Minoritetspasienter blir oppfattet som dramatiske

Flere sykepleiere i Sykepleiens spørreundersøkelse synes det er vanskelig å vurdere symptomene til pasienter fra ulike kulturer.

Det kommer frem i deres kommentarer til følgende spørsmål:

Opplever du at visse grupper av pasienter har en tendens til enten å overdrive eller bagatellisere egne symptomer?

Særlig viser sykepleierne til at pasienter fra Midtøsten, Afrika, Asia og Øst-Europa overdriver mer enn de bagatelliserer.

Dramatisering og mye kroppsspråk er beskrivelser som går igjen i kommentarene.

«Enkelte kulturer overdriver (mtp mye lyd og gestikulering)», skriver en.

« (…) virker som at de tror de ikke blir trodd ellers. Vi tror absolutt på at de har vondt, men all dramatikken gjør det veldig vanskelig å bedømme hvor vondt de faktisk har», skriver en annen.

Sjekk resultatene fra hele spørreundersøkelsen her:

Lavere smerteterskel?

Flere mener at pasienter fra noen ikke-vestlige områder har lav smerteterskel, eller en annen forståelse av smerte enn andre pasienter.

«Pasienter med utenlandsk opprinnelse har alltid mye myyye mer vondt», mener en sykepleier.

Noen peker på at språkvansker og frykt for ikke å bli trodd kan føre til at pasienter overdriver for å sikre at de blir tatt på alvor.

«Språkbarrierer, helsekunnskap og angst påvirker symptomformidlingen, uavhengig av kultur», påpeker en av respondentene.

Og en annen:

«Noen pasienter føler de må overdrive for å bli trodd, spesielt ved språkutfordringer.»

Og nok en:

«Pasienter som tror de ikke blir trodd, legger på litt for å sikre at de får hjelp.»

– Sykepleierne har en helt vanlig respons

Jonas Debesay har kikket på kommentarene fra sykepleierne om dette temaet.

Han er professor på Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Oslomet og assisterende redaktør i Sykepleien Forskning.

– Hva er førsteinntrykket ditt når du leser det sykepleierne skriver?

– At de har en helt vanlig respons. Altså det de sier om å overdrive og uttrykke seg på andre måter enn de er vant til, sier Debesay.

– Fare for å generalisere

Debesay registrerer også at sykepleierne plasserer disse pasientene i store grupper.

– Da er det fare for å generalisere. Kanskje har de hatt ett eller noen få møter med personer fra en annen kultur. På bakgrunn av det sier de at alle fra samme kultur overdriver symptomer, sier han.

– Det er for så vidt helt greit, legger Debesay til.

Men han ser også farer. 

– Hvis noen oppfatter at du som pasient overdriver, da må du overdrive for å få hjelp. 

Det kan fort bli en selvoppfyllende profeti. Eller en ond sirkel, påpeker han: «Siden de tror jeg overdriver, må jeg overdrive.»

– Og da har vi det gående. Du kan ende opp med å trå feil overfor enkeltpersoner. De kan bli fornærmet og føle seg misforstått.

Oppfattes som dramaqueens – hva med tilliten? 

– Gjenkjenner du typiske oppfatninger i svarene?

– Ja da, og dette er ikke noe bare sykepleiere oppfatter. Mange med min bakgrunn er klar over hvordan de blir oppfattet. Men det er alltid to personer i dette spillet mellom sykepleier og pasient.

Debesay utdyper:

– Sykepleieren opplever at pasienten overdriver. Så har pasienten sin oppfatning av hvordan hun eller han blir oppfattet av den som hjelper.

Dette setter tilliten på prøve, mener han:

– For hvordan kan de ha tillit til helsevesenet hvis de opplever at de blir oppfattet som dramaqueens?

Snakker om trykk i hodet 

– Hva kan helsepersonell gjøre for å oppnå tillit?

– Det første er å bli klar over at vi liker å forenkle og generalisere. Det andre er å erkjenne at det er ulike måter å uttrykke symptomer på.

Han gir et eksempel:

– En del innvandrere med psykiske helseproblemer snakker om trykk i hodet eller smerter i hjertet. De somatiserer, noe som er mindre vanlig i en norsk setting. I Norge er det akseptert å ha psykiske lidelser. Mange steder er dette tabu, sier han.

