Flere mastere? Skrekk og gru

Jeg hadde da gått et halvt år på sykepleiestudiet på det som den gang var HiOA (Høgskolen i Oslo og Akershus). Det var et profesjonsstudium i ferd med å krakelere under presset om å bli et universitetsfag. Helt sentralt var det at vi skulle lære oss «å forske» med et frenetisk fokus på fagterminologi, sitat- og henvisningspraksis og APA-stil. Påfallende nok; dess mer banale tanker og påstander, dess hyppigere henvisninger.

Skolen var heller ikke interessert i om vi med et enkelt og klart språk viste at vi forsto problemstillinger – snarere at vi forvillet oss inn i en tåkeheim av oppstyltet fagspråk og anglisismer bygget på ugjennomtrengelige teorier og omstendelige formuleringer (for ordens skyld og med fare for å miste jobben – her siterer jeg meg selv). 

Ledelsesfaget er en enda større svadagenerator

Jeg har tidligere brukt følgende bilde; at oppgave og eksamensbesvarelser i stor grad besto i at vi flyttet klumper av ubegripeligheter fra lærebøker og forskningsartikler over i oppgavene (Krøger 2016). Med henvisninger selvsagt – alternativt omskrivinger så det så ut som vårt eget språk: Kort sagt, klipp, lim og omformuler (Krøger 2017). 

Det jeg ikke visste den gang, og som gjør at jeg egentlig skylder sykepleie en unnskyldning, var at dette gjelder mange fag, spesielt innen samfunnsvitenskap. Når jeg nå har kjempet meg gjennom stakkars Ingvild Kjerkols og medstudentens master i ledelse, innser jeg at ledelsesfaget er en enda større svadagenerator. 

Oppgaven heter «Ledelse i en digitalisert hjemmetjeneste,» med undertittel: «Hvordan påvirker helse- og velferdsteknologi lederfunksjonen i hjemmebasert tjeneste». Masteren er bygget på dybdeintervju med fire avdelingsledere i Stjørdal kommune og samtlige sykepleiere. Kjerkol (et al. som det heter) kan fortelle at de har brukt en stegvis induktiv-deduktiv metode (SDI-modell) ved hjelp av en fenomenologisk ontologi og induktiv tilnærming, sammen med en abduktiv konseptutvikling. Derfra har de utviklet et potensielt nivå som kan karakteriseres som konsepter, typologier eller teori (Kjerkol et al. 2021).

Masterne er stort sett uleselige

Funn? «Hvis velferdsteknologi brukes riktig, oppfattes det som positivt for ansatte og brukere» og at velferdsteknologi krever «en årvåken lederrolle». Et ord som går igjen, er nyordet samskaping sammen med moteordet innovasjon, alternativt samskapende sosial innovasjon, eller var det innovativ sosial samskaping. Samskaping, leser vi, «handler blant annet om å identifisere problemet sammen med den/de det gjelder for så å velge eller designe en løsning og produsere den sammen, i et vedvarende løp» (Kjerkol et al.). 

Etter 120 siders slit er altså konklusjonen den at en leder bør være fleksibel. Jeg skulle likt å se den lederen som i et intervju ville legge vekt på sin uttrykte rigiditet, og det er jo sånn mange mastere er lagt opp. «Forskningen» går ut på å lose oss gjennom en til dels ugripelig metode og teori for å fastslå det helt opplagte. Masterne er da også stort sett så uleselige at de ikke blir sett av andre enn slitne sensorer, og der mistenker jeg det går fort i svingene. Inntil nå – da de fleste avisredaksjoner har hevet seg over samtlige mastere skrevet av våre utskjelte politikere i håp om et scoop. 

Det siste er at VG har funnet 67 tekstlikheter i Kjerkol (et al.) sin oppgave. Selvsagt har de det. Det ville de antakelig funnet i enhver master. Det er jo det mange lærer i akademia: Klipp og lim der fokus ikke er kvalitet, men kvantitet og tellekanter. Det Kjerkol (et al.) har gjort galt, er at de har vært klumsete nok til ikke å skjule sine spor ved å stokke om på språket. Det tyder mer på uskyld enn det motsatte. De virkelig proffe jukserne stokker bare om på språket for å snike seg unna plagiatgeneratorene. Nå finnes det visst forresten et AI-program som også gjør det for deg. 

Bør heller legge vekt på kvalitet, klart språk og faglig innsikt

Ulykksalig nok vil denne heksejakten føre til enda flere henvisninger som brekker opp prosaen inntil det parodiske. Studenter skal visstnok nå bli enda mer livredd for å bli tatt i plagiat. Og min datter som i fjor skrev en bachelor i statsvitenskap, fortalte allerede da at hun følte hun måtte skrive henvisninger nærmest bak hver setning i redsel for å bli tatt for juks. 

Det verste er at det går an å gjøre noe med det. I humaniora – vår eldste vitenskap – har de en annen praksis. For det første forutsettes et allment kjent nivå på selvfølgeligheter og påstander – gammeldags dannelse om du vil – som gjør det overflødig med henvisninger på banaliteter. De opererer også med tall og fotnoter i stedet for navn og årstall, noe som gjør tekstene langt mer leservennlige. 

Selvsagt skrives det mange virkelig gode og anstendige mastere i Norge som også er lesbare. Selvsagt må jukserne tas, og selvsagt er det nå synd på Kjerkol (et.al). Men dem jeg har mest vondt av, er mange av de 3800 studentene som har fått utdannelsen stoppet på grunn av banaliteter. Heller etter å halse etter «jukserne», burde denne heksejakten føre til at man gjør noe med det stilistiske fengselet akademia har rotet seg bort i. Vi må få fokus på et system som heller enn kvantitet og tellekanter bygger utdannelsesløp som legger vekt på kvalitet. Det får en ikke av å flytte rundt på ubegripelige klumper av oppstyltet fagspråk (Krøger 2024).