Savner god gammeldags medfølelse fra sykepleiere

Cecilie Hoxmark har brukt ti år av livet sitt på å prøve å bli gravid. For ni år siden, da hun var 40, ga hun slipp på drømmen om barn og fikk det mye bedre.

En av fire menn og en av seks kvinner i 45-årsalderen har ikke barn. Hoveddelen av dem er ufrivillige barnløse.

– Vi bærer på en stor, ensom sorg og er en gruppe som ikke helt blir sett, verken av samfunnet eller helsetjenesten, sier Hoxmark til Sykepleien.

Men hun mener samtidig det er usunt hvis vi skal dit at vi tenker at barnløshet er en sorg for resten av livet, som om livet ikke kan fylles av mye annet.

Prosjekt Åpenhet

Biologen har sagt opp jobben som medisinsk rådgiver i et legemiddelfirma og driver Prosjekt Åpenhet. Her har hun en podkastserie og holder foredrag om ufrivillig barnløshet (nettsiden er under arbeid, men Sykepleien legger inn lenke her så snart den er oppe).

I 2021 ga hun også ut en bok, Barnløs, om sine egne opplevelser, ispedd intervjuer og gjennomgang av forskningen på området.

«Der forteller hun blant annet om årene med IVF-behandling, om belastningen og skuffelsene, om forhold som gikk i stykker og om å miste barn i svangerskapet», står det i omtalen av boken.

– Den eneste resepten er å være åpen

Hoxmark vil nemlig at den ufrivillige barnløsheten skal snakkes mer om.

– Den eneste resepten er å være åpen, mener hun, og oppfordrer de barnløse selv til å ta et større ansvar for å fortelle omgivelsene om hvordan de har det, og ikke bare forvente å bli forstått.

«Det må være de barnløse selv som åpner opp og forteller om hvordan de har det, hva de faktisk står i og hvor sårende det er med ubetenksomme kommentarer. Vi kan ikke klage over andres manglende empati uten å bidra til at de faktisk forstår vår situasjon», skrev hun nylig i et leserinnlegg i Klassekampen.

– Like belastende som å få en alvorlig sykdom

Hoxmark vil at kunnskapen om hvor belastende det faktisk er, skal nå ut, særlig til helsepersonell.

– Forskningen viser at det er like belastende å være ufrivillig barnløs som å få en alvorlig sykdom. Det kan føre til depresjon og angst og at par går fra hverandre. Det er belastende både fysisk og mentalt. Likevel får ikke de ufrivillig barnløse noe offensivt støtteapparat rundt seg, slik de med en alvorlig sykdom får. Her er det ikke noe logikk.

– Hvordan har dine møter med sykepleiere vært?

– Helsepersonell generelt har ikke så mye kunnskap og føler nok at tematikken er vanskelig. I prosessen rundt IVF-behandlingen var det sykepleiere som var mitt første helsepersonell-møte på klinikken. Da gikk det veldig på det medisinske. Det kunne vært mer om hvor vi var som par og om hvor belastende det kan være å stå i denne behandlingen.

Mer empati

Hoxmark sier hun også savner mer empati fra sykepleiere som skal fylle ut skjemaer på ulike konsultasjoner.

– De spør om jeg har vært gravid og så spør de om jeg har barn. Noen slike samtaler kan bli vonde. Og det å krysse av på slike skjemaer kan oppleves sårende.

Cecilie Hoxmark har bak seg en traumatisk opplevelse fra IVF-behandlingen. Hun abortere trillinger i uke 17 og fikk ingen oppfølging etterpå, verken fra IVF-klinikken eller annet støtteapparat. Ingen ringte henne eller tok kontakt for å snakke om det hun hadde vært gjennom.

Hun tok selv initiativ til å oppsøke psykolog som hun betalte privat, og er i dag i stand til å snakke om hendelsen uten å bli helt satt ut.

– Når sykepleierne med spørreskjemaene får vite at jeg har vært gravid og ikke har barn, kunne de ha kommet med en anerkjennelse og si «jeg forstår det kan være ubehagelig for deg å svare på dette», og så kunne de gitt en forklaring på hvorfor de spør så inngående.

– Det er ikke så mye som skal til for at det ikke skal virke så kjølig. Jeg savner rett og slett litt god gammeldags medfølelse, sier hun.

Liten oppfølging under selve aborten

Da Hoxmark skulle gjennomgå senaborten med trillingene, ba hun om å bli flyttet til en annen avdeling enn fødeavdelingen. Det fikk hun ikke.

