Vi er ikke forberedt på å håndtere en økende andel eldre med innvandrerbakgrunn

Helsetjenestene representerer en sentral arena for integrering. De behandler pasienter med minoritetsbakgrunn og ansetter mange personer med forskjellige bakgrunner. 

Det rettes ofte mye oppmerksomhet mot barn og ungdom i offentlige strategier, med god grunn. Men det har vært mindre søkelys på hvordan vi skal tilpasse våre tjenester til behovene til eldre med minoritetsbakgrunn. 

Eldre med en migrantbakgrunn utgjør i dag cirka 5 prosent av hele befolkningen over 70 år. Dette tallet vil øke til 25 prosent i 2060. 

Utfordringer med tjenestene

Oslo er kommunen med desidert flest eldre med migrantbakgrunn. Den har i dag fem ganger så mange over 60 år som Bergen, som har den nest høyeste andelen.

Bydelene i Oslo sentrum og Søndre Nordstrand har henholdsvis 42 og 34 prosent eldre med migrantbakgrunn. De er blant bydelene med flest eldre av denne gruppen.

Heldigvis har helsetjenesten færrest tilfeller av diskriminering sammenliknet med andre arenaer som politi eller arbeidsmarkedet. Men både pasienter og pårørende opplever ofte utfordringer i kontakt med tjenestene. 

Pasientene får ikke alltid oppfylt ønsket om behandling av en person av samme kjønn. De får ikke alltid tolk når de trenger det, og de gruer seg til å komme på sykehjem. De er bekymret for ensomhet og at tradisjoner knyttet til mat og sosial kontakt ikke blir ivaretatt på institusjon.

Vil fremstå som den gode innvandreren

Når vi snakker med ledere på sykehjem, svarer de ofte: «Vi har bare én person på avdelingen.» Men fordelt på alle avdelinger blir det mange. I lys av integrering kan det diskuteres hva man skal legge i det for mennesker som har levd mesteparten av livet sitt og skal på institusjon, men felles boenheter er trolig bedre enn egne avdelinger for flere av dem med minoritetsbakgrunn. 

Eldre og pårørende ser nemlig ut til å være mest opptatt av besøk fra familien og ønsker heller opphold på institusjon i nærmiljøet. 

De foretrekker også hjemmetjenester fremfor institusjonsopphold siden de da kan være i sitt eget hjem så lenge som mulig. Dette er i tråd med intensjonen om at eldre generelt skal få hjelp i hjemmet. 

Ofte vil pasientene prøve så godt de kan å unngå å bli oppfattet som «innvandreren» og å bli assosiert med bestemte minoritetsgrupper, siden de forstår at det kan medføre stigmatisering. Når de opplever diskriminering eller har hatt dårlige erfaringer med helsetjenesten, bagatelliserer de det for å fremstå mer som den «gode innvandreren», det vil si at de «ikke klager» og ikke vil fremstå som «overfølsomme».

Må tilpasse helsetjenestene

Dette dreier seg om tillit til tjenestene og helsepersonellet. Spørsmålet er hvem som avgjør når og i hvilken grad du er integrert nok til å fortjene å bli kalt pasient fremfor innvandrer i helsetjenesten. 

For ordens skyld: Oslo kommune er i ferd med å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å tilrettelegge for god eldreomsorg for minoritetsgruppene. Men dette arbeidet er bare i startfasen.

Tilbake til integrering: Begrepene integrering og tillit har en ting til felles, at prosessen er gjensidig. Ensidig tilpasning er assimilering, ikke integrering. Tillit som ikke blir gjengjeldt, er mistillit. 

Det er derfor viktig at tilpasning av helsetjenestene tar utgangspunkt i brukerens behov for å skape tillit til tjenestene og bedre integrering.

Denne teksten er basert på et innlegg i forbindelse med lanseringsseminaret «Integreringsstemmen» ved Oslomet – storbyuniversitetet.