Økt press på pårørende utfordrer velferdsstaten

«Ikke stikk fra ansvaret», skriver fysioterapeut Martin Moum Hellevik i en kronikk i NRK Ytring. Hellevik henvender seg til mennesker som er pårørende til eldre mennesker med behov for hjelp fra helsevesenet. 

Hellevik hevder at pårørendes innsats og engasjement synker fortløpende med pasientens alder og at løsningen er en kulturendring blant pårørende. 

Påstandene om at pårørende stikker fra ansvaret, baserer han på observasjoner han har gjort seg i sin praksis som fysioterapeut. 

Utsettes for en rekke helseplager

Som sykepleiere og forskere innen helsevesenet har også vi møtt mange pårørende. Pårørende som opplever å bli møtt med skepsis, moralisering og avvisning i møte med hjelpeapparatet, særlig hvis de forsøker å involvere seg. Pårørende som sjonglerer oppfølging av syke foreldre med oppfølging av egne barn og krevende arbeidssituasjoner. 

Det dreier seg om pårørende som ikke kan ta imot hjelp for egne helseproblemer fordi de ikke kan la sin nærmeste være alene. Pårørende som er så fysisk og emosjonelt slitne at de er i ferd med å falle fra hverandre. 

Omfattende forskning viser til at pårørende som står i store omsorgsoppgaver, er utsatt for en rekke helseplager. Hvis løsningen på dagens helseutfordringer er å tyne pårørende enda mer kan man fort få enda flere pasienter enn man hadde trengt. 

Pårørende stikker ikke av

Siden slutten av 1980-tallet har statlige myndigheter hatt ambisjoner om at pårørende bør, men også skal få mulighet til å bidra inn i den offentlige eldreomsorgen. Dette viser seg i dag som en uttalt forventning om at pårørende skal bidra, men også i hvordan tjenester tildeles i forbindelse med søknader om tjenester som for eksempel hjemmesykepleie eller sykehjem. 

I veldig mange tilfeller vil kommunen tildele tjenester med bidrag fra pårørende som et premiss. Det er ikke nødvendigvis et tilfelle av «tvang» fra kommunens side, men et samarbeid hvor de nærmeste pårørende som kan og vil, får mulighet og en forventning om å bidra. 

Vi vil i motsetning til Hellevik påstå at pårørende ikke stikker fra sitt ansvar, tvert imot. Både forskning (og vår anekdotiske erfaring) tilsier at pårørende vil, kan og gjør alt de kan for å bidra overfor aldrende foreldre. 

Kvinner tar den største børen

Helleviks syn på pårørende er snevert og tilslører en rekke viktige dimensjoner som klasse og kjønn. Det har for eksempel vist seg at dersom den pårørende er en kvinne, er det sannsynlig at hjelpen som tildeles, blir mindre i omfang enn hvis vedkommende er en mann. 

Hellevik foreslår at pårørende, som da mest sannsynligvis er en datter, «skal flytte inn til mamma en periode og hjelpe til». En slik påstand tilslører de andre forpliktelsene vedkommende har. Hva med ektefelle, barn eller barnebarn? Hvordan skal dette balanseres med en eventuell arbeidssituasjon? Skal datteren eller sønnen ta seg fri fra jobb? Hvordan skal vedkommende håndtere tapt inntekt og pensjonssparing? 

Kvinner er allerede pensjonstapere i Norge, noe som egentlig tilsier at kvinner bør jobbe mer, ikke mindre.

Da eldreomsorg ble en offentlig finansiert og organisert tjeneste i etterkrigstiden, var en av gevinstene at kvinner fikk økt tilgang til betalt arbeid, både i form av relevante arbeidsplasser for kvinner, men også ved at de i prinsippet ble frigjort fra private forpliktelser for å utøve ubetalt omsorgsarbeid. Det er dog en kjensgjerning at kvinner fortsatt tar den største delen av den uformelle omsorgen. 

Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn, og hvis noen skal ta «fri» fra jobb for å ta vare på far – så er det vel mest økonomisk gunstig for familien at det er kvinnen som påtar seg det ansvaret?

Presset øker på pårørende

Som statlig autorisert fysioterapeut og derved representant for den norske velferdsstat som har sitt fundament i sosialdemokratiske verdier, bør Hellevik reflektere over hvorfor vi har en velferdsstat. Idealer som universalisme, egalitarisme og likestilling er alle idealer vi som utøvere, forskere og undervisere innen helse bør verne om – ikke motarbeide. 

Velferdsstatlige tiltak har ført til mindre økonomiske, sosiale og kjønnsmessige forskjeller i Norge. Økt press på pårørende i form av en stadig høyere terskel for tildeling av omsorgstjenester til eldre (det skjer også) og moralsk utsagn à la Hellevik truer den norske velferdsstaten teoretiske idealer og dens status som kvinnevennlig og utjevnende.

Neste gang Hellevik opplever at pårørende «stikker av fra ansvaret», vil vi utfordre ham til å utforske hva som kan være bakenforliggende årsaker til hans observasjoner. Er det noen strukturelle forhold som utfordrer den pårørendes evne til å bidra, som for eksempel lav inntekt eller manglende tilrettelegging hos arbeidsgiver? Er det noen relasjonelle forhold mellom far og datter som utfordrer viljen til å bistå? (Listen kunne vært lengre). 

Veien til et bedre samarbeid mellom helsevesenet, pasienten og pårørende vil ikke oppstå ved fordømmende ytringer, men med utstrakt bruk av forståelse og dialog.