– Jeg syntes det var skikkelig påtrengende med alle lydene fra fødende bortover gangen. Jeg fikk vite av sykepleieren at jeg skulle anse meg som heldig som fikk ligge alene på rommet.

Sykepleieren sa de skulle gjøre sitt beste for at hun fikk ligge der alene.

– Jeg måtte gjennom tre aborter som tok et halvt døgn. Min opplevelse var at de kviet seg for å komme inn på mitt rom. Det var heller ingen som kom innom og sjekket, annet enn da jeg dro i snora fordi vannet gikk.

– Skulle stoppet før

Hoxmark mistet trillingene sine den 28. mars 2010. Allerede i august var hun i gang igjen med nytt IVF-forsøk.

– Det var ikke bra, det var jo altfor tett. Jeg hadde ikke bearbeidet noe og var ikke til stede. Jeg husker de tullet med noe på klinikken og at jeg begynte å gråte. Ingen snakket om hvordan forrige forsøk hadde gått.

– Skulle du ønske noen hadde stoppet deg før?

– Ja, det siste forsøket der skulle jeg ønske jeg ikke tok. Jeg var ikke i stand til å ta den avgjørelsen selv. Jeg kan ikke huske at noen rådet meg til å vente, men på den annen side kan det hende jeg ikke var i stand til å ta imot den beskjeden.

Fant en ny retning

I 2013 forlot mannen til Hoxmark henne. Da hadde de forsøkt å adoptere uten at det ble noe av.

– Jeg måtte akseptere det, og så måtte jeg dra meg selv ut av de tankene at livet mitt skulle handle om mann og barn. Jeg måtte rett og slett finne meg nye interesser.

Hoxmark meldte seg på en haug med kurs de neste årene. Malekurs, klatrekurs, terrengsykkelkurs, kajakk-kurs, teaterkurs, MC-lappen for å nevne bare en brøkdel.

– Da traff jeg plutselig veldig mange folk som levde helt andre typer liv enn det jeg hadde sett for meg.

I dag klarer Cecilie Hoxmark å nyte livet slik det har blitt for henne.

– Jeg setter mer pris på den friheten som et liv uten barn gir.

Andre barnløses møter med sykepleiere

Gjennom Prosjekt Åpenhet har Cecilie Hoxmark samlet historier fra andre ufrivillig barnløse om deres møter med sykepleiere. Her er noen av dem:

Kvinne etter fertilitetsbehandling:

– Da det ikke var flere egg igjen og jeg innså at jeg ikke kom til å få egne barn, sa sykepleieren til meg at nå kunne jeg jo bare leve som normalt igjen. Jeg opplevde det som svært lite empatisk. Normalen for meg som jeg hadde sett for meg, var å bli mor.

Kvinne som måtte fjerne livmoren:

– Drømmen om barn fikk et endelig punktum med fjerning av livmor. Jeg våknet opp etter operasjonen på et tomannsrom, og den unge moren i den andre sengen fikk besøk av sine to små barn.

– God sykepleie kunne handlet om romplassering og kanskje generell forståelse av sammenheng mellom sorgreaksjon og barnløshet. På gynekologisk avdeling bør kunnskap om barnløshet være forventet kompetanse. Helt konkret kunne det kommet til syne i empati, forståelse og hensyn.

Kvinne under fertilitetsbehandling:

– De fleste av sykepleierne gjorde sitt beste og ga meg de mest menneskelige møtene gjennom prosessene. Likevel har også englene i hvitt litt å gå på. Jeg kan bare snakke for meg selv, men det jeg savnet var ekte ærlighet. Jeg skjønner godt at målet er å gi håp, men det jeg hadde behov for, var sannheten. Sannheten om hvor stor eller liten sjanse jeg hadde for å kunne bli gravid.

– Den sannheten ga ingen lege meg. På tross av utallige spørsmål ville eller kunne ingen leger fortelle meg i klartekst hvor stor muligheten var. Det gjorde heldigvis en sykepleier. Ut av det blå sier en av de mange som hjalp meg: «Jeg ser jo i journalen din at du har 5 prosents sjanse til å bli gravid, så jeg skjønner at det er tøft.»

– 5 prosent! INGEN hadde nevnt at det å bli gravid var nær sagt umulig for meg. Det gjorde heldigvis en fantastisk fin sykepleier. En sykepleier som samtidig luftet sin egen frustrasjon over å ha umenneskelig liten tid til hver enkelt pasient. Så liten tid at hun vurderte å slutte.

– Så alt i alt, sykepleiere gjør en fantastisk jobb på IVF-avdelinger, men gi oss sårbare sjeler litt mer tid og enda mer ærlighet.