Ikke kødd med fødselsomsorgen

Jeg var 22 og alene. Eller vi var jo to, jeg og dette barnet som jeg hadde forsøkt å distansere meg fra under hele graviditeten. 

Fødselen var kaotisk, smertefull, langvarig og endte med tang og deretter vakuum. Barnets hjerterytme falt. Jeg blødde to liter. Plutselig var det fryktelig mye folk i rommet. Katastrofekeisersnitt ble sagt. Jeg lå bikket bakover i senga, med beina ut til hver side. Jeg ble klippet i vulva uten noen form for smertelindring.

Beina mine ble holdt, og jeg husker jeg sparket etter dem som hjalp meg. Jeg dissosierte, og var ikke lengre i fødsel – men 19 år og ble voldtatt. Jeg husker ikke mer før barnet ble lagt på magen min – og jeg – jeg skjøv ham bort. 

Min første fødsel er et traume

Ingen snakket med meg om min fødselsopplevelse etterpå. Jeg og min sønn ble sjekket for det somatiske, og tre dager etterpå vraltet jeg, med barnet i armene og sår på så mange slags vis, ut fra sykehuset. 

Jeg elsker min sønn og er så glad for at jeg valgte å få ham. Jeg er evig takknemlig for jordmødre og leger som berget både mitt og min sønns liv den dagen. Og for familie som hjalp og hjelper oss fortsatt. 
Min første fødsel er likevel et traume, og det skapte en re-traumatisering av tidligere overgrep. Selv 23 år etter klarer jeg ikke å skrive om denne erfaringen uten å gråte på flyet her jeg sitter. Forskning viser at kvinner med demens kan glemme mye – men fortsatt huske sine fødsler. 

Denne teksten er ikke skrevet for å skremme. Ikke for å klage. Norge er verdens tryggeste land å føde i. Uten vår helsetjeneste hadde jeg kanskje blitt én av dem jeg har funnet igjen og igjen i slektsbøker: «død i barsel». I mange deler av verden, også i dag, er slike utfall fortsatt vanlige.

Fødsler former mors helse

Det handler ikke egentlig om hjemmefødsler eller doulaer, eller hvorvidt fødsler bør være «naturlige». Det handler om utrygghet. Om relasjoner og kontinuitet. Om sykehus som ikke setter av tid til jordmødrenes omsorg for kvinnen – før, under og etter fødsel. Hvordan skal de kunne gjøre jobben sin når de må springe mellom flere kvinner som er i aktiv fødsel? 

Jordmødrenes omsorgslogikk passer ikke inn i dagens medisinske og økonomiske logikk. Fødsler er mer enn prosedyren fødsel. Minst 30 års forskning har vist at omsorg er ikke «kjekt å ha», men helt nødvendig for overlevelse. Omsorg reduserer risiko for medisinske inngrep under fødsel. Omsorg har betydning for mors helse under fødsel, for tilknytning til barnet, for seksuell helse og senere samliv. Fødsler former mors helse – resten av livet. 

Vi er i 2025, og vi erfarer nedbygging av kvinners fødetilbud. Økonomisk effektivisering av sykehus uten skjerming av fødetilbud. Utdanningsstillinger for jordmødre tas ned, selv om Norge mangler jordmødre. ABC-klinikken i Oslo ble lagt ned. Avstand for fødekvinner til sykehus blir stadig lengre.

Dette er strukturell nedprioritering av kvinners behov – og av kvinnefag som sykepleie. Faglig forsvarlighet handler ikke bare om medisinsk behandling, men også om omsorg. Som Emma Holten skriver i «Underskudd – verdien av omsorg»: hvis arbeid ikke kan telles, settes verdien til null. Omsorgens verdi settes dermed til null. Men vi vet bedre. Vi har alle kjent den – fra familie, venner og helsepersonell. Profesjonell omsorg gir det grunnlaget vi trenger for å starte et nytt liv og for å klare å gi både oss selv og andre gode liv.

Min redning ble morsfølelsen – og Lotta

Lotta var jordmor i det psykososiale teamet på fødepoliklinikken, UNN (Universitetssykehuset Nord-Norge). Jeg ble henvist dit i min neste graviditet, etter å ha bedt om keisersnitt. Lotta spurte tidlig: «Har du vært utsatt for overgrep?» Jeg hadde aldri snakket om det før. 
Hennes forskning viste sammenheng mellom tidligere overgrep og vanskelige fødsler. Utdrivningsfasen varer lenger hos kvinner med slike erfaringer. Det er viktig kunnskap – for jordmødre, kvinner, rettsvesen, arbeidsgivere og politikere. 

I seks måneder gikk jeg til Lotta, noen ganger alene og noen ganger sammen med mannen min. Vi ble enige om at jeg forsøker en vaginal fødsel. Og vet dere hva? Det gikk fint. Akkurat slik det skal – med smerte som nesten glemmes idet barnet blir lagt på brystet. 
Og det gjør meg egentlig forbanna. 

Vi trenger flere som Lotta. Vi trenger flere jordmødre. Vi trenger lønns- og arbeidsvilkår som gjør at de blir i yrket. Vi trenger fagutvikling og forskning – og vi trenger at forskningen faktisk brukes. Vi trenger helsevesen og beslutningstakere som forstår at omsorg ikke er valgfritt. 

Omsorg har verdi. Alltid. 

Innlegget ble først publisert i Nordlys.