Helseforetaksmodellen har ført til sløsing, sentraliserings­mani og svekkede fag­miljøer

Norge har den mest sentraliserte sykehusorganiseringen i de nordiske landene. I 1980 hadde Norge 22 000 somatiske senger, nå i underkant av 11 000, selv om befolkningen har økt med en million.

Norge er dårligst i Vest-Europa når det kommer til liggetid på sykehus, med for få senger til for mange pasienter. Vi er det landet i Norden hvor den største delen av befolkningen har mer enn en times reisevei til sykehus.

Dette skyldes helseforetaksmodellen (heretter HFM), som er bygd på konkurranse og effektivitets-pisk. I tillegg til dårligere pasienttilbud har den ført til økte kostnader, svekkede fagmiljøer og en sentraliseringsmani som medfører store tap for lokalsamfunn landet over.

LES:Helseforetaksreformen må avvikles – sykehusene tilbake til offentlig forvaltning

Middel til økonomisk inntjening

HFMs styringsform høster frustrasjon og uro over hele landet. Staten skyver ansvaret over på styrene ved opprør mot nedleggelser og forringelse av ambulanse-, føde-, psykiatriske og somatiske tilbud, som nå tvinges gjennom over hele landet for å få «overskudd».

Pasienten er et middel til økonomisk inntjening, en vare som takseres.

Måltall og stoppeklokke

Styringsformen i HFM gjør at faglige debatter settes til side på alle ledelsesnivåer. Bare en tredjedel av styremedlemmene oppnevnes av de ansatte, som dermed blir i mindretall ved avgjørelser. Fagfolk blir ikke tatt på alvor om de sier fra.

Et eksempel er bestemmelsen om nedleggelse av Ullevål sykehus i Oslo, hvor helseledelsen trosser en samlet faglig motstand. Et annet er at mor og barn presses ut av fødeavdelingen raskere, ikke fordi fagfolk ønsker det, men på grunn av nedskjæringer.

LES:– Fødsler under transport og uplanlagte fødsler i hjemmet øker

LES: Jordmødre sendte bekymringsmelding: Ulovlig dårlig oppfølging etter fødsel

LES:Fødselsomsorgen skal ikke være en minimumstjeneste

I tillegg til å bli fratatt mulighet til å ta beslutninger på godt faglig grunnlag gir fokus på måltall og stoppeklokke et stadig økende effektivitetspress som rammer ansattes helse og motivasjon.

Nytt mantra

Sykehus er for kunnskapskrevende og komplekse til å bli styrt ut fra bedriftsøkonomiske systemer. Foretaksledere med merkantil bakgrunn sitter i besluttende og gjennomførende posisjoner som fordrer medisinsk bakgrunn og erfaring innen pasientdrift.

Økonomene i Helse-Norge har nå et nytt mantra: Teknologien skal erstatte et stort antall pleiere, og de samme økonomene planlegger med at omsorg og nærhet blir for dyrt.

Det fører til at pasientene sendes altfor raskt ut, med økende reinnleggelser og belastninger for pasienten. Dette gir samtidig større inntjening, og er dermed «god butikk».

Pengesløseri uten like

HFM gir mulighet for maktmisbruk og lar helseforetakene spille politikerne ut på sidelinja. I tillegg til høye direktørlønninger gis det ofte sluttpakker, etterlønn eller bonusordninger som til sammen har trukket i underkant av 100 millioner fra pasientrettet virksomhet, i offentlig regi, finansiert av skattepengene, i 18 år uten at noen har gjort opprør.

Det er et pengesløseri uten like. Et eksempel er Helse Sør-Øst, der såkalte rådgivere har en gullalder. Ved Oslo universitetssykehus er det 259 spesialrådgivere, og ved Oslo sykehusservice 59. Foruten høye lønninger, sluttpakker og bonuser til direktører og andre sluker konsulentfirmaene store penger. Over få år representerer dette milliarder.

LES:  La oss rope høyt i kor om sløsing i helsevesenet

Trues av nedleggelse

Både psykiatri og somatikk rammes over hele landet. Nedleggelser og sammenslåinger skal finansiere nye bygg, som igjen vil føre til massenedleggelser av stillinger og fortsatt nedtak av sykehussenger, som stadig blir færre.

I 2019 skal 75 sykehussenger fjernes og 194 årsverk kuttes i Innlandet. Distriktspsykiatriske sentre og Granheim lungesykehus trues av nedleggelse. Dette handler om både lokal og nasjonal sykehuspolitikk, og for mange synes det å gå prestisje i å beholde HFM.

En ny styringsmodell

Samtidig som det sløses i sykehusene, ser vi at ansvaret skyves nedover i systemet. Kommunene er blitt en salderingspost for dårlig sykehusøkonomi, og dette vil forverres. Det rammer først og fremst eldre med sammensatt sykdom.

Samtidig hersker en fastlegekrise, også i stor grad basert på at fastlegene blir pålagt stadig mer av sykehusene. Hvorfor reagerer ikke ordførere sterkere?

Behovet for en ny styringsmodell som ikke setter demokratiet ut av spill, vil tvinge seg frem for å hindre en ytterligere negativ utvikling i spesialisthelsetjenesten. Pasienten skal være i fokus, og da må avgjørelser som gjelder ulike behandlings- og omsorgstilbud, fattes av faglig kompetente og de som er nære pasienten, ikke av økonomer eller jurister.

Det må frigjøres midler til behandling og pleie ved reduksjon av byråkrati og konsulentgalskap. Avgjørelser som angår befolkningen, skal ikke tas i lukkede rom.

Enten er du for eller imot

De store partiene, både Frp, Høyre og Ap sentralt, vil beholde HFM, mens Senterpartiet sentralt vil ha et nytt styringssystem. Lokalt er det svingninger, og det er opprør på gang.

På Nordmøre har ni ordførere gått til kamp mot direktører og helseadel. Det samme har Bunadsgeriljaen, som nå har over 100 000 medlemmer, og som kjemper for trygge og gode føde- og helsetilbud over hele landet.

Et av de viktigste spørsmålene ved det kommende valget i september, og stortingsvalget om to år, er derfor partienes syn på HFM. Velgerne vil ha klar beskjed, en «tilpasning» av HFM holder ikke. Enten er du for, eller imot, å drive sykehusene etter bedriftsmessige prinsipper.

Denne kronikken ble først publisert i Tidens krav 22. juli 2019.