Oktober er forbi, men budskapet fra brystkreftmåneden er like aktuelt. Jeg har gått noen runder med meg selv for å vurdere om jeg skal fortelle historien om mamma, Farhat Jehan (70). Etter å ha fått tillatelse av henne, velger jeg å dele hennes reise med dere.

Mamma kom til Norge på 70-tallet. Da var hun en 19 år gammel nygift jente. Hun fikk jobb på Mills-fabrikken i Drammen. Det var hennes første jobb som hun var veldig stolt av. I Pakistan fikk mamma gå på skolen til åttende klasse. Etter det måtte hun hjelpe til med husarbeidet. 

Da mamma fikk min storebror og meg, sluttet hun å jobbe. Hun ble igjen hjemmeværende, men heldigvis hadde mamma og pappa veldig gode naboer som hjalp mamma og lærte henne norsk. Mamma klarte å snakke norsk og uttrykket seg godt nok. 

Mamma mistet språket da frykten tok over

For noen år tilbake ble mamma diagnostisert med brystkreft. Hun hadde gått med en kul i brystet ganske lenge, men lot være å undersøke den. Hun hadde heller ikke fortalt oss om denne kulen. Først da mammas venninne fikk brystkreft, tok hun kulen i sitt eget bryst på alvor. Det viste seg at det var en alvorlig form for brystkreft. 

Da jeg var med mamma til legen og legen fortalte at hun hadde brystkreft, var det som om hele verden raste sammen. I skrivende stund kan jeg nesten kjenne på samme smerte og redsel som jeg følte den gang. Brystet måtte fjernes, og mamma måtte begynne på cellegift. Mamma gråt mye og var veldig redd.

Da vi kom til sykehuset etter noen dager for å fjerne det ene brystet til mamma, var det som om hun hadde mistet eller glemt norsk-språket. Hun klarte bare å snakke urdu, og jeg ble hennes oversetter. I møte med legen som skulle operere bort brystet hennes, sier mamma på urdu til meg «Kan det settes på noen vers fra Koranen mens de opererer meg?». Jeg visste at det ikke var aktuelt, men likevel spurte jeg for mammas skyld. 

Legen møtte mamma med forståelse og ro

Legen så på mamma og sa «Jeg forstår at du vil ha noen vers fra Koranen når jeg skal operere deg, men for å ta bort brystet ditt, vil det være et team sammen med meg, og da trenger jeg og de andre å kommunisere med hverandre. Vi må være veldig konsentrert. Derfor er det ikke mulig». Jeg oversatte det legen sa, og mamma nikket. Videre sier legen «Men det som går an, er at du kan høre på versene fra Koranen før operasjonen og etter operasjonen når du våkner». 

Måten denne legen var på, kommer jeg aldri til å glemme. Hun viste mamma forståelse for hennes ønske, men samtidig ga hun en forklaring som mamma klarte å ta imot og akseptere. Det viste seg i videre samtale med legen at hun hadde jobbet en del år i Midtøsten og var både kjent med både religionen og kulturen. 

Det er i interaksjonene mellom mennesker at tryggheten, forståelsen og respekten skapes. Jeg mener at yrker som jobber med mennesker, krever en kulturell kompetanse og erfaring. Om det er en fødsel eller om det er en dødsfall, er det ulike rituelle handlinger som kan være nyttige å ha kunnskap om. Slik vil helsepersonell som møter et kulturelt mangfold, ha bedre muligheter for å hjelpe både pasientene og pårørende.