Sykepleier og politiadvokat får dømt menneskehandlere

– Jeg trodde ikke vi hadde slike saker i Norge, sier politiadvokat Rudolf Christoffersen.

Den tidligere sykepleieren står på et podium og forteller om den første dommen i Bergen innen menneskehandel. Salen er fullsatt av verger og representanter for mindreårige asylsøkere som er på seminar i offentlig regi på Lillestrøm. De lytter oppmerksomt:

Ei albansk jente på 17 år var tvunget til å selge sex i Norge. Utnyttelsen hadde startet i Italia da hun var 13. Tre albanske menn ble dømt i 2008, én av dem var en småbarnsfar bosatt i Ålesund.

Christoffersen var aktor i saken.

Øyeåpner

– Jeg trodde ikke bergenske menn ville kjøpe sex fra ei mindreårig jente. Eller at familiefedre var med i nettverk som tvang mindreårige til prostitusjon. Den saken var en øyeåpner for meg, sier han til Sykepleien etter foredraget, på vei bort til en knallrosa plysjsofa i et rolig hjørne av konferansehotellet.

Selv har han rukket å bli morfar til et barn på to og et halvt. Datteren på 23 bor i Stavanger hvor hun utdanner seg til lektor.

Dessverre fikk han ikke hjulpet den albanske jenta så godt som han ønsket.

– Hun ville dra til Albania etterpå. Vi lot henne dra. Det hadde vi aldri gjort med en mindreårig i dag. Nå vet vi at ofre for menneskehandel sjelden sier rett ut at de gjør noe mot sin vilje. De lever ofte under et trusselregime rettet mot dem selv eller familien, sier han med sin særegne fusjon av to ulike vestlandsmål.

Det går i skarring supplert med noen uventete tonefall, oppvokst på Hommersåk øst for Stavanger og bosatt i Bergen som han er.

Bergen har flest dommer

Men saken fikk likevel et viktig etterspill: Året etter opprettet Vest politidistrikt den såkalte Exit-gruppen som skulle jobbe med alle menneskehandel- og halliksakene i Hordaland. Der ble Christoffersen med.

Den målbevisste satsingen har ført til at Bergen har nesten seks ganger så mange dommer innen menneskehandel som Oslo, sett i forhold til folketallet. Fra 2005 til 2017 hadde Bergen 19, Oslo 13 og Stavanger og Trondheim tre dommer hver.

For saker med mindreårige ofre, er forskjellen enda større: sju i Bergen, to i Oslo og én i Trondheim.

Sakene handler mest om utnyttelse av sårbare mennesker til prostitusjon. Men også til tigging, arbeid og kriminalitet.

– Det er ingen dommer nord for Trondheim, heller ikke i Agder-fylkene. Men ingen skal fortelle meg at det ikke skjer der også. En familie som ble dømt i Bergen hadde operert i alle politidistriktene, unntatt Finnmark, sier han.

Sexkjøperne må vitne

– Hva gjør dere annerledes i Bergen?

– Vi vet hva vi skal se etter. Vi kartlegger miljøer, særlig de nigerianske og rumenske, hvor vi vet at menneskehandel er utbredt. Det er sjeldent at jentene kommer selv og vil anmelde. Det er ikke naturlig for dem å ta kontakt med politiet.

Dessuten må sex-kundene vitne i Bergen.

– Vi har ingen sperrer for å dra dem gjennom rettssystemet, sier han og blir stille når han blir spurt hvordan de andre politidistriktene gjør det.

Christoffersen er tilhenger av sexkjøpsloven.

– Jeg er ikke i tvil om at vårt forbud mot kjøp av sex er holdningsskapende. Jeg holder foredrag for skoleklasser så de skjønner hva de kan være med på, ved å benytte tjenestene som ofte tilbys gjennom menneskehandel. I Nederland vokser ungene opp med at halvnakne kvinner sitter i glassbur og tilbyr sex som den mest naturlige ting, mens vi kan si at i Norge er det forbudt å kjøpe sex.

