Det er en hyllest med bismak

Det er selvfølgelig positivt at landets kanskje tre mektigste politikere har forstått hvor viktige sykepleierne er for dagens og fremtidens velferdsordninger og helsetjenester. De har tatt inn over seg at sykepleierens kompetanse er avgjørende for at du og jeg får den hjelpen vi trenger når vi blir syke og pleietrengende. Og de har forstått at vi blir flere eldre.

Og selvfølgelig er det positivt at både statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) og Høyre-leder Erna Solberg ser ut til å ha forstått at sykepleiermangelen er et faktum og at det blir verre fremover.

En felles virkelighetsforståelse er et godt utgangspunkt.

Det skulle bare mangle at de ikke har forstått alvoret etter at forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen og andre tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund (NSF) har hamret inn klare og tydelige budskap igjen og igjen de siste fire årene. Helt i tråd med landsmøtevedtaket i 2019 om at fagforeningen til mer enn 130 000 sykepleiere måtte bli mer tydelig og synlig. Det har NSF fått til, og de har lykkes med å sette sykepleierfaget på agendaen.

Forbundslederen var heller ikke til å misforstå i sin åpningstale til landsmøtet. Det kommer jeg tilbake til.

Langt fra festtaler til handling

Hyllesten fra politikerne av sykepleierne på landsmøtet som finner sted på Gardermoen denne uken, har likevel en bismak for meg. For veien fra forståelse til handling synes å være veldig, veldig lang.

De tre festtalerne sitter samlet sett med betydelig makt til å gjøre noe med utfordringene. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor de da holder gode festtaler, uten at de følger opp så det monner når politikk skal formes og gjennomføres. Jeg fatter ikke hvorfor de ikke gjør mer for å rekruttere og beholde sykepleiere. Festtaler er ikke lenger nok.

Så er det selvfølgelig sånn at de tre har gjort ganske mye. Selvsagt har de det. Jeg er ikke i tvil om at de har de beste intensjoner for helsepolitikken, pasientene og for alle som jobber i helsetjenesten. Spør du dem har de en lang og velbegrunnet skryteliste alle tre. Jeg overlater skrytet til dem, men det er grunn til å understreke at vi har en god offentlig helsetjeneste i Norge. Den må vernes om.

Politikk handler om prioriteringer, om forlik og om vanskelige valg. Det er spesielt krevende med krig i Europa og Midtøsten, en presset norsk økonomi og kriser av ymse slag som kommer på løpende bånd.

Helse må prioriteres høyere

Men det haster med å prioritere helse høyere enn i dag. 

Én ting er at Norge trenger en beredskap som ikke bare lener seg på velviljen til sykepleiere, leger, helsefagarbeidere og andre i helsetjenesten. Vi kan ikke fortsette å satse på at de stiller opp langt utover det vi kan forvente fordi de føler et sterkt ansvar for alle som trenger dem i krise, slik vi så under pandemien.

Like viktig er det å sikre et likeverdig helsetilbud til hver og én av oss hver eneste dag året rundt. Da er behovet for kompetente sykepleiere i alle ledd avgjørende.

Jeg innrømmer at jeg som sykepleier og en slags skapnerd for fag og kvalitet, blir begeistret over at det er nettopp fag og kvalitet til beste for pasienter og pårørende som har preget debattene her på Gardermoen denne uken.

Sykepleierne er sammen med legene og helsefagarbeiderne grunnmuren i helsetjenesten. Sykepleiernes sentrale rolle har ligget som et bakteppe i alle faglige debatter her på landsmøtet.

For meg fremstår det som om de politiske løsningene på den demografiske utviklingen og den allerede store mangelen på sykepleiere og annet helsepersonell, er noe tjenesten selv må løse. Viljen til tverrpolitiske løsninger har så langt ikke imponert meg.

Tvert imot blir sykepleiere og ansatte bedt om å løse flere og flere oppgaver uten at det følger penger med oppgavene. Det skal effektiviseres. Det kan fort gå på helsa løs for både pasienter og ansatte.

Fag, ledelse og oppgavedeling

Det snakkes om at helsetjenesten trenger et betydelig økonomisk løft her på landsmøtet. Men penger løser ikke alt og er ingen garanti for kvalitet.

Delegatene her peker på både ledelse, kunnskapsbasert utvikling og satsing på kompetanse, samt ansvars- og oppgavedeling som løsninger. Tiltak og forslag diskuteres grundig og lenge med stort engasjement. 

Det påpekes at lederspennet er for stort både i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og i spesialisthelsetjenesten. Det gir dårlig ledelse og går ut over faglig utvikling, etikk og helt nødvendig HMS-arbeid. Og jeg legger til at sykepleiere må lede sykepleiertjenestene. Bare da sikres sykepleierfaglig kvalitet.

Arbeidsbelastning, arbeidstid, turnusordninger, fleksible arbeidsordninger, heltidsstillinger og kvalitet i ulike utdanningsløp diskuteres. Sykepleierne sliter seg ut. De trenger mer hvile, kommer det klart og tydelig fra talerstolen her på Gardermoen.

Flere kronikere, mer komorbiditet, flere med demenssykdom og stadig flere som skal bo hjemme lengst mulig, krever kompetanse. Ikke bare flere hender. Men det er ikke bare å skyve sykepleieroppgaver til andre med lavere kompetanse, selv om oppgavedeling åpenbart er en del av løsningen. Også fornuftig oppgavedeling krever sykepleierfaglig kompetent ledelse.

Meldingen fra landsmøtet i Norsk Sykepleierforbund 2023 er ikke til å ta feil av: Politikere på Stortinget må legge bort partipolitiske ideologier og sammen lage en langsiktig plan for helsetjenestene. Helse må prioriteres høyere. NSF vil ha et tverrpolitisk forlik.

Og det stopper ikke der.

Frontfagsmodellen truer fremtidens Helse-Norge

«Lønna må opp, og belastningen må ned» har forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen sagt igjen og igjen gjennom fire år. Alle med hørselen i behold i dette landet har fått med seg det.

Ingen bør være i tvil om hva hun og NSF mener om frontfagsmodellen.

«Frontfagsmodellen, slik den praktiseres nå, gjør ingenting for å beholde og rekruttere sykepleiere. Det vet både LO, NHO og regjeringen», sa Sverresdatter Larsen til landsmøtet.

Forbundslederen har ikke store forventninger til at frontfagsmodellutvalget kommer med løsninger.

Og hun fortsetter i sin tale:

«Modellen gjør at sykepleiere aldri får høyere lønn innenfor tariffoppgjør.» 

Forbundslederens tydelighet kan nok provosere mange, men det er så viktig det hun formidler. For selv om landsmøtet, delegatene der, forbundsledelsen og sykepleiere flest først og fremst er opptatt av faglig kvalitet, så betyr både lønn og arbeidsbelastning noe.

Eller egentlig – lønn betyr mye. Og selvsagt er lønn et tema på landsmøtet til NSF. Det skulle bare mangle. Det handler om å få betalt for utdannelse og hardt arbeid og om anerkjennelse av en innsats i ett av de mest samfunnskritiske fagfeltene i vår tid.

Derfor er min oppfordring til de tre politikerne som hyllet sykepleierne i sine taler til landsmøtet: Finn gode løsninger for et skikkelig lønnsløft til sykepleiere nå. Ikke la frontfagsmodellen true fremtidens Helse-Norge. Jonas Gahr Støre sa faktisk i sin tale at frontfagsmodellen ikke er spikret i stein. Det lover godt.