– Ser vi ofre for menneskehandel i helsetjenesten?

Ofre for menneskehandel har alvorlige og sammensatte helseproblemer. Gruppen er ofte usynlig, og det er kan være utfordrende for helsepersonell å skjønne at pasienten er et mulig offer.

Sykepleiere spiller en nøkkelrolle for å kunne identifisere mulige ofre og sørge for god helsehjelp og oppfølging. 

Det er sårbare mennesker

Menneskehandel er når en person ved hjelp av enten vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder noen til blant annet prostitusjon eller andre seksuelle ytelser, tvangsarbeid eller tvangstjenester som for eksempel tigging.

Ofre for menneskehandel kan være både menn, kvinner og barn, og de kan ha forskjellig bakgrunn: alt fra etnisk norsk til «papirløs migrant». Fellestrekket er at de ofte har vært i en sårbar livssituasjon. Ofre for menneskehandel har rett til bistand på ulike felt, blant annet juridisk bistand, bolig, utdannelse og helsehjelp.

Få ofre blir identifisert

Mange ofre utsettes for vold og skader i forbindelse med arbeid, seksuell vold og overgrep og psykiske problemer relatert til en særdeles utfordrende livssituasjon som gjerne har vedvart over tid. 

De sammensatte helseproblemene gjør at ofre for menneskehandel oppsøker ulike deler av helsetjenesten. Ulike studier viser at nær 90 prosent av ofrene har vært i kontakt med helsevesenet, men de færreste har blitt identifisert som ofre og har derfor ikke fått oppfølging og bistand. 

Barrierer for identifisering 

Begrenset kunnskap om menneskehandel blant helsepersonell kan være én av grunnene til at mulige ofre ikke identifiseres. En annen barriere er at det verken er implementert lokale, regionale eller nasjonale rutiner og retningslinjer for hva helsepersonell skal se etter, når og med hvem de bør være oppmerksomme på eller hva man skal gjøre når man mistenker at en pasient utnyttes i menneskehandel.

Hvis man mistenker at pasienten kan være et offer, kan det også være flere barrierer som for eksempel pasientens tillit til helsepersonell og den lovpålagte taushetsplikten. Men det kan også være bruk av tolk med pasienter som har begrenset norskkompetanse. 

Det er viktig å bruke en kvalifisert tolk og ikke en medfølgende «venn», et familiemedlem eller liknende fordi dette kan være bakmannen.

Så, hva skal vi se etter? 

Ofre for menneskehandel har enkelte fellestrekk, som for eksempel frykt for bakmannen. De kan ofte være uten pass og id-papirer fordi bakmannen har konfiskert det og enkelte vet ikke hvilken by eller land de er i.

Som sykepleiere kan vi ikke spørre enhver pasient vi møter om de får beholde pass, tjener penger og om de blir utnyttet. Vi kan imidlertid være bevisste på personer som har sykdommer, skader eller tilstander som skulle tilsi at de kan ha vært utsatt for vold, seksuelle overgrep eller dårlige HMS-forhold på arbeidsplassen. 

Nettportalen «menneskertilsalgs.no» har informasjon og ulike ressurser knyttet nettopp til hvordan helsepersonell kan få mer kunnskap om feltet. Helsedirektoratets veileder om helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente inneholder også et omfattende kapittel om helsetjenestens møte med ofre for menneskehandel. 

Det er komplekst, men ikke umulig! 

Sykepleiere spiller en sentral rolle i identifisering av ofre for menneskehandel, noe som også påpekes i de nye etiske retningslinjene fra det internasjonale sykepleierforbundet, ICN. 

Som helsepersonell har vi også en avvergingsplikt dersom vi mistenker at en person utsettes for grov menneskehandel.

Både utdanningsinstitusjonene og arbeidsgivere har ansvar for å sikre at sykepleiere har kompetansen til å ivareta denne særskilt sårbare pasientgruppen. På den måten kan sykepleiere sikre at man jobber i tråd med aktuelt lovverk og yrkesetiske retningslinjer, samt bidra til at flest mulige ofre for menneskehandel får den hjelpen de har behov for og krav på.