Mange av tabuene gjelder demens:

– Det gjør at innvandrere med demens både får senere og dårligere behandling. Mange oppsøker ikke engang helsetjenesten, sier Jonas Debesay.

Han konkluderer:

– Ikke behandle disse innvandrerne annerledes enn andre. Vi må individualisere, uansett hvem pasienten er. Vi vet at de har begrenset tilgang til helsetjenesten. Og når helsepersonell heller ikke klarer å forstå det de uttrykker om plagene sine, minker mulighetene til å få lindret symptomer.

Mest vanlig å gestikulere

– Å gestikulere og bruke metaforer for å uttrykke seg om ubehag og smerte er nok mye mer vanlig i verden enn for eksempel i Norge og Japan, der man uttrykker seg mer diskret og reservert, påpeker han.

– Det medisinske språket er også en barriere?

– Det medisinske språket er én ting, også norske pasienter kan slite med det. Men har du lave norskkunnskaper i tillegg, er riktig bruk av tolk viktig. Det er heller ikke alle tolker som er stødige i bruk av et medisinsk språk.

Debesay viser til at folkelige begreper ofte er kulturelt betinget. 

– «Å ha is i magen» kan jo forstås på flere måter. Også tolker har problemer med å oversette slike folkelige begreper.

Konsekvensen av språkproblemene er blant annet en større barriere for å få med seg informasjon om behandling.

– Mange blir oversett fordi de ikke klarer å formidle symptomene sine.

Fødende minoriteter får mindre smertelindring

– Noen myter eller uttrykk du vil livs?

– Jeg er skeptisk til å kalle uttrykksmåten for «overdrivelser».

– Noen typiske misforståelser?

– Det meste handler om språket og måten å uttrykke symptomer på. For eksempel når det bare blir oppmerksomhet rundt kroppslige symptomer, når det egentlig dreier seg om psykiske påkjenninger, sier professoren.

– Er det riktig at smerteterskelen er lavere i noen kulturer, slik enkelte påpeker i undersøkelsen?

– Jeg tror det kulturelle sporet er viktigere. Vi vet jo at det gis dårlige smertelindring til dem med etnisk minoritetsbakgrunn. Særlig til fødende kvinner. Hadde de blitt trodd, ville de fått mer smertelindring. Da hadde det ikke vært noe problem!

Vil oppnå trøst og hjelp

– Hvorfor bruker noen mer lyd og kroppsspråk?

– Det er det de er vant til og oppvokst med. Det er slik de kommuniserer for å oppnå trøst og hjelp fra andre. Både fra sine nærmeste og helsepersonell. Derfor har jeg et agg mot å kalle dette overdrivelser.

– Har sykepleierne fordommer?

– Alle har fordommer. Eller førforståelse, som jeg kaller det. Vi forstår og misforstår, assosierer det vi hører, med noe annet. Vi tar noe for gitt og får ikke brynt oss på andre måter å uttrykke oss på.

– Jeg har vandret inn

– Minoritet, flerkulturell, innvandrer … Det er mange navn på dem vi snakker om. Hva vil du selv bli kalt?

– Norskeritreer!

– Det spørs hvor jeg ferdes, men enten jeg vil eller ikke, er jeg både eritreisk og norsk. Ikke det ene eller det andre.

Han legger til:

– Og selvfølgelig er jeg innvandrer. Jeg er ikke født her, men oppvokst her. Jeg kom til Norge som tolvåring. Så jeg har vandret inn, ja.

Til sine sykepleierkolleger sier Debesay.:

– Så lenge du har en åpen og fleksibel innstilling, så kommer du veldig langt. Du kan si det du vil, så lenge du har gode intensjoner. Det har jo helsepersonell i utgangspunktet.

– Utfordringen er at vi ikke er bevisst egne fordommer. Vi trår feil fordi vi ikke er bevisste nok. Særlig når vi har hastverk, er det fort gjort.

TIPS: Her er Jonas Debesays råd til sykepleiere i møte med minoritetspasienter:

• Unngå å generalisere, tenk individ.
• Ikke tenk at pasienten overdriver.
• Bruk autorisert tolk.
• Samarbeid gjerne med pårørende som enten har lang botid eller er vokst opp i Norge.
• Kulturveiledere kan fortolke og forklare, men de fins ikke overalt.