Flere betaler i dag for private helsetjenester enn før, enten gjennom arbeidsgiver eller av egen lomme. Og når lønna di brukes til å kjøpe helsehjelp som egentlig skal være et offentlig, skattefinansiert ansvar, reiser det et grunnleggende spørsmål: Hvor lenge er vi villige til å betale dobbelt for trygghet i helse?

Et politisk varsko

Over 850 000 mennesker i Norge har nå privat helseforsikring, ifølge Finans Norge. Rundt 90 prosent får den gjennom arbeidsgiver, men antallet privatpersoner som kjøper forsikring selv, har økt kraftig og er mer enn doblet de siste fem–seks årene. Det er ikke nødvendigvis et utslag av individuelle preferanser. Det er like mye et symptom på at den offentlige helsetjenesten ikke oppleves som tilgjengelig nok når behovet oppstår.

Veksten i private helseforsikringer er derfor ikke først og fremst et moralsk spørsmål om enkeltmenneskers valg. Det at flere føler behov for å kjøpe seg forbi ventetid og usikkerhet, må ses som et politisk varsko: Svekket tillit til den offentlige helsetjenesten. På sikt kan viljen til å finansiere den gjennom fellesskapet forvitre.

Vi lever allerede med en todeling

Todeling av helsetjenesten omtales ofte som en framtidig risiko. Realiteten er at den allerede er her. Som to forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Oslomet skrev i Klassekampen 6. januar: Spørsmålet er ikke om helsetjenesten er todelt, men i hvilken grad.

Da jeg i sommer var hos fastlegen og skulle henvises til en undersøkelse, fikk jeg spørsmål om jeg hadde helseforsikring. Det har jeg ikke. Men jeg kjenner folk som har det, og jeg kjenner også folk som ikke tør å fortelle det til alle. 

Men det er ikke den enkeltes moralske ansvar å opprettholde velferdstjenestene som det offentlige skal sørge for. Det er et politisk ansvar. Det er et politisk ansvar å sørge for at det er en grunnleggende trygghet i befolkningen og i arbeidslivet – trygghet med tanke på at du får nødvendig helsehjelp når du trenger det. 

Vi har sett en spiraleffekt

Noen, og særlig kommersielle tilbydere av helsetjenester og politikere som vil ta i bruk «hele bredden», argumenterer med at ordninger som helseforsikring avlaster den offentlige helsetjenesten og at det dermed blir bedre kapasitet. 

Det er en påstand heftet med usikkerhet. I flere land, for eksempel i Storbritannia, har vi snarere sett en spiraleffekt ved oppbygging av private tilbud kombinert med underfinansiering av offentlige helsetjenester og der sykehusene nå nærmer seg kollaps. Det er også risiko for å bygge opp parallelle, kommersielle tilbud som konkurrerer om den samme arbeidskraften. Vi får ikke flere helsefagarbeidere og sykepleiere selv om de smøres tynnere utover, for å si det slik. 

Det oppstår flaskehalser

Dagens situasjon er ikke resultatet av ett regjeringsskifte eller én politisk fløy. Den er et resultat av langvarig manglende satsing på helsetjenesten fra skiftende regjeringer over tid. Når kapasitet, bemanning og investeringer ikke står i forhold til befolkningens behov, oppstår det flaskehalser. Ventetider øker. Forutsigbarheten svekkes.

I et slikt system er det rasjonelt at både arbeidsgivere og enkeltpersoner søker alternative løsninger. Veksten i private helseforsikringer er derfor ikke årsaken til problemene i helsetjenesten, men et symptom på dem.

Selv staten har ikke full tillit 

Det hevdes ofte at tilliten til helsetjenesten fortsatt er høy. Selv om det stemmer, er ikke det en statisk tilstand. 

Det er dessuten ikke bare innbyggernes tillit som står på spill. Arbeidsgivere er avhengige av at helsetjenesten evner å gi rask og effektiv behandling slik at ansatte kan komme tilbake i arbeid. I dag er det nettopp arbeidsgivere som er de største kundene i markedet for private helseforsikringer.

I 2023 avdekket Klassekampen at 32 av 70 statseide selskaper tilbyr privat helseforsikring til sine ansatte. Blant dem er Folketrygdfondet, Equinor, Statkraft og Statskog. Når statens egne virksomheter kjøper private forsikringsløsninger for å sikre sine ansatte rask helsehjelp, sender det et kraftig signal: Selv staten har ikke full tillit til at den offentlige helsetjenesten leverer det som trengs.

Troverdigheten i helsepolitikken undergraves

Problemet her er at staten ikke bare er arbeidsgiver, men også systemansvarlig for helsetjenesten. Når den på den ene siden advarer mot todeling, og på den andre siden selv bidrar til å normalisere private løsninger, undergraves troverdigheten i helsepolitikken.

Utviklingen reiser grunnleggende spørsmål: For hva skjer med skatteviljen når stadig flere betaler privat for helsetjenester de ikke opplever å få tilgang til offentlig? Og hva betyr dette for dem som ikke har økonomisk mulighet til å kjøpe seg trygghet – pensjonister, uføre og lavtlønte?

Som samfunnsøkonom Erling Holmøy i SSB har påpekt, vil et framtidig helsesystem med høy privat betaling ramme de mest sårbare hardest.

Det er et politisk ansvar

Skal velferdsstaten bestå, kreves langsiktige og tverrpolitiske løsninger. Helsetjenester og kompetansebygging må dimensjoneres etter pasientenes og samfunnets faktiske behov. Finansieringen må muliggjøre forsvarlig bemanning og arbeidsvilkår som beholder og rekrutterer. Utdanningene må tilpasses behovene og ikke kortsiktige budsjettmål.

Sterke offentlige helsetjenester er ikke en naturtilstand. De er et resultat av politiske prioriteringer. Når mangelfulle investeringer over tid fører til at både arbeidsgivere, enkeltpersoner og staten selv søker private løsninger, svekkes fundamentet for fellesskapet.

Dette er ikke et individuelt moralsk problem. Det er et politisk ansvar.