Nei Dora, du og andre pårørende er på ingen måte kravstore

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Dora har med sitt debattinnlegg satt ord på det mange pårørende kjenner på daglig. Men slik situasjonen er i dag, er det utrolig nok ingen som har et formelt ansvar for å formidle kunnskap, eller støtte pårørendes innsats, verken i helseforetakene eller i kommunene.

Dette viktige pårørendearbeidet er det på tide å få satt i system. 

Vi kan først slå fast: Pårørenderollen angår oss alle, og det er stor sannsynlighet for at vi blir pårørende én eller flere ganger i livet. Noen pårørendeperioder står vi stødig i på egen hånd. Andre ganger er belastningen så stor at vi trenger støtte. 

Å få praktisk hjelp og kunne dele ansvar, oppleves for de fleste godt. Men å ha en plass der du blir sett og kan sette ord på det du står i, uten å måtte ta hensyn til den du er pårørende til, er for mange en like viktig del av god helsehjelp og egen ivaretakelse. 

Pårørende er en uvurderlig ressurs, men må tas på alvor. Om ikke, står de i fare for å bli brukt opp.

Flotte ord er ikke nok

Det mangler ikke på flotte ord: De pårørende er velferdsstatens bærebjelke, de gjør en uvurderlig innsats. Pårørende er en ressurs, omsorgsmodellen er avhengig av pårørende, store deler av det kommunale helsevesen hviler på deres innsats. 

36 prosent av Norges befolkning er pårørende, noe som tilsvarer drøyt 1,5 millioner personer over 18 år. Gruppen under 18 år, altså barn som er pårørende, er beregnet til hele 459 000. Nå er det på høy tid å lytte til disse to millionene.

Det gjelder å få omgjort flotte ord til handling. Dette arbeidet går imidlertid fryktelig trått. Det tar tid å få snudd et tankskip, ja – men det får være måte på.

La oss komme i gang

Om vi tar pårørende på alvor, må vi vite hva de trenger for å stå i denne rollen og samtidig ha et «eget» liv. Et mangfold av studier og rapporter viser at det å være pårørende kan være givende, men at det også medfører både fysisk og psykisk slitasje. Mange beskriver det som en kamp og føler seg også ensomme i pårørenderollen. Egne behov blir nedprioritert og glemt.

Som samfunn trenger vi de pårørende, og de trenger oss. Situasjonen i dag er at ingen har et formelt ansvar for å formidle kunnskap eller støtte pårørendes innsats, verken i helseforetakene eller i kommunene.

Vi trenger å få satt pårørendearbeidet i system. Mange aktører på pårørendefeltet står parat til å gå i gang. Kunnskapen om hva som trengs, finnes. La oss komme i gang!