Sjekk bakspeilet, men glem aldri å se fremover

Det neste halvannet året ble ikke i nærheten av det vi hadde planlagt. Mange har skrevet bøker om det som egentlig skjedde. I maktens sentrum, i direktorat, departement og regjering. I tiden etter koronapandemien kom bøkene på løpende bånd. FHI-direktør Camilla Stoltenberg, fungerende assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad, helseminister Bent Høie og Sveriges statsepidemiolog Anders Tegnell har alle skrevet sine versjoner av begivenhetene.

Jeg har stort sett lest dem alle. Men boka til sykepleieren Liv Bjørnhaug Johansen, «Den lange vakta», var den som gjorde mest inntrykk. Hun beskrev så godt det sykepleiere og helsetjenesten sto i. Det vi i NSF fikk beskrevet hver eneste dag fra fortvilte sykepleiere over hele landet. I kommuner og sykehus, i somatikk, rusomsorg, rehabilitering og psykisk helsevern.

Historier om pasienter som døde uten sine nærmeste ved sin side, om ensomme eldre som ble enda mer ensomme og om sykepleiere som var redde for å bli bødler på sin egen arbeidsplass ved å ta med seg smitte. Og om overfylte intensivavdelinger og utslitte helsearbeidere.

130 000 stemmer som roper

Vi kunne alle ha skrevet våre egne bøker om alt som skjedde under koronaårene. Kanskje burde vi også ha gjort det. For historiene til sykepleierne nær pasientene og pårørende er noe helt annet enn historiene til toppbyråkratene og toppolitikerne. De er nære, ekte og sårbare. Sykepleiernes erfaring og kunnskap bør og kan endre helsetjenesten. Om de ble lyttet til.

Å få makteliten til å lytte til sykepleierne er fundamentalt sett det NSF driver med. For mens en sykepleierstemme kan drukne i det store intet, er det vanskelig å overhøre nesten 130 000 sykepleierstemmer.

Det fellesskapet kjennetegner fagforeningen og profesjonsorganisasjonen NSF. Og det er et stort ansvar å bære. Heldigvis skal det ikke gjøres alene. Det er en kraftfull organisasjon som sørger for at vi kan snakke om sykepleierens arbeidsvilkår, sykepleie, fag, helsetjenesten og samfunnet som helhet med både tyngde og troverdighet.

Over 3500 tillitsvalgte og 34 faggrupper, men også en haug med aktive lokalgrupper er det som utgjør en så tydelig, modig og stolt organisasjon. Snart er det landsmøte igjen. Da har jeg bestemt meg for å ikke be om fornyet tillit. Men tro meg – engasjementet er ikke over. Det skal bare ta en annen form for en stund.

For oppgavene er uendelig store.

Det haster å finne løsninger eller med andre ord en effektiv vaksine. Mangel på helsepersonell og den demografiske utviklingen krever handling. Det krever at ressursene finner hverandre. At vi har oversikt, innsikt og både evne og vilje til å løse oppgaven som står foran oss. Konsekvensene av å ikke gjøre det vil være at vi får et todelt helsevesen, hvor de med ressurser og penger kjøper seg hjelp, mens resten av oss vil stå tilbake med et offentlig helsevesen med brukket rygg.

Tenketank for helsepolitikk

Helsetjenestene har behov for så store endringer at vi må tørre å tenke de store tankene. Slike tanker som vi tenker når vi har tid, rom, trygghet og overskudd.

Slike tanker og ideer ser sjeldent dagens lys under stress og press. I en hverdag preget av dag-til-dag-oppgaver, krav om stadig innsparing og mer og mer effektiv drift er det nesten umulig å finne de nye og gode løsningene. Helsetjenesten lider under ordtaket: «Det er dyrt å være fattig».

