Kommune­helsetjenesten overlever ikke av arbeidslyst alene

Det er interessant å se at arbeidslivsdirektøren i KS, Tor Arne Gangsø, ikke kan snakke om følelsene til de ansatte sykepleierne i KS etter kommentarene på lønnsoppgjøret, men lett slår fast at de opplever en tilværelse prega av arbeidslyst. Mulig det er en nyanseforskjell der. Da har antakelig direktøren også oppfatta at det etter lønnsoppgjøret er blitt ganske mye mer enn en nyanseforskjell på de to store gruppene av sykepleiere, i KS og i Spekter.

Nå vil jo ikke direktøren snakke om følelser, ei heller diskutere med tillitsvalgte, så da får vi ta det her. Jeg har de siste dagene mottatt en storm av henvendelser fra medlemmer i eget hovedtillitsvalgtområde, fra sykepleiere og tillitsvalgte i Spekter, fra andre kommuner og utenforstående. Alle lurer de på: «Hva skjedde nå? Hvordan skal dette gå?»

For få på jobb

Det er jeg jammen usikker på selv. De som kontakter meg, snakker en del om følelser. De snakker selvsagt om kroner og om å kjenne på at det er ugreit at kolleger i Spekter etter årets oppgjør tjener mer for en jobb som er til forveksling lik deres egen.

Men de snakker aller mest om at de er ordentlig bekymra for hvordan dette skal gå. De har allerede rikelig med erfaringer med hvordan det er å være for få. For få på jobb og for få kolleger av samme faggruppe.

I perioden april 2017 til januar 2018 sendte min egen kommune ut 202 utlysninger hvor de søkte etter sykepleiere. I en kommune med drøyt 800 sykepleiere i turnustjeneste skal det ikke rare regneferdighetene til for å forstå at dette er et dramatisk høyt tall. Det som gjør dette enda mer dramatisk, er at det på over halvparten av utlysningene søkte tre eller færre kandidater. Førti av utlysningene hadde én kandidat.

Flere og mer krevende oppgaver

Vi er med andre ord for få, og det har det vist seg vanskelig å få gjort noe med. Samhandlingsreformen hadde mange mål, blant annet å legge flere oppgaver til kommunene. Om ikke samhandlingsreformen har blitt helt det den skulle bli på alle punkter, så har den klart akkurat dette: flere og mer krevende oppgaver ut til kommunene.

Det gjør noe med ansatte å ha mange og krevende oppgaver og for få kolleger, over tid. Da er det kanskje på sin plass å begynne å snakke med ansatte og tillitsvalgte om følelser. Eller som et minimum å ta ansattes følelser på alvor – helst før man fastslår at de opplever arbeidslyst, og med det avfeier bekymringsmeldingene.

Anstendig lønnsutviklling

Litt rett skal jeg likevel gi direktøren i arbeidslyst-beskrivelsen. Jeg kjenner også kommunale sykepleiere som interesserte, kompetente og fulle av stå-på-vilje, og kanskje kan dette oppsummeres som arbeidslyst. Men kommunal sektor overlever altså ikke av det alene.

Min frykt (her er vi igjen på de følelsene da …) er at vi akkurat her og akkurat nå nærmer oss ei grense. Hvor langt rekker arbeidslyst, interesse og stå-på-vilje? Hvor lang er veien over i andre yrker, eller til andre arbeidsgivere? Til Spekter for eksempel, som på en helt annen måte enn KS har tatt inn over seg hva ei anstendig lønnsutvikling betyr i kampen mot sykepleiermangelen.

Det går ikke lenger an å late som at det meste er ok. Søndag kveld publiserte NRK ferske tall som viser at den store mangelen på sykepleiere fra i fjor har vokst seg enda mye større, fra 4000 til 5900.

Tunge helseoppgaver

Tidligere denne uka kom regjeringa med sine Leve hele livet-planer. «De eldre» skal få både matlukt i avdelinga, tilrettelegging for seksualitet og en time aktivitet hver dag, har Høyre og Frp med statsminister og eldreminister i spissen oppsummert i flere kanaler.

Frivilligheten skal også inn. Flott selvsagt, men er flere slike planer det vi trenger mest?

Hvor er fokuset på at vi desperat trenger å bli flere, nærmere bestemt flere med nok kompetanse til å håndtere alle de syke pasientene som kommunehelsetjenesten skal gi tilbud til? Hvor er fokuset i planene og i lønnsoppgjøret på de tunge helseoppgavene kommunene har fått? Hvor er fokuset på at den gruppa som norske kommuner sier at de mangler mest intenst, nå får enda en grunn til å finne annet beite?

Hvor langt rekker arbeidslyst?