, og i 1993 dannet en gruppe leger og forskere, hovedsakelig fra medisinske miljøer i England og Canada, organisasjonen The Cochrane Collaboration, under ledelse av legen Iain Geoffrey Chalmers.  

– De var en gjeng med idealistiske 68-ere som var opptatt av det etiske og det uavhengige. De var ikke redd for å utfordre autoriteter og organisasjonen blir av enkelte kalt «the revenge of the nerds», sier Claire Glenton, direktør for den norske Cochrane-grenen.

Hun holder til i andre etasje hos Kunnskapssenteret i den gamle kvinneklinikken på det tidligere Rikshospitalet i Oslo.

Den norske Cochrane-grenen er på en måte podet på stammen til Kunnskapssenteret. De fleste som er involvert her har flere hatter, både i Kunnskapssenteret og i Cochrane. Glenton er for eksempel redaktør i to Cochrane-grupper og forfatter i en gruppe, i tillegg til direktør for en håndfull mennesker som utgjør den harde Cochrane-kjernen i Norge.

Uklar språkbruk

Glenton er sosialantropolog og mor til en gutt som har blitt så stor at han jobber som sykepleier ved St Olavs Hospital i Trondheim.

– Han ringer meg én gang i uka fordi han lurer på om han har tolket en eller annen systematisk oversikt fra Cochrane riktig. Det er fantastisk for meg, for da får jeg en kontakt der ute så jeg vet hva folk lurer på, sier Glenton på en umiskjennelig engelsk aksent som bryter mot en anelse bergensk.

Glenton junior kan for eksempel påpeke ordbruken.

– Vi formulerer oss ofte uklart, og blander gjerne «no evidence of effect» med «evidence of no effect». Noen ganger spør jeg om vi ikke bare kan si at vi ikke vet, men akkurat det er visst veldig vanskelig for forskere å si, forteller Glenton.

Akkurat dette har den norske Cochrane-gjengen gitt tilbakemelding om sentralt, og det er igangsatt arbeid for å forbedre språket. Glenton oppfordrer også sykepleiere om å gi tilbakemelding dersom de oppdager at en oppsummering er uklar eller at forfatterne ikke har målt viktige utfall.

– De kan ringe oss eller ta kontakt med gruppen som har stått for oppsummeringen. Det er en gjeng med stort sett omgjengelige mennesker.

To nettsider

På nettet finnes én nettside for organisasjonen (cochrane.org) og én for biblioteket med de systematiske oversiktene (thecochranelibrary.org).

Det er på biblioteksiden du kan søke hvis du lurer på om en medisinsk behandling eller et tiltak har effekt. Hvis du ikke er vel bevandret i stammespråket til det aktuelle forskningsfeltet, kan du velge «plain language»-oppsummeringene. Eventuelt kan du søke på Kunnskapssenterets nettsider og kanskje få en norsk oppsummering.

Så kan du få et uhildet svar, ubesudlet av farmasøytiske eller andre kommersielle interesser. Men akk, som oftest kommer svaret som gjør deg like vis som før: De fleste oversikter fra Cochrane konkluderer nemlig med «no evidence of effect», det vil si at forskerne er usikre på om en behandlingsmetode virker eller ikke.

Flaks da, at dette er en konklusjon som forskere liker å høre.

– At reviews viser at det trengs mer forskning på området, er faktisk en viktig argumentasjon å ha med når man søker om finansiering til studier, forklarer Glenton.

Sikrer kvalitet

– Hvordan vet dere at de over 28 000 bidragsyterne over hele verden er til å stole på?

– Vi kan aldri stole 100 prosent på forskningen, men å kontrollere at oppsummeringen blir gjort ordentlig er kanskje den viktigste jobben vår. Vi har gjort feil og lært underveis. Poenget blir å minimere risikoen for feil. Det gjør vi ved at forfatterne blir fulgt opp i flere ledd på en helt annen måte enn de blir i vanlige peer reviewed tidsskrifter. Vi har også utviklet en mer standardisert redaksjonell prosess enn vi har hatt før, sier Glenton.

Spin-off-produkter

– Hvordan kan sykepleiere best bruke Cochrane?

– Det er først og fremst et oppslagsverk, ikke et verktøy for å ta beslutninger mens du står ved senga. Cochranebiblioteket er på en måte moderskipet for den kunnskapen vi produserer.

Glenton nevner ulike sykepleiernettverk, plain language-oppsummeringer eller ulike blogger som spin-off-produkter fra dette biblioteket som kan være nyttige for sykepleiere.

– Et eksempel på en god blogg jeg bruker å lese, er «Evidentlycochrane.net», hvor de fleste av innleggene er skrevet av sykepleieren Sarah Chapman.

Chapan skriver om de siste Cochrane-oppsummeringene og kobler resultatene på en begripelig måte til praksis. Glentons sykepleier-sønn syntes for eksempel hennes januarinnlegg om at verken sølv, honning eller systemisk antibiotikabehandling hjelper i venøs leggsårbehandling, var interessant. Det brukes fremdeles mye sølvbaserte produkter i norsk sårbehandling, men forskningen gir altså ingen indikasjon på at det hjelper.

Sykepleiertips

– Har du andre eksempler sykepleiere bør kjenne til?

– Javisst, sier Glenton og drar fram fire ulike norske omtaler av Cochraneoversikter, printet ut fra Kunnskapssenterets sider.

De viser at fem dagers antibiotikakur kan være like effektivt som 10-dagers behandling for barn med lungebetennelse. At bruk av narresmokk ikke fører til mindre amming, at punktering av fosterhinnen trolig ikke forkorter fødselstiden og at sykepleiere trolig kan gi like god oppfølging til personer som trenger hiv-behandling som leger kan.

– Men Cochrane gir aldri noen anbefalinger, siden beslutninger må tas på grunnlag av flere forhold, blant annet pasientens ønsker og verdier, samt praktiske og økonomiske forhold, sier Glenton.

Logoen til Cochrane betyr noe helt spesielt. Se Claire Glenton forklare den her.