Jeg er Luca

Nå er han ikke lenger gutt, men mann, 26 år.

I brevet han nylig fikk fra NAV, sto det noe annet: «Du er en singel kvinne på 26 år».

– Jeg blir så j**ig forbannet. Jeg føler meg tråkka på, sier Luca Espseth.

Han sitter inne i en sommerstille fakultetshall på Blindern i Oslo. Har nettopp levert eksamensoppgave i feministisk vitenskapsteori. Også der møtte han virkelighetsoppfatninger rundt kjønn som fikk ham til å steile.

For Luca har tenkt nøyere over kjønn og kjønnsidentitet enn de fleste. I passet står det at han er kvinne. Da han ble født, falt han inn i kategorien pikebarn. Selv om kroppen så ut som en jentes, følte han tidlig at det ikke stemte.

I hans selvbilde var det ganske enkelt: Han var gutt. Omgivelsene, både de aller nærmeste og de overordnete systemene, var ikke enige. Han var jente.

Ensom prosess

– Jeg leste mye om kjønnsbekreftende behandling på egen hånd. Så mannet jeg meg opp og gikk til fastlegen da jeg var 18. Hun visste ikke så mye om dette, så jeg måtte fortelle henne hva jeg trengte:

– Jeg trengte en henvisning til GID-klinikken på Rikshospitalet. For å få det, måtte jeg først til psykolog.

– Hos psykologen var det mye det samme – lite kunnskap, og jeg måtte forklare hva jeg trengte. I dette tilfellet var det en bekreftelse på at jeg ikke var psykisk syk, forteller han.

– Etter åtte måneder fikk jeg time hos spesialsykepleier på Rikshospitalet.

Psykiatrisk diagnose

Transseksualisme er en av svært få psykiatriske diagnoser som behandles endokrinologisk og kirurgisk.

Resultatet av hormonbehandling med testosteron er omfattende: Huden blir grovere, fettet omfordeles slik at skuldrene blir bredere og hoftene smalere, muskelmasse og skjeggvekst øker, klitoris forstørres, menstruasjonen opphører og stemmeleiet senkes.

Endring av personnummer gjøres først når testikler eller eggstokker er fjernet.

Det vil si at Luca må gjøre kirurgiske kjønnskorrigerende inngrep for å kunne få et nytt juridisk kjønn.

Ikke maskulin lesbe

Han hadde mannet seg opp.

Likevel var han nervøs da han gikk gjennom glassgangen mot GID-klinikken – Gender identity Disorder på Rikshospitalet.

Han visste at han måtte velge de riktige ordene. På forhånd hadde han snakket med andre i samme situasjon.

Noen av dem hadde fått diagnosen de ønsket: ICD-10 (F64.0). De kunne sette i gang med etterlengtet kjønnsbekreftende behandling.

Andre hadde fått avslag og var bunn fortvilet.

– Det var en rar situasjon. Jeg måtte overbevise sykepleieren om at jeg hadde diagnosen. Diagnosen vil åpne for fysiske endringer av kroppen min. Men på vurderingstidspunktet var det kun hva jeg sa og hvordan jeg sa det som hadde betydning. Jeg følte veldig på ubalansen i makt. Jeg definerte meg som mann. Og fikk blant annet spørsmålet om jeg kanskje bare var en maskulin lesbe?

– Ikke at det er noe galt i å være maskulin lesbe, tilføyer han raskt.

– Men det er ikke jeg.

Måtte juge

Han må ha snakket godt for seg, for da han gikk ut av døren til samtalerommet, var han trodd.

Psykologen mente han var en F64.0.

Men, innrømmer han nå, med diagnosen vel i havn, han måtte juge litt.

– Jeg sa at jeg ønsket full kirurgisk behandling.

Det ville han egentlig ikke, men de han hadde snakket med på forhånd, og opplevelsen der og da, tilsa at det var enklere å bli trodd om han var villig til å ta skrittet, bokstavlig talt.

– Jeg følte et press fra helsepersonell om å ønske å fjerne eggstokkene og brystene. I tillegg er det nødvendig for å kunne endre juridisk kjønn, så det er også et press på overordnet systematisk nivå. Men puppene mine er uansett små, og eggstokkene plager meg ikke i det daglige. Jeg ville ikke bli kastrert, men for å kunne få et nytt juridisk kjønn, må jeg det. Så jeg sa at jeg ville det.

