Alt jeg ønsker meg til jul, er en psykiater

I år er ønskelisten sendt tidlig til julenissen. Den ble sendt allerede i sommer.

21 ansatte ved sengepost Psykose i Seljord er i omstilling fordi det ikke har lyktes så langt å rekruttere en psykiater. 21 mennesker som bor og lever i distriktet. 21 forskjellige liv og skjebner og ikke minst alle pasientene som nyter godt av det distriktsnære tilbudet seksjonen kan tilby til en gruppe mennesker innen psykiatrien. Psykosepasientene er av de mest sårbare.

Det har vært lett langt og lenge for å finne det rette mennesket som ønsker å tiltre denne stillingen. Som tillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund smerter det meg stort at mangelen på ett eneste hode kan legge en hel lokasjon død og flytte på 21 andre høyst kompetente fagfolk. Og det smerter et sykepleiehjerte.

Har man forsøkt godt nok?

Du – psykiater – der ute. Du er ettertraktet, og det vet du. Det er vi som sykepleiere også, og sammen kan vi få til magi for den enkelte pasient. Sammen i team. I Seljord står det et meget kompetent og godt innarbeidet team og venter på deg med åpne armer. Du får gode arbeidsbetingelser, gratis husvære første året, mulighet for jakt og tilgang til vakker Telemarksnatur rett utenfor både arbeidsplass og stuedør.

Så langt har det ikke vært nok. Mangel på spesialister hører ikke kun lenger de nordligste fylkene til. Den brer seg utover regioner utenfor Ring 3. Mediene har tatt tak i saken. Spørsmål blir reist om dette er en villet avvikling av lokasjonen fra ledelsens side. Har man forsøkt lenge nok? Lett bredt nok? Vært kreativ nok? Og hvorfor er det satt i gang et omstillingsarbeid når søknadsfristen ikke engang er gått ut? Og hva med å flytte på de psykiaterne man allerede har innenfor klinikken? Her er det nok spørsmål til å holde debattanter og konspirasjonsspirer okkupert i lang tid.

Resulterer i flukt fra distriktene

Det er gledelig at politikerne setter søkelys på saken. Men det gagner ingen at motivet for en eventuell avvikling betviles, eller at man forsøker å komme med kjappe løsninger. Dette er en uønsket situasjon. Punktum. Jeg vet det står et valg for døren. Kjappe løsninger er ikke bærekraftig. Å så tvil skaper ikke langsiktige løsninger. Å peke på foretaksmodellen som problemet, løser ikke utfordringer i distriktene. Å tvangsflytte psykiatere forskyver utfordringen med allerede godt utsmurte ressurser andre steder og vil resultere i flukt fra distriktene på sikt.

Til dere politikere, slutt med billig retorikk og fisking av stemmer. Begynn å se på hvordan dere ønsker å faktisk oppfylle lovnaden om å styrke psykiatri og rusfeltet. Begynn å se på DPS-strukturen. Klarer vi i fremtiden å opprettholde den i nåværende form og samtidig tilby likeverdige tjenester og rekruttering av nødvendig helsepersonell? Det er på tide å samstemme kart og terreng. Og erkjenne at om terrenget er bratt, trengs det mer motivasjon enn kun utsikt for å lokke.

Vi lever i uvisshet og frykt

Jeg er sykepleier, og i min ed har jeg lovt å «fremme håp, lindre lidelse og bidra til en fredfull død». Som tillitsvalgt tar jeg dette med meg i mitt arbeid. Håpet har vi ennå med oss, men det er tidskritisk før eventuelt DPS Seljord går inn i livets siste fase. Finnes det en der ute som kan tenke seg å bygge, bo og virke i vakre Telemark, er det på tide å komme seg ned fra gjerdet.

Jeg er hovedtillitsvalgt, og da må jeg sjonglere ikke bare én tanke, men med flere samtidig.

Jeg vet det letes og har blitt lett. Både høyt og lavt. Jeg vet det har vært dialog. Jeg vet det er tenkt kreativt, men som tillitsvalgt er det ikke alle kreative innspill som kan bifalles. Vi har ikke kun de ansattes perspektiv å ta, men pasientsikkerheten skal også ivaretas og forsvarlighet vurderes. Vi er i spesialisthelsetjenesten. Og der skal man få spesialistbehandling og ikke minst likeverdig tilbud uavhengig av hvor man befinner seg. Det betyr at det er ikke godt nok på sikt å basere seg på kortvarig innleie. 

Dette er en pasientgruppe man bør ha kjennskap til over tid for å yte god behandling. Stabilitet. Man prøver ikke ut en dæsj med det ene eller andre medikamentet, litt forenklet sagt. Og hva med de ansatte? Skal de leve på nåde og gang på gang være redd for når nedleggelsen måtte komme. Skal de leve i uvisshet og frykt? Slikt raserer et godt arbeidsmiljø, og slikt blir ansatte sjuke av.

Det er en tilværelse i limbo

Det tar på å leve i uvissheten. Siste redning var overlegen som i siste sekund før sommeren takket ja til å bli frem til jul i år. Et halvt år på vent for de ansatte allerede. Et halvt år balanserende på knivseggen. Omstillingssamtaler står for døren, og som tillitsvalgt er det sterkt å oppleve de ansattes sorg og fortvilelse. Det er hen med nykjøpt hus hvor flytting av sengeplasser vil medføre 3–4 timer reisevei hver dag. Det er hen med stort omsorgsansvar utenfor jobb som allerede sliter med å få døgnet til å gå opp. Det er hen med helseutfordringer. Det er livet som skjer utenfor jobb. 

De er deg og meg. Og de er glade i arbeidsplassen sin og pasientene.

Det håpes på en ny redning, men som tillitsvalgt hadde jeg ikke gjort jobben min om jeg hadde bifalt at man lukket øynene og håpet på mirakler. Som tillitsvalgt er en av mine oppgaver å påse at et omstillingsarbeid blir en så god som mulig prosess i en uønsket situasjon, og at man har tid nok til å få til nettopp dette. Enn så vondt og vanskelig det er, så er det fortsatt lov å håpe på mirakler, men for hver dag som går svinner håpet noe hen. Samtidig er det vanskelig for ansatte å både skulle gi slipp og se fremover samtidig når søknadsfristen holdes åpen. Det er en tilværelse i limbo.

Alt jeg ønsker meg til jul er en psykiater. En tidlig ankomst av julenissen, dansende ned fra Skorvefjell med en psykiater i sleden.