Julen forbindes med varme og fellesskap, men for mange pårørende til mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer er høytiden også en tid preget av uro, ambivalens og et ansvar som aldri tar pause. 

Det er en krevende tid for mange av de pårørende. De dekker bord og tenner lys og håper at jula skal bli en fin høytid. Men de gruer seg også og forbereder seg på det som kanskje kommer. For mange av dem fyller roller som normalt ville vært fordelt på et lite fagteam: taxisjåfør, økonom, konfliktløser, motivator, terapeut – og den som bærer spenningen i rommet.

Dette er ikke bagateller. Det er grunnleggende omsorgsarbeid. Og det er arbeid som gjør sykepleieres og hele helse- og omsorgstjenestens hverdag mulig.

Pårørende gjør en stor innsats i omsorgen

Ifølge Pårørendealliansen er det 800 000 mennesker i Norge over 18 år som er pårørende. I tillegg beregnes det at om lag 300 000 barn er pårørende. Ulønnet innsats fra pårørende utgjør 136 000 årsverk, som tilsvarer 63 milliarder kroner hvert år, viser beregninger Oslo Economics har gjort. Dette er nesten like mange årsverk som i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, som utgjør om lag 142 000 årsverk.

Dette bør vekke et grunnleggende spørsmål: Hva slags helsetjeneste får vi dersom disse menneskene faller sammen?

Pårørende avlaster tjenestene, stabiliserer hverdager som ellers ville vært kaotiske, og gjør behandlingsforløp mulig. Når de får støtte, får også vi som sykepleiere bedre rammer for god og trygg pasientbehandling.

Sykepleiere er nøkkelpersoner

Som sykepleiere står vi tett på både pasienten og familien. Vi legger merke til dynamikken, vi fanger opp spenninger, og vi ser når en pårørende er i ferd med å knekke under vekten av ansvar og bekymring. Det gjør oss helt sentrale i å anerkjenne, støtte og inkludere pårørende – ikke som en «ekstraoppgave», men som en del av faglig forsvarlig praksis.

Nasjonale dokumenter gir tydelige føringer: 
Vi – de pårørende og Nasjonale råd for brukermedvirkning og pårørendesamarbeid slår fast at pårørende er en integrert del av god behandling. Likevel varierer praksisen dramatisk mellom kommuner, sykehus og fagmiljø. Og nå som pårørendestrategien tar slutt, hvilke politiske signaler skal gi dette prioritet?

Som sykepleiere møter vi pårørende som beskriver betydelige forskjeller i oppfølgingen de får, forskjeller som i realiteten styres av kommunegrenser. Det er et brudd med prinsippet om likeverdige helsetjenester og et tydelig tegn på at pårørendearbeidet må styrkes nasjonalt.

Julen gjør behovene synlige

Pårørendes belastning er til stede hele året, men i julen blir den ofte umulig å overse. Mange balanserer håp og frykt, rollekonflikter og emosjonell beredskap – samtidig som omgivelsene forventer hygge og overskudd.

Som sykepleiere ser vi at det de trenger, ikke primært er store ord, men:

• tydelig og forutsigbar kommunikasjon
• støtte i å sette grenser
• avlastning av ansvar
• hjelp til å redusere skyld og skam
• kontakt med fagpersoner som ser hele familien, ikke bare pasienten
• ivaretagelse av egen helse 

Dette er ikke tilleggstjenester. Dette er grunnleggende sykepleie.

Vi skriver dette nå fordi julen gjør pårørendes situasjon ekstra tydelig. Høytiden som skulle gi ro, kan for mange bety uro, ansvar og følelsesmessig beredskap. Det er nå vi virkelig ser hva de står i – og hvor avhengige vi som samfunn er av innsatsen deres. Når alt annet bremser opp i desember, fortsetter pårørende å bære. Det forplikter oss.

Pårørende holder helse- og omsorgstjenesten oppe. De gjør jobben vår lettere. De sørger for en kontinuitet og stabilitet som vi aldri kunne klart å levere alene. Derfor må vi bygge tjenester som støtter dem – ikke sliter dem ut.

Til deg som er pårørende:

Spør kommunen din hvilke tilbud som finnes, og be om hjelp. Du skal ikke bære dette alene.

Til deg som kjenner en pårørende:

Vær raus og anerkjenn det de står i. Spør hva du kan bidra med, også det som ikke sies høyt.

Til deg som er sykepleier:

Se pårørende. Lytt til dem. Anerkjenn dem. Vi er nøkkelpersonene som kan gjøre en konkret forskjell hver eneste dag. Så enkelt kan det gjøres som «Takk for alt dere bidrar med – det betyr mye.» 

Til politikerne:

Intensjoner skaper ikke likeverdige tjenester. Det gjør prioritering, finansiering og en tydelig nasjonal satsing på pårørendearbeid. Handling må erstatte ord.

Julen skaper ikke belastningen på pårørende. Den gjør dem umulig å overse – og minner oss om at helsetjenesten hviler på mennesker som allerede bærer mer enn nok hjemme.