Dette opprører Luca.

Kroppens hemmeligheter

– Vurderer du å bli gravid mann?

– Vel. Det er ikke noe jeg spesielt ønsker. Men om jeg skulle få en kjæreste uten eggstokker, så ja, kanskje. Jeg ser praktisk på det. Jeg vil i alle fall ikke bli fratatt muligheten, sier han og drar i den svarte T-skjorta.

Det er ikke til å unngå at Luca blir konfrontert med kroppens hemmeligheter langt oftere enn de fleste andre.

– Skal jeg ha med meg noen hjem fra byen, må jeg fortelle at jeg er mann uten penis. De fleste tar det veldig fint. I mitt miljø er heldigvis toleransen for ulikhet stor. Men jeg skulle ønske kjønn ikke var så viktig, sier han, og er over på det som irriterer ham mest av alt:

– Det heteronormative blikket gjennomsyrer alt.

Opprør

Til sykepleiere har han en oppfordring: Tenk forbi kjønn. Transseksualitet er ikke så vanlig, men også homofile sliter ofte med kjønnsidentiteten.

– Jeg tror både spiseforstyrrelser, selvskading og andre «flink pike»-reaksjoner kan leses som et opprør mot den massive kjønninga vi blir utsatt for. Vi har liksom likestilling og alt er greit her i Norge. Det er feil. Det er mye en jente ikke kan gjøre. Og motsatt. Jeg har følt begge deler på kroppen. Med et uttrykk som kvinne, ble jeg oppfattet som hard og følelsekald. Nå som jeg ser ut som mann, blir jeg tillagt å være følsom.

– Som mann forventes det at jeg skal bære alt mulig hele tiden. Og menn gir meg ikke klemmer lenger. Folk tenker dessuten det er greit å anta at jeg liker damer.

– Jeg har vært den samme hele tiden. Det forteller meg at det kjønnslige spillerommet er lite. Ved å være mann med vagina har jeg gitt meg selv større rom.

Skjegg på vei

– Men om du ønsker at kjønn skal være irrelevant – hvorfor gjøre noe så inngripende som å endre kjønn?

– Nå har jeg som sagt ikke endret kjønn. Jeg har oppfattet meg som mann hele tiden. Ellers er dette et spørsmål jeg møter hele tiden. Svaret mitt er: Samfunnet er ikke slik jeg skulle ønske det var. Derfor møter jeg hele tiden disse forventningene som er knyttet til kjønn.

– Etter hvert blir det temmelig slitsomt hele tiden å svare ut fra at du er kvinne, når du ikke oppfatter deg som det. Et første steg er å gjennomføre hormonbehandlingen, som endrer stemmeleie og utseende. Få skjegg og sånt, sier han og gnir seg på haka.

Apoteker i stuss

– Mitt andre mål er å få nytt juridisk kjønn.

– Hvilken betydning har juridisk kjønn?

– Det er det kjønnet som står i passet, for eksempel. Jeg var nylig i India, og måtte forklare meg flere ganger. Jeg ser ut som mann, det står kvinne i passet. Det samme når jeg skal hente en pakke på posten, eller uansett når noen må slå opp i folkeregisteret for å bekrefte at det er meg de snakker med.

– Ja, jeg har til og med blitt konfrontert med det på apoteket, da jeg skulle hente ut testosteronet mitt. Apotekeren tastet inn opplysninger – fødsels- og personnummer, kikket på ham over skranken og skrev mann. Programmet ville ikke godta det, og brøt sammen. Da Luca skjønte hva problemet var, måtte han spørre om apotekeren hadde noen tanker om hvorfor han hentet ut testosteronet?

Det er mange situasjoner hvor kjønnsproblematikken møter Luca. Hva skjedde forresten med den unge single kvinnen i brevet fra NAV?

– Saksbehandleren var grei når jeg forklarte situasjonen. Så nå står det at jeg er en 26 år gammel singel mann i stedet, sier han og smiler.

FAKTA: