Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Tenk deg at din egen oldemor – etter et langt liv med arbeid, familie og skattebetaling – ender opp på et anbudsskjema. Prisen på omsorgen skal avgjøre hvor og hvordan hun får tilbringe sine siste år. Er det slik vi vil behandle våre eldste?

Jeg mener svaret må være et klart nei.

Ikke en vare

Offentlig eldreomsorg er ikke en handelsvare. Det er et ansvar. Når private kommersielle aktører overtar driften, flyttes fokuset fra omsorg til overskudd. Det kan bety færre ansatte, dårligere tid med hver bruker – og lavere lønn og mindre trygghet for de som faktisk gjør jobben.

Vi vet at stabilitet og faglighet er avgjørende for god eldreomsorg. Likevel ser vi at privatisering fører til økt gjennomtrekk og mer deltid. Det går utover både de eldre og de ansatte.

Kommunene må få økonomisk rom til å gjøre jobben selv. Med nok penger kan de sikre faste stillinger, nok hender, og god kvalitet. Da kan vi gi våre eldre en trygg og verdig alderdom – i stedet for å etterlate dem til markedskreftene.

Vi skylder oldemor det. Og vi skylder framtidens eldre – oss selv – det samme.

Verdighet

Det handler ikke om ideologi, men om verdighet. Eldreomsorgen må bygges på tillit, ikke tilbud. Den må være offentlig, trygg og faglig sterk – ikke satt ut til høyeste (eller billigste) tilbyder.

Oldemor hører hjemme i et fellesskap, ikke i en forretningsmodell.