Vi trenger derfor noen som er dedikert til et større perspektiv. Som kan utrede, løfte debatter og utfordre. Da jeg gikk på Forsvarets sjefskurs i vår, besøkte jeg flere tenketanker innen forsvar, militær strategi, krig og fredsforskning. De drev med akkurat det jeg har etterlyst på helsefeltet. De debatterte, provoserte og utfordret dagens løsninger. Uten bindinger til noen organisasjoner, ideologier, kommersielle interesser eller myndigheter kunne de løfte nye, uprøvde tanker og ideer som kanskje både er utenfor boksen eller rett og slett helt kontrære.

I Danmark har akkurat en ny tenketank sett dagens lys: «Institutt for vilde problemer». Helsetjenestene trenger en tenketank for de ville problemene. Jeg døper den «Tenketank for gjenstridige problemer i helsetjenesten».

Jeg har en hel liste med ting tenketanken bør se nærmere på. Men la meg nevne to av ideene på lista: Den ikke uprøvde ideen om «en-nivå»-modell for helsetjenesten og den litt mer utfordrende tanken om sivil verneplikt.

Idéliste til tenketank

Her er min idéliste til tenketank for gjenstridige problemer i helsetjenesten:

En-nivå-modell

Vi har en oppsplittet helsetjeneste hvor det er totalt ulik organisering, finansiering, styring og kultur mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det utfordrer en effektiv bruk av våre felles ressurser i helse og omsorg. Det lønner seg ikke å forebygge – effekten av det ligger for langt frem i tid. Det er vanskelig å samhandle, og pasientene blir kasteballer i et system som ikke setter menneskene i sentrum.

Dette vet alle som jobber i helsetjenesten: Skillene mellom nivåene truer pasientsikkerheten. Det kan være på tide å teste en en-nivå-modell, hvor det ikke skilles mellom kommuner og sykehus, mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Gjøres det riktig, vil det raskt lønne seg å forebygge, da det er den samme organisasjonen som får regningen ved manglende preventive tiltak. Dette er ikke en enkelt løsning på et komplekst problem, for da hadde det blitt gjort for lengst. Men vi kan ikke legge det bort bare fordi det er vanskelig. Det er prøvd ut andre steder. Det kan gjøres også her.

Sivil verneplikt

Den andre ideen tenketanken burde sjekke ut, er denne: sivil verneplikt i helsetjenesten.

Da jeg var 18 år, ble alle gutter innkalt til militærtjeneste. De som ikke ville i militæret av ulike grunner, fikk tilbud om annen tjeneste. Såkalt siviltjeneste. Siviltjeneste ble stort sett avholdt innenfor helse- og sosialsektoren, humanitære organisasjoner, forskningsinstitusjoner og liknende.

Nå er ordningen med siviltjeneste avviklet. Det er allmenn verneplikt for alle. Både kvinner og menn. Men det er jo ikke helt sånn. Kun en tredel av det totale antall tjenestedyktige i hvert kull gjennomfører førstegangstjeneste. Det er dermed en stor andel unge voksne som verken gjør militærtjeneste eller siviltjeneste.

Tiden kan være inne for å gjeninnføre siviltjeneste. Slik kunne vi introdusert en generasjon unge for helse- og sosialfeltet. De kan øve på grunnleggende relasjonelle egenskaper, sette andre foran seg selv og kjenne på den gode følelsen av å bidra til fellesskapet. Det kan, så lenge det gjøres riktig, både være verdifull hjelp til noen enkle oppgaver i helsetjenesten og på samme tid bidra til allmenndannelse for en hel generasjon unge.

Takk for meg

Jeg takker for meg i Norsk Sykepleierforbund for denne gang. Det har vært fantastisk. Og mens nye koster må håndtere nye pandemier og kriser på løpende bånd, skal jeg bidra på min måte fra et annet sted. Jeg vet ikke akkurat hvor, men jeg utfordrer oss alle til å ta oss tid til å tenke videre, utfordre og kanskje provosere. Bare da får vi en bedre helsetjeneste for pasienter, pårørende og alle ansatte.