En master gjør deg ikke til forsker, men gir deg noen viktige verktøy

For noen år siden lagde forgjengerne til Bent Høie en del regler som omfatter sykepleierne og utøvelse av sykepleie. Ifølge  lov om spesialisthelsetjenesten § 3-4 a er vi pliktige til å arbeide systematisk med kvalitetsforbedring.

Ifølge  lov om helsepersonell § 4 skal vi utføre vårt arbeid med krav om faglig forsvarlighet som kan forventes ut ifra kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Ikke alle trenger forskningskompetanse

Situasjonen for øvrig nå er at helseministeren ikke synes det er nødvendig at alle sykepleiere tar en master når de skal videreutdanne seg. Pasientene våre får stadig mer komplekse sykdomsbilder når det gjelder både fysisk, psykisk og seksuell helse.

Den yrkesgruppen i helsevesenet som er nærmest dem døgnet rundt i observasjonen og behandlingen av dem, skal man ikke satse på. Ikke alle trenger forskningskompetanse. Hvem skal avgjøre hvem som skal inneha det? Hvilke pasientgrupper fortjener sykepleiere med den kompetansen?

Jeg er så heldig å ta videreutdanning nå fordi jeg ønsker det. Og jeg heies frem av min egen arbeidsplass – av både sykepleiere, leger og ledelsen. På min arbeidsplass ser man behovet for spesialiserte sykepleiere, også for oss som jobber, og som skal jobbe, «bedside».

Behov for å jobbe kunnskapsbasert

Min videreutdanning er ikke et masterprogram enda, men det krysser jeg fingrene for at den blir. Ikke fordi jeg ikke får nok kunnskap om mitt fagfelt nå; det faglige utbyttet er enormt. Men det jeg trenger, som også pasientene trenger, er at jeg lærer enda mer om det å jobbe kunnskapsbasert.

En master gjør deg ikke til forsker, men du har fått noen veldig viktige verktøy av den. Gro en nysgjerrighet, undersøk og vurder kritisk. Det jeg allerede kan, og det jeg gjør for mine pasienter, er basert på at noen før meg har undersøkt, vurdert, implementert og evaluert til beste for pasienten.

Det arbeidet vil jeg gjerne fortsette med, også i hverdagen som postsykepleier. Spesialisering gjør at du blir spisset inn på et bestemt område – for min del er det urologi. Skal jeg se pasientene helhetlig og tenke fremtidsrettet, bør jeg også vite hvordan jeg kan gjøre det bedre for dem. Men da må jeg vite hvordan jeg skal gjøre det.

Samfunnet krever stor kompetanse

Nylig leverte jeg eksamen: kritisk analyse av en vitenskapelig artikkel. Det er noe av det akademisk vanskeligste og viktigste jeg har gjort som sykepleier under videreutdanning. Dersom jeg skal klare å holde meg faglig forsvarlig oppdatert (som lovverket også krever), må jeg også forstå hva jeg anvender.

Skal jeg klare å «finne opp kruttet», må jeg vite hvordan jeg går frem for å få det til. Jeg videreutdanner meg fordi jeg er engasjert i mitt fagfelt. Kunnskap er motiverende. Det er veldig motiverende fordi pasientene mine kan få en bedre hverdag, fordi det kan lindre plagene deres, fordi de kan potensielt bli friske, og fordi jeg kan være med på å forebygge.

Samtlige av mine studerende venner er i gang med ikke-helserelaterte mastere fordi samfunnet og flere arbeidsplasser krever såpass stor kompetanse nå. Sykepleiere skal dessverre gå bakover i tiden og risikerer å ikke få tilbud om å utvikle høyere kompetanse i form av en master – og dermed ikke oppfylle paragrafene som er fastsatt i lovverket.