Men hva hvis døden ikke er til å unngå?

I et innlegg i Sykepleien 27. august skriver Rådet for sykepleieetikk at de ikke ønsker legalisering av dødshjelp i Norge. Rådet frykter at en lovendring som tillater dødshjelp, vil kunne undergrave retten til å ha behov for hjelp og undergrave velferdsstatens ansvar for å yte hjelp til alle. 

Hvorfor vil Rådet for sykepleieetikk utelukke hjelp til dem få som ikke får tilstrekkelig hjelp uten at de må legges i koma? Hvor er verdigheten og respekten for den enkelt pasient ved slike prinsipper?

Tabu og forknytte holdninger

Norge er et land hvor vi setter verdier som selvbestemmelse og frihet svært høyt. I Norge drives det med behandlingsbegrensning. Det er ofte noe som skjer når en pasient blir erklært terminal og apparatet rundt unnlater å opprettholde livsforlengende behandling. Det betyr at om en er terminalt syk, må man rett og slett vente. Den terminale fasen er for mange en fase med mye fysisk smerte og psykisk tung belastning. Dette er ikke å avslutte livet med verdighet.

Til å være det mest naturlige i verden, er det likevel mye tabu og forknytte holdninger til døden, og særlig viker politikerne og helsepersonalet når temaet «hjelp til livsavslutning» dukker opp. De skjuler seg bak den hippokratiske ed, også kjent som legeløftet, og fremhever særlig det at legen skal helbrede, lindre og trøste. 

Eden har imidlertid endret innhold. Opprinnelig het det at legen ikke skulle gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt. På samme måte skulle legen heller ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel. Legen skulle heller ikke operere, ikke engang dem som lider av stein, men overlate det til dem som utfører slike handlinger.

Hjelp når nok er nok

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Når nok er nok. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. 

I Belgia etter 2002 kan en kompetent og velinformert voksen person ved uutholdelig lidelse i en terminal fase be om dødshjelp på bestemte vilkår. I Nederland var kampen for palliativ (lindrende) pleie og eutanasi ulike bevegelser, mens de i Belgia har gått hånd i hånd. Kampen for bedre palliativ pleie og eutanasi i Belgia kom samtidig og hadde sterk støtte i befolkningen. 

De første initiativene for bedre palliativ pleie kom fra tilhengere av voluntær eutanasi. Legaliseringen av dødshjelp var etisk, politisk og finansielt koplet sammen med utviklingen av den palliative pleien. 

Selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på. Dette viser at legeassistert suicid altså kan være en naturlig del av palliativ pleie, og det er etisk riktig av en lege å hjelpe en lidende, dødssyk pasient på en best mulig måte når nok er nok.

Reglene endres

Norske leger gir aktiv dødshjelp i dag, men har gitt prosedyren dekknavnet «terminal sedering». Det betyr at man avslutter behandlingen, stopper ernæringen og gir en dose morfin som gjør pasienten smertefri og bevisstløs. Dette opprettholdes inntil pasienten slutter å puste.

Sveits har ingen dødshjelpslovgivning, og det er ikke straffbart med uegennyttig bistand til en som ønsker å begå selvmord. Canada sier ja til aktiv dødshjelp. Og rundt 20 amerikanske stater står på terskelen. 

California Medical Association har i lang tid kjempet mot dødshjelp fordi de har ment at det er i strid med legers moralske forpliktelse til å gi pasienter den beste mulige behandlingen. Men nå har California Medical Association endret syn. Valget om å hjelpe noen til å dø er et personlig valg mellom lege og pasient, heter det nå. Og det er bakgrunnen for at foreningen nå har endret holdning, sier president i California Medical Association, Dr. Luther Cobb.

Retten til en verdig død

En annen representant fra legeforeningen, Ted Mazer fra San Diego, forteller ifølge San Francisco Chronicle hvordan hans egne holdninger har endret seg. Han var tidligere sterk motstander av legeassistert selvmord, men at holdningene hans endret seg etter å ha erfart hvordan lindrende behandling ikke har vært godt nok for enkelte pasienter, samt måten hans foreldre og svigerforeldre døde på. Derfor håper jeg at Horn også med tiden kan komme til samme konklusjon. Og at det er retten til en verdig død definert av pasienten som bør grunnlovfestes.

For 100 år siden fikk kvinner stemmerett. For 50 år siden kom abortloven. Nå har turen kommet for aktiv selvbestemt dødshjelp i en terminalfase. Min visjon er et samfunn hvor legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når nettopp dette er vårt høyeste ønske.