Ufaglærte ansatte svikter eldreomsorgen

La meg fortelle om min første tid i eldreomsorgen. Jeg var 19 år, nylig ferdig med videregående og skulle begynne på studier til høsten. Jeg trengte en inntekt og visste at det var lett å få jobb på sykehjem. Faktisk så lett at jeg knapt trengte dokumentasjon – verken vitnemål, referanser eller tilstrekkelig opplæring. 

Det var neppe min beskrivelse av å være «pliktoppfyllende, ansvarsbevisst og omsorgsfull» som gjorde utslaget. Jeg ble ansatt uten fagkompetanse og uten forståelse for det ansvaret jeg tok på meg. Min individuelle drivkraft til jobben på daværende tidspunkt var som dagens samfunn ellers: mest opptatt av penger. 

I retrospekt mener jeg at denne formen for rekruttering uten kvalifikasjonskrav tjener til å belyse holdninger til sektoren, nemlig at det «ikke er så nøye med eldre». 

Et tegn på at eldre ikke er så nøye

Som rykende fersk pleieassistent visste jeg ikke hva «stell» faktisk innebærer, og hva man som pleier bør vurdere av kliniske observasjoner. Prinsippene for adekvat hygiene var også nokså ukjent. 

Som nittenåring hadde jeg lavgrad kunnskap om demens og geriatri og hadde følgelig begrenset forståelse for hvordan de ulike diagnosene påvirker atferd og behov. Håndtering av utagerende pasienter var også utenfor mitt kompetanseområde. Ei heller var mine kunnskaper om smittevernprosedyrer knyttet til, blant annet, MRSA og ESBL, noe å skryte av. Og pasientsikkerhet og personvern? Det visste jeg lite om. 

Selv etter bestått medisinkurs for delegert legemiddelhåndtering, opplevde jeg å mangle adekvat innsikt i legemidlers funksjon, virkning og nødvendige forsiktighetsregler. Det overrasket meg da jeg samtidig ble kjent med at helsefagarbeidere i spesialisthelsetjenesten, selv med lang erfaring og videreutdanning i psykiatri, ikke har mulighet til å dele ut medisiner. Her ble det stilt krav til høyskoleutdanning og autorisasjon. 

Den påfallende inkonsistensen i gjeldende praksis mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, særlig med hensyn til legemiddelhåndtering overfor pasienter med alvorlig og sammensatte lidelser, kan vanskelig forklares uten å problematisere underliggende normative føringer og implisitte «verdsettingshierarkier» mellom ulike pasientgrupper. Igjen kan dette tyde på at det overfor eldre ikke er så nøye. 

Det handler om uvitenhet

På denne bakgrunn, i kraft av manglende kunnskapsgrunnlag om de respektive punkter, reagerte jeg ikke nevneverdig når pasienter ble dusjet under protest, ble holdt fast mot sin vilje, når de ble filmet uten samtykke, eller når sengehester og belter i stol ble brukt for å forhindre «plagsom vandring». Heller ikke stilte jeg spørsmål til andre tilnærmingsmåter overfor urolige pasienter når det ble knust benzodiazepiner i syltetøy og lagt på skiven uten nødvendigvis forsøk på tillitsskapende tiltak. 

Da Stavanger Aftenblad nylig avslørte uverdige forhold i eldreomsorgen, ble jeg heller ikke denne gangen særlig overrasket. Jeg har selv vært en del av et system hvor ufaglærte – som meg selv den gangen – bidrar til en praksis som potensielt bryter med både etiske og rettslige rammer. Jeg har, uten å vite bedre, vært med på å gjennomføre tvang, brutt med smittevern og trolig oversett symptomer på sykdom og diffuse bivirkninger hos pasienter. 

Til mitt forsvar: Det handlet ikke om likegyldighet, men om uvitenhet. 

Faglig forsvarlighet for ufaglærte – et rettslig paradoks

Riktig nok er ufaglærte pleieassistenter omfattet av reguleringen i helsepersonelloven da det med samhandlingsreformen og vedtak av helse- og omsorgstjenesteloven ble formelt vedtatt at alt personell som arbeider innenfor helse- og omsorg i kommunene skal regnes som helsepersonell etter helsepersonelloven § 3, jamfør helse- og omsorgstjenesteloven § 2–1.

Formålet bak loven er å bidra til styrket pasientsikkerhet og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene, helsepersonelloven § 1. Videre fastslår bestemmelsen at helsepersonell skal utføre arbeid i samsvar med de krav til «faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner», jamfør § 4. Med andre ord, som nittenårig ufaglært pleieassistent pliktet jeg å arbeide i henhold til «faglig forsvarlighet», men ikke utover hva som kunne ventes av mitt «nivå». 

Denne reservasjonen synes nærliggende for dagens helsevesen, hvor det er gode estimater for stor andel ufaglærte hvor kravene til faglig forsvarlighet følgelig må justeres. 

Spørsmålet er likevel om denne reservasjonen etter omstendighetene avskjærer pasientens sikkerhet og dermed svekker kravet til kvalitet som formålsparagrafen i denne lov foreskriver, jamfør § 1.

Ufaglærte kan ikke erstatte fagfolk

Hvordan kunne jeg som nittenåring ha en rettslig plikt til å utføre jobben i samsvar med krav til «faglig forsvarlighet» når «faget» var utenfor mitt kompetanseområde? 

Forsvarlighetskravet i loven er nært bundet til uttrykket «faglig», som etter sin ordlyd må innbefatte krav til kunnskapsgrunnlag, kontekstuelt forstått i lys av helsefagene og den systematikken og teorien som ligger til grunn for dem. Det kan på denne bakgrunn stilles spørsmål til hvordan forsvarlighetsstandarden i helsepersonelloven ivaretas i den grad det ikke foreligger «faglig» kompetanse.

Det er godt mulig at jeg er for kritisk, men legger man til grunn en forståelse av at kravet til forsvarlighet i helse- og omsorgssektoren er ivaretatt uten at det har en «faglig» komponent, er debatten om sykepleiermangel og mangel på helsefagarbeider like lite relevant som stråmannsargumenter er i en seriøs diskurs. 

Jeg vet iallfall med meg selv at 80 år gamle multimorbide meg hadde verdsatt litt mer av kompetanse enn hva en nittenåring fra videregående representerer. Det er jo en fordel at det ikke bare er penger som er drivkraften bak arbeidet man pådrar seg. Og forstå meg rett når jeg skriver at ufaglærte er og forblir en uvurderlig ressurs, men de kan ikke erstatte fagfolk. Slik er det bare.