Tiggerforbud

Christoffersen viser ofte til nederlandske eksempler når han snakker. Han har arbeidet to år i Haag som sambandspolitiadvokat for Norge i Eurojust, den juridiske delen av Europol. Han sitter også i den nasjonale kompetansegruppen for menneskehandel i Norge, og er valgt inn som Norges representant i GRETA (Group of experts on action against trafficking in human beings). De møtes tre ganger i året i Strasbourg.

 – Er du for eller mot et nasjonalt tiggerforbud?

– For. Et forbud vil gjøre det enklere å beskytte barn mot utnytting.

– Holder det ikke med forbud mot at barn blir satt til å tigge?

– Det er forbudt allerede.

I Romania er likevel det å tvinge barn til å tigge den tredje største formen for menneskehandel etter prostitusjon og tvangsarbeid. Pengene sitter løsere hos giverne hvis de ser et barn bak tiggerkoppen, selv om barnet er dopet ned.

– Vi ser ikke barn som tigger i Norge ennå?

– Jo, en av sakene i Bergen omfattet fire barn. De var kjøpt i Romania til tvangsekteskap og var blitt voldtatt i forbindelse med ekteskapsfullbyrdelse. Deretter ble de tatt med på reise hvor de ble utnyttet til tigging, tyveri og som lokkeduer for prostitusjon. To av barna ble returnert, mens to er i fosterhjem i Norge og Sverige.

Studerte juss og sykepleie på likt

Etter å ha jobbet som rådgiver for Fremskrittspartiets stortingsgruppe i tre år, gjorde Rudolf Christoffersen helomvending som 25-åring. Han forlot politikken og studerte økonomi i et år før han ble sykepleier og jurist.

Han studerte begge deler på likt, juss i Bergen og sykepleie i Stavanger. Han ble ferdig sykepleier i 1999 og jurist i 2001. Tanken var å ha en kombinasjon som få andre hadde.

– Hvordan er det mulig med to så krevende studier på én gang?

– Juss er et lese-studium med veldig teoretiske fag, mens sykepleie er praktisk, så det gikk fint. Men jeg skulle ønsket meg mer anatomi og fysiologi.

Sykepleiere mot menneskehandel

I dag skulle han også ønsket mer undervisning om menneskehandel i sykepleieutdanningen. Det er Norge forpliktet til, siden vi har ratifisert europakonvensjonen om bekjempelse av menneskehandel. GRETA kom med en rapport i sommer som beskriver Norges innsats for å etterleve konvensjonen. Rapporten konkluderte blant annet med at Norge må trene helsepersonell i å identifisere ofre for menneskehandel.

– Sykepleiere må lære å se tegn som kan tyde på at pasienten er et offer for menneskehandel. De må få vite hva de da kan gjøre, sier Christoffersen.

Migranter solgt for organer

Foreløpig har ikke Norge hatt noen rettssaker der mennesker har blitt utnyttet til organhøsting for illegal organtransplantasjon, men slike saker rykker stadig nærmere norgesgrensa:

– Vi har hatt barn som har vært utsatt for det før de kom hit, sier Christoffersen.

– Mafiaen tjener mer på menneskesmugling enn narkotika. Mister bakmennene et skip med narkotika, taper de enorme summer, men mister de et skip med migranter, taper de ingenting, fordi de allerede har fått betalt. Migranter som ikke kunne betale for transporten til Europa, har blitt solgt for organer.

– Bent Høie bør innføre meldeplikt

Han mener helsepersonell kan gjøre noe for å forhindre dette:

– Helsepersonell bør ha meldeplikt dersom de mistenker at en pasient har fått utført illegal organtransplantasjon i utlandet. Bent Høie bør innføre den og sørge for at den går foran loven om taushetsplikt.

– Mange mener man skal være forsiktige med å klusse med taushetsplikten?

– Hensynet til ofrene må veie tyngre enn hensynet til en pasient som har bidratt til kriminell og grov utnyttelse av barn og sårbare mennesker. Meldeplikt kan også virke preventivt.

Christoffersen får ikke mye medhold i det forslaget, verken fra Helsedepartementet eller fagmiljøet innen organtransplantasjon i landet. De mener at dette er et ikke-eksisterende problem i Norge.

– Mitt svar til dem er at du ser det ikke før du tror det. Jeg hadde aldri trodd at fedre kan utøve seksuelle overgrep mot sine egne små barn mot betaling, heller, men det skjer.

