Jeg kjempet for livet hans mens andre sto og så på

Mandagen startet som en annerledes dag for meg. Jeg hadde studiepermisjon for å ferdigstille masterstudiet mitt og tilbrakte dagen hjemme. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Hadde det ikke vært for det, ville jeg vært på jobb som alle andre mandager. 

Mens jeg nøt en sen lunsj, ble jeg plutselig revet ut av hverdagen av et skrik utenfor huset. Da jeg kikket ut, så jeg naboen min ligge livløs på bakken med kona noe panisk ved hans side. Instinktivt løp jeg ut, og det tok ikke lang tid før det sto klart for meg: Han hadde hjertestans.

Folk var likegyldige

Kona hadde allerede kontaktet AMK (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral), og ambulansen var på vei. På telefon hadde de opplyst at hjelpen ville være fremme om omtrent fem minutter. Jeg startet umiddelbart hjertekompresjoner og fortsatte uten opphold. Situasjonen var akutt, og jeg handlet på autopilot drevet av vissheten om at hvert sekund telte.

Men det som sjokkerte meg mest denne dagen, var ikke selve nødssituasjonen. Det var likegyldigheten rundt oss. Mens jeg presset hendene mine mot naboens brystkasse i et forsøk på å redde livet hans, fortsatte andre som om ingenting hadde skjedd. 

Naboen noen meter unna måkte snø, helt upåvirket. Tvers over veien sto en mor med sine to barn og så på gjennom vinduet som om dette var underholdning å betrakte på trygg avstand. En mann gikk forbi med hunden sin og hastet av gårde uten engang å spørre om vi trengte hjelp. Det så ut som at hunden ønsket å hjelpe mer enn eieren. 

Hvorfor reagerer vi ikke? Hvorfor bryr vi oss ikke?

Hvert sekund teller

Det er mulig de tenkte at noen andre allerede hadde kontroll. Kanskje de følte seg hjelpeløse eller var redde for å gjøre noe galt. Men sannheten er at den største feilen du kan gjøre i en slik situasjon, er å ikke gjøre noe. Selv det minste bidrag kan utgjøre en forskjell mellom liv og død. AMK veileder deg gjennom alt du trenger å gjøre – du trenger ikke være ekspert for å hjelpe.

Etter omtrent fem minutter ankom en akuttbil fra helsetjenesten med én mann om bord. Han satte raskt i gang med å kople på elektroder og gi elektriske sjokk mens jeg fortsatte med hjertekompresjoner. Dette ga dessverre ikke umiddelbare resultater. Han begynte så å gi innblåsinger og oksygen til naboen samtidig som jeg fortsatte med hjertekompresjonene.

Noen minutter senere kom flere nødetater til stedet – inkludert brann- og redningspersonell, ambulanseteam, politiet og til slutt luftambulansen. Jeg ble byttet ut av en fra brann- og redningsteamet som tok over kompresjonene.

Da jeg gikk hjem igjen, kom reaksjonen. Jeg var mentalt utmattet etter å ha stått utendørs og utført hjertekompresjoner på naboen. Kort tid etterpå banket det på døren min. Tre politibetjenter sto der og kunne fortelle at de hadde fått i gang hjertet til naboen og at han ble fraktet til sykehuset. De understreket at det var min tidlige innsats som hadde gitt ham denne sjansen og at jeg hadde gjort en svært god jobb. Det var både emosjonelt og overveldende å høre.

Lær deg førstehjelp

Dessverre fikk jeg senere vite at naboen gikk bort på sykehuset en uke senere. Han fikk i hvert fall den hjelpen han fortjente da han falt om og med det muligheten til å kunne overleve. Det gir meg en viss trøst.

Det som skjedde, har satt dype spor. Hva om jeg ikke hadde vært hjemme den dagen? Ville naboen fortsatt ha fått den livsviktige hjelpen i tide? Ville noen av de som sto og så på fra vinduene, eller som passerte uten å stanse, tatt ansvar? Kanskje. Kanskje ikke. Jeg tror dessverre ikke det.

Denne hendelsen har fått meg til å reflektere dypt over vår rolle som medmennesker. Hva om det var deg som falt om? Ville du ikke ønsket at noen – hvem som helst – kom deg til unnsetning? I en nødssituasjon er vi alle ansvarlige for hverandre. Vi kan ikke anta at «noen andre» tar seg av det, eller tenke «nødetatene kommer vel straks». Det er sekundene som teller. Sekunder du kan avgjøre om noen skal få muligheten til å overleve eller ikke. 

Det som skjedde denne mandagen, har gjort meg både takknemlig og trist. Takknemlig for at jeg kunne bidra, men trist over likegyldigheten jeg opplevde rundt meg. Min oppfordring til deg som leser dette er klar: Våg å bry deg, og sett deg inn i hjerte- og lungeredning. En dag kan det være du som står der og trenger at noen tar ansvar.

La oss skape et samfunn der vi bryr oss om hverandre – ikke fordi vi må, men fordi vi vil.

Fred over minnet til min nabo.