Vi må stoppe sentraliseringen av helsetilbudet innen psykisk helsevern, som Helse Nord nå foreslår

«Desentralisere det vi kan og sentralisere det vi må», mener dagens regjering er et viktig prinsipp. Hvorfor dette ikke gjelder når Helse Nord fremmer sine planer, mener vi setter en hel landsdel til side.

Dagens regjering med helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol i spissen understreker dette prinsippet i ny nasjonal helse og samhandlingsplan, som ble lagt frem i mars. Samtidig skriver de at regjeringen vil sikre et fortsatt desentralisert spesialisthelsetjenestetilbud av god kvalitet, og at distriktspsykiatrisk senter (DPS) er en viktig del av dette.

Regjeringen har bedt de regionale helseforetakene om å prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling (TSB). Det skal skje både gjennom økt aktivitet, kapasitet og økonomisk prioritering.

Det er bekymringsfullt

Men i Helse Nord, i Lofoten og Vesterålen (LoVe) ser det ut til at dette ikke gjelder. Forslagene som nå er på høring, innebærer en betydelig «destabilisering og reversering» av dagens DPS-struktur. Selv om det foreslås å styrke døgntjenester for mennesker med alvorlige psykiske lidelser, bør dette ikke gå på bekostning av etablerte fagmiljøer og døgntilbud nært folk. 

DPS ble nettopp etablert for å kunne gi lokalbaserte tjenester innen psykisk helse en motvekt til sentralinstitusjoner. DPS har som mål å gi trygghet, utrede og behandle personer med ulike psykiske lidelser. Sentrene ble i sin tid etablert for å gi tjenester innen psykisk helse lokalt. Derfor mener vi at det er bekymringsfullt at dette tilbudet nå ser ut til å bli reversert.

I møte med forslaget om nedleggelse av døgnenheten ved LoVe DPS står vi ikke bare overfor et administrativt spørsmål, men de foreslåtte endringene vil medføre betydelige konsekvenser og utfordringer for pasienter, pårørende og fagmiljøene i regionen.

Det virker uoverveid

Vi føler oss forpliktet til å uttrykke bekymring for konsekvensene av denne omstillingsprosessen. Døgnenheten ved LoVe har lenge vært en bærebjelke i behandlingen for mennesker med psykiske lidelser i regionen, og nedleggelsen vil ha konsekvenser for både pasienter og samfunnet rundt. 

Vi er rystet over mangelen på helhetlig vurdering av konsekvensene. Det blir snakket om kostnadsbesparelser, men hva med den menneskelige kostnaden? Hva med pasienter som må reise lange avstander for behandling, eller barn som pårørende som blir skadelidende på grunn av avstanden mellom dem og deres kjære? Hva med den ekstra belastningen på allerede hardt pressede sykehus og kommuner i regionen?

Den forenklede oppfatningen om at pasienter med psykiske lidelser kan innlegges på døgninstitusjoner og deretter returnere til sine hjem, trodde vi tilhørte en svunnen tid. At lange reiser skal være helsefremmende for pasienter i psykisk krise, virker uoverveid. 

Belastningen legges på pasienter, pårørende og kommunale helsetjenester. Det ser ut til at risikovurderingene som er gjort av arbeidsgruppen, baserer seg kun på antakelser, uten at brukere, pårørende eller detaljert lokal statistikk er involvert.

Vi går motstrøms 

Lokalbaserte psykiske helsetjenester er en sentral anbefaling fra Verdens helseorganisasjon (WHO), og forslaget om sentralisering står i strid med disse anbefalingene. Vi bør ta internasjonale anbefalinger på alvor når vi utvikler helsetjenestene.

Tilgangen på døgnplasser er allerede begrenset, og ytterligere sentralisering gir en betydelig svekkelse av tilbudene til pasienter, pårørende, barn og unge. Behovene forsvinner ikke selv om plassene legges ned eller sentraliseres. Det argumenteres for at det i Helse Nord er flere døgnplasser i regionen enn resten av landet, mens det i realiteten er færre døgnplasser i LoVe enn i resten av Norge, faktisk 0,18 per 1000 mot 0,36 på 1000 ellers i Norge.

Lange avstander vil bli enda lengre, og ambulansetjenestene står allerede overfor betydelige utfordringer. Det vil legge ytterligere press på Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK), legevakter og akuttenheter som allerede er under stort press. Uforsvarlig tvang og lang ventetid for transport kan følge med en slik omstilling, noe som definitivt bør tas i betraktning før en endelig beslutning blir tatt. Dette er ikke bare et spørsmål om helsehjelp, men et spørsmål om menneskelig verdighet og rettigheter.

De berørte må bli hørt

Pårørende vil lide under endringene med økt reiseavstand og utfordringer knyttet til oppfølging og samtaler. Pasientene vil i større grad bli revet bort fra sine lokalsamfunn og distrikter, noe som kan oppleves som en ekstra belastning. 

Det er på tide at beslutningstakere ser bortenfor tallene og virkelig vurderer konsekvensene av sine handlinger. Nedleggelsen av døgnenheten i Lofoten og Vesterålen vil ikke bare være et tap lokalt, men et slag mot psykisk helsevern og tilgangen på likeverdige helsetjenester.