Fra gata til nettet

– Det skumle er at nå går mye av sexindustrien fra gata til digitale plattformer hvor det blir vanskeligere for oss å etterforske. Vi ser en kraftig økning i seksuelle overgrep på internett, sier Christoffersen.

Barn helt ned i spedbarnsalder blir misbrukt som sex-leketøy mot at de som ser på betaler. Europol viste i 2015 at det er etablert flere live-streaming-nettsteder i Europa. I Bergen ble en 65 år gammel mann i 2016 dømt for voldtekt og grov menneskehandel etter at politiet mente han hadde betalt for å få direkteoverført overgrep mot barn på nettet.

– Hvordan sover du egentlig?

– Godt.

– Klarer du å legge alle de fæle sakene fra deg når du går hjem?

– Jeg klarer å leve med dem. Jeg ser mange tragiske skjebner, men jeg bidrar jo til noe nyttig ved å straffeforfølge dem som har utsatt ofrene for alt det vi avdekker.

Bruker sykepleien under eksaminasjon

Christoffersen jobbet i studietiden i psykiatrien på Dale i Rogaland og har vært sykepleier både på psykiatrisk klinikk i Bergen og i hjemmesykepleien i Stavanger.

– Erfaringen min fra overgrepsproblematikk i psykiatrien har vært nyttig.

– Når bruker du ellers sykepleierbakgrunnen din?

– Under eksaminasjonen i retten og måten jeg kommuniserer med ofrene på. Jeg må forstå de psykiske følgene av det ofrene har vært utsatt for. Retten må ta stilling til ofrenes troverdighet, og da må vi som spør våge å gå i detaljer. Kommunikasjonslære, det å bygge tillit og å ta offeret på alvor, er alt en del fra sykepleien som jeg har nytte av i dag.

– Hva ga jussen deg som sykepleier, da?

– Jeg var nok veldig rettighetsfokusert. Hva pasienten ønsker, og hva som er best for pasienten, står av og til mot hverandre. Da må man kople på pasientens rettigheter. Sykepleiere tror ofte de vet best hva som er pasientens beste, men jussen gjorde meg mer oppmerksom på å respektere hva pasienten ønsker.

Lærte å høre det usagte

På en vakt i psykiatrien på Dale lærte unge Christoffersen noe han har fått særlig bruk for i menneskehandelssakene:

– En ung jente som var pasient der, sa til meg: «Vær snill og hør etter hva jeg IKKE sier». Det er ikke alltid det vi hører at ofrene sier, vi kan trekke konklusjoner fra.

En gang hadde politiet i Bergen bevis for at en prostituert fra Nigeria hadde sendt store pengesummer til noen de mistenkte å være bakmennene hennes.

– Vi spurte: «Jobber du for halliker?» «Nei.» «Har noen truet deg eller vært voldelig?» «Nei.» «Hvorfor har du fortsatt å prostituere deg?»

Til slutt fikk de vite at bakmennene hadde tatt datteren hennes for fire år siden. Hun måtte betale menneskehandlerne 60 000 euro for å få datteren tilbake.

– Da skjønner man hvorfor hun smiler til kundene sine. Jo flere kunder, jo raskere fikk hun se datteren sin igjen.

Mindreårige asylsøkere i fare

Europol har meldt at 10 000 flyktningbarn er savnet i Europa. Disse er spesielt utsatt for å bli utnyttet til menneskehandel. Dette er vi ikke forskånet for i Norge, hvor 467 barn rømte fra landets asylmottak på bare ett år, fra september 2015 til september 2016.

Tilbake til foredraget i konferansesalen på Lillestrøm igjen, hvor en av deltakerne har et spørsmål: «Hvordan kan verger og representanter til mindreårige asylsøkere avdekke menneskehandel?»

– Vær bevisst, svarer Christoffersen.

– Både på hvem de omgås og på hvem som tar kontakt med barna. Hvor troverdige er de?

Etterpå kommer flere av tilhørerne bort til Christoffersen og er rystet over det han har fortalt.

– Dette er bare toppen av isfjellet, svarer han da.