Ja, Norge står midt i en alvorlig bemanningskrise i helsevesenet. Ja, vi trenger løsninger. Men nei, våre utfordringer skal ikke løses på bekostning av andre lands sårbarhet. Særlig ikke land som allerede balanserer på randen av kollaps når det gjelder helsetjenester. 

I et nylig innlegg i Sykepleien hevdes det at «norske vikarbyråer ikke tømmer Indias helsevesen». Det er en påstand som både bagatelliserer og romantiserer en praksis som er dypt problematisk, umoralsk og – etter mitt syn – uakseptabel.

WHO advarer mens vikarbyråer tapper kritisk helsepersonell

India har færre enn to sykepleiere per 1000 innbyggere – i et helsevesen som allerede er under press, særlig sammenlignet med Norge. Når norske vikarbyråer aktivt rekrutterer fra et slikt system, bidrar vi til en brain drain – en systematisk tapping av kompetanse fra et land som desperat trenger den selv. Det gir konsekvenser for landet vikarbyråene tapper kompetansen fra, men også Norges utvikling rundt lønns- og arbeidsvilkår. 

Verdens helseorganisasjon (WHO) advarer i sin nyeste rapport mot at høyinntektsland «fortsatt rekrutterer fra land med kritisk mangel på helsearbeidere, til tross for globale retningslinjer og intensjoner om å unngå dette». Dette er ikke bare teori. Det er virkelighet. Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund har også uttrykt tydelig bekymring for denne typen rekruttering.

Vikarbyråer binder sykepleiere og driver sosial dumping

Likevel fortsetter norske vikarbyråer å hente sykepleiere fra, for eksempel, India og ofte under kontrakter som binder dem i opptil tre år, med økonomiske straffeklausuler ved brudd. Dette er ikke fri arbeidsmobilitet. Det er en form for moderne slaveri – med sosial dumping som konsekvens. 

Sykepleierne får ikke mer enn minstelønn etter tariff, pensjonsvilkårene er svake og opplæringen minimal. Samtidig tjener konsulentene i byråene millioner kroner i årslønn. De som får den største biten av kaken, er ikke sykepleierne. Det er byråene selv. Å manipulere begrepet «sykepleiermangel» til egen økonomisk fordel er både smakløst og ansvarsløst.

Utenlandske sykepleiere settes i uforsvarlige og farlige vakter

Jeg har selv jobbet som sykepleier i offentlig sektor i to år samt som vikarbyråsykepleier i tre år. Og jeg har reist rundt i hele Norge. Jeg kjenner systemet fra innsiden. Som innleid sykepleier må du kaste deg rett ut i arbeidet – ofte uten opplæring. Du sendes til steder med høyt sykefravær, ferieavvikling og rekrutteringsproblemer, der du plutselig kan være eneste sykepleier på vakt. Det er krevende, ustabilt og faglig utfordrende. Det er ikke en arena for språkopplæring eller innføring i norske rutiner.

Å plassere nyankomne utenlandske sykepleiere i slike roller er ikke bare uansvarlig. Det er uforsvarlig og truer pasientsikkerheten. Språkbarrierer er ikke bare livstruende, men det tar også liv. Det har vi sett, blant annet da en kolspasient døde på Prestøyhjemmet i Sør-Varanger. Manglende språk- og fagkompetanse hos innleid sykepleier var en medvirkende årsak.

Myndigheter lar profitt styre i stedet for å sikre etisk rekruttering

Jeg er ikke imot at sykepleiere fra andre land skal kunne jobbe i Norge. Tvert imot. Internasjonalt samarbeid og kompetanseutveksling er viktig. Men det må reguleres bedre. Det må skje på en måte som ivaretar både pasientsikkerhet og helsepersonellets rettigheter. Og det må ikke overlates til kommersielle vikarbyråer med profitt som primær drivkraft.

Min største utfordring er å sympatisere med de som gråter krokodilletårer over sykepleiermangelen, samtidig som de tjener millioner på et system som utnytter både norske og utenlandske sykepleiere. Vi trenger en ærlig debatt. Ikke et forsøk på å bagatellisere virkeligheten. Når folk i bransjen forsøker å ufarliggjøre rekruttering fra land som selv mangler helsepersonell – og samtidig binder dem til uvanlige arbeidskontrakter – må vi spørre: Hva er motivet bak?

Norge kan utdanne og beholde egne sykepleiere med bedre vilkår

Norge har råd til å utdanne og beholde egne sykepleiere. Vi ser en klar tendens til at flere ønsker å bli sykepleier. Det så vi ved årets opptak på høyskolene rundt omkring i Norge. Da har politikerne og arbeidsgiverorganisasjonene et ansvar for å styrke lønns- og arbeidsvilkår for å forhindre frafall av sykepleiere samt bevare de nyutdannede. 

Det vi derimot ikke har råd til, er å bygge et helsevesen som er avhengig av å tappe andre lands helseressurser når vi kan løse helseutfordringene internt med litt innsats. Etisk rekruttering handler ikke bare om lover og regler. Det handler om solidaritet, ansvar og langsiktig tenkning.